Torsdagsklubben Kapittel 2

En påkjørsel

Petter var ikke en aktiv deltaker i eget liv. Han hadde tidlig funnet ut at det å leve livet helt ut var alt for slitsomt og sosialt utfordrende. Man måtte jo forholde seg til andre mennesker hele tiden.
Petter foretrakk en filosofisk-teoretisk tilnærming til livet. Han satt helst i et hjørne og observerte livet. Han var ikke jomfru, for av og til hendte det at livet bare tvang seg på, eller bokstavlig talt falt ned i fanget på ham. Han tok det som en nødvendig praktisk øvelse i hans forskning på den store livsteorien.
Han hadde opparbeidet et regelsett på over 100 leveregler for livet og sosial interaksjon. De fleste av levereglene var bygget på andres feil, og han kom sjelden i konflikt med noen av dem. Regel nr. 21 "Du skal ikke ha sex med dine venners kjærester" hadde han brutt en gang, men igjen var han kun passiv deltaker. I den grad en mann kan være passiv undere seksualakten, og det kan en mann. Hans eneste aktive bidrag var ereksjonen - som han hardnakket hevder ikke var hans feil - og utløsningen. Hun lå selvsagt øverst.
I forbindelse med ereksjonen kom han i et fryktelig dilemma - var det mest aktivt å forsøke å bli kvitt den, eller bare la den bli. Han valgte opphisset passivitet i stedet for passiviserende aktivitet. Så kom jenten og tok saken i egne hender, så og si.
Denne hendelsen førte til regel nr.78 "Dersom du har brutt regel 21 sørg for å bli ferdig påkledd og komme deg unna før vennen din kommer og oppdager at du har hatt sex med kjæresten hans"
Denne kvelden skulle bli opphavet til regel nr. 93 "Du skal ikke slåss med biler som har flere hjul en deg!"
Petter var på vei hjem fra puben da lyset gikk.
Det var en regntung kveld. Han kunne se det fra der han lå i veien og så opp på regndråpene som kom farende mot ham. Det lignet litt på spesialeffektene i Star Wars når ”Millennium Falcon” fløy mellom stjernene. Det var en deilig, svevende følelse, til tross for at han lå på bakken. Han hørte ingenting, han kjente ingen ting. Han var skikkelig høy uten å vite hvorfor. Hadde han drukket, nei, jo men ikke så mye. Han husket så vidt at han svevde og så ble alt svart og stille. Nå var lyset kommet tilake, men alt var fortsatt stille og smertefritt. Det skulle snart endre seg.
Hørselen kom først, og gradvis. Han hørte føreren av bilen som hadde truffet ham og sendt ham i en vakker bue over panser og asfalt hoppe rundt og rope "Nei, nei, han ligger helt rolig, han er død ikke sant ?". Hun dunket etter hvert hodet i panseret på bilen. Dunk. Dunk.
Petter var ikke død, han var bare litt borte. Ettersom han ikke kjente noen ting, kjente han heller ikke at benet hans var brukket. Han forsøkte å reise seg, men helte veldig til den ene siden, og falt ned igjen. Høyrebeinet ville ikke bære. Ikke så rart, han så ned, og så det stå i en grei 30-graders vinkel utover et sted nede på leggen. Han innså at det ikke var helt normalt. Han kjente ingenting, så dersom dette var å brekke beinet kunne han gjøre det oftere. Han savnet allerede svevingen.
Et par tilskuere til episoden tok tak i ham og bar ham forsiktig inn i puben igjen. De la ham forsiktig på et bord.
Thomas og Karsten kom bort for å se hva som hadde skjedd. Thomas bøyde se ned og sa med en bekymret mine; "Går det bra med deg, hva har skjedd ?"
"Jeg har vært i en bilulykke," sa Petter "og jeg kan virkelig anbefale det! Det var helt fantastisk, jeg bare svevde over asfalten som en svale, og så besvimte jeg før jeg traff bakken. Deilig"
Petter kjente fortsatt ingen smerte. Thomas sa bare "eh, du tuller, ikke sant?" Han så på beinet til Petter som fortsatt stod i en klassisk vinkel. Han tittet opp mot ansiktet til Petter som så spørrende på ham..
"Nei," sa han, "jeg er seriøs, jeg har alltid drømt om å sveve som en fugl, og nå har jeg gjort det. " han skar en grimase. Thomas skjønte hva som foregikk.
"Ah, du har ikke fått smertefølelsen tilbake ennå. La oss ta en øl og vente fem minutter, så ser vi hva du sier."
De bestilte ny runde, og drakk i stillhet. Det var stille til de var kommet halvveis ned i halvliteren.
Da begynte ansiktet til Petter å fordreie seg. Først bare en og annen gang, litt innimellom. Det var raske smertestøt som løp opp nervebanene så raskt at han ikke helt registrerte dem med annet enn lett forundring. Munnviken trakk opp mot høyre, og øyet blinket lett, mens de små nålestikkene ble hyppigere.
Ambulansen kom akkurat i det smerten slo til med full kraft. Petter brølte ”Ooooondt…helv…fa…!!!!Hjeeeeelp” mens han sprutet øl til alle kanter.
Fra nederst i tærne hadde smerten startet som en liten tingling. Den fulgte nervebanene opp til bruddstedet, og samlet kraft til en stor klump av au-au og brennende ondskap, som for med lynets hastighet opp nervetrådene til smertesenteret i hjernen. På veien opp samlet denne klumpen med seg smerte fra små skrubbsår og andre mindre ubehag som den konsentrerte, foredlet og forsterket før det i et rødt crescendo banket på døren til smertesenteret. Smertesenteret var åpent, og ønsket velkommen inn. På signal slo det nå på de store smertepaukene og satte i gang en smertesymfoni av monumentalt omfang. Orkesterets største tubaer og kontrabasser ble tatt i bruk, og pinglete instrumenter som triangel og pikkolo, var med men ble fullstendig utradert. Orkesteret tok ikke pause i verket mellom satsene, og det sved, det verket, det vridde, trykket på vonde steder og gjorde rett og slett veldig vondt.
Petter grep tak i hodet til Thomas i en tåke av og skrek inn i øret hans ”Auuuuuu…få det til å stoppe….Fa…auuuuuuu”. Thomas forsøkte med noe han hadde hørt i barnehagen ”Pyttippytt?”
Det falt ikke i god jord. ”Pyttifaen..auuuuuuuu…hvordan får jeg det til å stoppe!!!!” Han ga Thomas en god lusing. Thomas slo igjen, og en stund ble baren en blanding av lusinger og smerteskrik fra Petter og litt mer lavmelte ”Au, skjerp deg” fra Thomas. Han tenkte på å forklare Petter at den beste måten å unngå slik smerte på, var å være til stede i den virkelige verden litt mer aktivt enn utelukkende teoretisk. Et første steg kunne være å ikke vandre ut foran Audier på åpen gate. Til slutt fant han ut at det var meningsløst. Petter var skadd nok fra før, han hørte ikke etter og skrikene var plagsomme. De holdt på å sprenge trommehinnene hans. Dessuten stinker etterpåklokskap.
Det eneste bedøvelsesmiddelet som fantes i baren var alkohol, så Thomas foreslo det. Petter var villig til å forsøke, og stillheten senket seg mens han drakk igjen. Smerten forsvant ikke, men det var godt.
I mellomtiden hadde pleierne fra ambulansen kommet inn. Det var ikke noen heksekunst å finne ut hvor den skadde lå i bygningen, de hadde bare fulgt skrikene. Skrikene hørtes uten problemer fra utsiden av huset. De hadde rygget tilbake da de kom inn i puben og fikk ølsprut og full effekt av hylene midt i ansiktet, men hadde omgruppert, og kom nå sterkt tilbake. Væpnet med krykker og midlertidig gips gikk de i gang for å forsøke å spjelke beinet til Petter. Det bød på motstand.
Beinet til Petter stod i en rar 30-graders vinkel midt på leggen. Det var ca. 25 grader for mye for den midlertidige gipsen i hardplast. Beinet måtte brekkes tilbake på plass.
Petter var ikke en gang i teorien helt innstilt på å bidra positivt til den prosessen. I fem minutter gjentok et skuespill seg der pleierne forsøkte å tas tak i foten, Petter brølte i smerte og slo ut med den hånden som ikke holdt ølglasset mot de han kunne se i nærheten. Det var stort sett pleierne som fikk gjennomgå. De var veldig synlige i røde og gule jakker med refleksstriper. Spesielt refleksstripene var veldig avslørende i diskolyset i puben.
Etter fem minutter grep den ene pleieren tak i Petters arm og holdt den fast mens den andre tok hånd om beinet. Det førte til at beinet ble brukket tilbake på plass, og at Petter hev ølglasset i hodet på han som brakk tilbake foten. Han hadde allerede klappet sammen den midlertidige gipsen fast rund foten. Ølglasset som smalt mot pannen hans knuste ikke, men førte til at han mistet balansen der han stod konsentrert om spjelkingen, og han falt og trakk Petter med seg ned fra bordet i fallet. Petter landet oppå krykkene som pleierne hadde tatt med, og sørget i fallet for å trampe skikkelig på pleierens venstre pekefinger. Pekefingeren svarte resolutt på det mekaniske trykket ved å brekke. Dermed satt to mennesker på gulvet mellom og knuste ølglass og skrek som stukne griser og slo etter hverandre. Situasjonen var i det hele tatt lite produktiv. Petter måtte på sykehuset, men valgte heller å sloss med pleieren, som hylte over vondt i fingeren mens han slo tilbake.
Thomas så det hele i begynnelsen med et vantro uttrykk i ansiktet. Til slutt ga han opp, snudde seg mot baren og bestilte en ny øl. Han spurte om de kunne sette opp musikken for å overdøve skrikene. Barmaiden så undrende på ham. Han hadde ikke tenkt på hvem som var bak baren til han nå så henne i øynene. Han fikk en ide.
Barmaiden var Christine J. J stod ikke for etternavnet hennes, det var Ellingsen. Christine hadde gått i klasse med ikke mindre enn ni andre Christiner og Kristiner eller Kristinaer, flere av dem med samme etternavn. Smiths venner kan gjøre sånne ting med en bygd. Til sammen hadde det blitt veldig forvirrende, før læreren hadde kapitulert, og bare kalt dem alle Christine, og gitt dem betegnelse a-j i alfabetisk rekkefølge. Christine hadde vært fem minutter sen til den timen, og ble ”J”, eller 10 som hun også ble kalt. De fortsatte å bruke det fordi Christine ”Yeah” var en god beskrivelse av henne.
Christine var…. spesiell…. Ikke sånn amerikansk ”special”, altså psykisk utviklingshemmet, eller sånn merkelig spesiell. Hun fikk derimot menn til å se ut som om de var psykisk utviklingshemmet. Guttene stod ofte med blanke øyne og siklet.
Noen vittige tunger hadde forsøkt å kalle henne CJ etter Pamela Anderson i Baywatch. Hun hadde stoppet det enkelt ved å bare si ”Nei, jeg tror ikke jeg liker det”, men hun så dypt inn i øynene på han som foreslo det. Dermed var den ideen over og ut.
Hun hadde en måte å si navnet ditt på som fikk menn i alle aldre til å bli veldig våte. Våte, fordi når hun sa navnet deres sluttet de å drikke og frøs fast med et fjernt uttrykk i øynene. Uheldigvis var fortsatt ølglasset eller flasken støttet mot leppene i lett helling. praktisk for drikking, men ikke når man plutselig slutter å drikke. Som sagt, hun gjorde mange menn våte.
Hun var den perfekte barmaid med andre ord. Unntatt når hun sang fra stedets scene. Da satt guttene bare der og gapte, og bestilte ikke en eneste øl de minuttene.
Thomas fikk æren av å være den første og eneste gutten noen gang som ikke ble uforvarende brukt av Christine J, men som faktisk brukte Christine J.
Han visste det ville virke fra det sekundet han så henne. Han hvisket noe i øret til Christine J. Hun gikk bort til bordet der pleierne og Petter fortsatt drev og skrek til hverandre. ”Petter” sa hun ”og dere sykepleiere, kan dere ikke roe ned litt, du må jo på sykehus, ikke sant”. For å toppe det hele smilte hun og la hodet litt på skakke slik at håret på den ene siden falt lett inn over kinnet hennes og hang ut og ned på den andre siden. ”Pent hår”, tenkte Thomas, han skjønte at det hadde virket.
Både pleierne og Petter tidde bom still og kikke fascinert på hodet der stemmen hadde kommet fra. I perfekt synkronisering beveget de hodene sine slik at de fikk øyekontakt med henne, og la det på skakke akkurat som henne. Hun snudde seg raskt, tok med noen tomme ølglass og gikk bak baren igjen. Thomas ga henne en tommel opp mens hun feide forbi ham.
Stemmen hennes hadde roet ned situasjonen, og etter tolv halvlitre var det kanskje ikke så rart at Petter var begynt å ikke høre etter på smertesymfonien lenger. Smerten var der, men han var så susete at han ikke lenger kunne høre, eller rettere sagt kjenne hvor den var.
Den ene pleieren grep tak i ham og reiste ham opp. Petter stod på en fot, og fikk krykkene i hånden for å holde balansen. Puben var ikke egnet for bårer, så Petter måtte hinke til sykebilen.
”Ok,” sa pleieren, ”da skal vi få deg på sykehus slik at vi kan fikse beinet ditt”
”Ok,” mumlet Petter "men," sa han "en ting," mens han stirret alvorlig inn i øynene på pleieren som hadde spjelket beinet hans. Beinet som stod i en underlig vinkel etter nærkontakten med Audien, var nå tilnærmet i normal vinkel. Det var andre ting som var viktig nå. "har de skjenkerett på dette sykehuset ?"
"Nei,” sa pleieren, "nå blir det vann og brød noen uker.”
Ansiktet hans forvred seg, men ikke i smerte. En plan formet, seg i hodet hans, .men hadde problemer med å trenge gjennom de tolv halvliterne og smerten fra foten .

Han vred seg løs fra pleierne med en helt ny høyre-venstre finte - Krykkene til høyre og venstre, han rett frem mellom pleierne, Pleierne har til denne dag avtrykk av krykkene i pannen.

Han hinket som en tresteghopper i verdensklassen, krykkene holdt han høyt over hodet, mens han ropte: "øl, øl, med det samme, før sykebilen tar meg."
Da pleierne kom til seg selv, ble det en liten duell. han hinket rundt på et ben som den standhaftige tinnsoldat, mens pleierne forsøkte seg på ekstremsporten "Fange hinkende mann med krykke uten å få krykken i skallen"
Akkurat den delen med å unngå å bli truffet i planeten klarte de bra, men kroppen hans var ikke hengslet på samme måte som andres, og på et unaturlig vis, ved hjelp av sentrifugalkraft, og et lite fysisk mirakel, svingte han krykkene rundt som om de var skovlene på Skibladner, og traff pleierne i skrittet. De knelte, han bestilte ny runde.
Slik fortsatte den en liten stund til Thomas sa ”Christine”, Christine J sa bare ”Petter”. Petter frøs fast på en fot med krykkene hevet til slag. Han forsøkte å snu seg mot stemmen. Med bare en fot i bakken som kunne gi balanse, og krykkene fortsatt hevet, ble det mislykket. Han datt i bakken med et smell som en nyhugget gran. Der ble han liggende uten mulighet til å komme opp.
30 sekunder senere var han på vei til sykehuset med en six-pack mellom beina for ”niste” som han kalte det. Pleierne hadde hver sin ispose mellom beina.
Thomas tok hele opptrinnet som et eksempel på at nok smerte og alkohol kan få selv innbarkete teoretikere til å praktisere vold.
Tre dager senere var Petter tilbake på puben med gipset fot. Han oppdaget at det var en fordel. Bjørn Kåre spanderte gratis øl. Pene jenter skrev hilsener på gipsen. Han nøt det, selvsagt med en viss distanse.
Thomas spurte ”Gjør det vondt?”
”Spør meg etter et par halvlitere til!”
”Jammen, gjør det vondt?” Pål fulgte opp
”Slutt for hel…, kan dere slutte å minne meg på at det gjør vondt! Snakk om noe annet, snakk om…snakk om været!”
”Været? Ja det er spesielt jævlig i år!” sa djevel-Karsten
”Særskilt elendig!” Ingrid var enig
”Noe så borti hampen vått” Thomas fulgte opp
”Jævlig, noen burde gjøre noe med det” sa Pål tankefullt
”Nettopp” sa Petter
”Skål for bedre vær” sa Thomas.