Torsdagsklubben - Kapittel 3 del 2

En søknad om godt vær - del 2

Dette har hendt (se under): Rørleggervikar Pål har forsøkt å samle gjengen i bønn for bedre vær, uten synlig virkning, og leter nå etter alternative måter å tette igjen lekkasjen i himmelen på.

Pål slo ut med armene på en truende måte, og nærmest ropte til Ingrid "Hva gjør vi nå da?"
"Underskriftskampanje!" sa Thomas
"Hæh" sa Pål
"Skal du få noe gjort, må du vise at du har støtte, samle underskrifter for bedre vær, da må Gud høre etter."
"Hm" du kunne høre at hjernecellene til Pål arbeidet. Han gikk over til baren og ba om påfyll.
Ingrid så noe takknemlig opp på Thomas. "Jeg tror vi går før...vel jeg tror vi går" sa hun. De samlet sammen løse deler og gamle latterkuler og gikk ut.
Thomas så opp, det øste ned fortsatt. Ingrid kom opp på siden av ham og sa noe om været og de tullingene som trodde de kunne be det bort. Thomas spurte hva hun syntes om keltiske guder. ”Min Gud er sterkere en alle dine guder til sammen”, sa hun og møtte blikket hans. Han bøye seg ned og kysset henne. Hun protesterte ikke.
”Du, sa han, dette virker mye mindre kaldt og vått på film” hun nikket. De praiet en taxi som kjørte forbi, og dro hjem for å høre regnet tromme mot ruten på soverommet hans.
Pål var ferdig med å tenke. Han hadde en ny plan. Underskrifter var ikke nok. Det måtte søknader til. Gode søknader. Personlige søknader med gode begrunnelser. Pål hadde mange venner, og nå skulle de få en utfordring. Pål hadde bestemt at alle skulle skrive en personlig søknad til Gud om bedre nedbørsfordeling, kort sagt bedre vær.
Pål fikk det gjort, den skal han ha. Han gikk først til Ingrid og Thomas som i hans øyne hadde sviktet så fundamentalt på bønnekvelden.
Ingrid skrev brev mens Pål stod og så over skulderen hennes.
"Kjære Gud. Jeg vet at det er ganske respektløst å be om bedre vær. Du har en mening med alt, og har du bestemt at det skal regne, så tror jeg det er best at det regner. Jeg vil likevel be om et gløtt av sol, kjære Gud, ellers blir jeg spik spenna gal. Ekstypen min kommer ikke til å gi seg, og jeg er drittlei av å ha ham løpende rundt her hele tiden. Kjære Gud, dersom du i din store visdom kunne se ned til oss og gi oss sol, for eksen min er ikke riktig navla. Amen. Din Ingrid"

Pål hadde også en venn som var advokat. Alle rørleggere har det.
Hun var litt mer formell
Til: Gud, Himmelen, juridisk avd.
Fra: Helene MNA
Klient: Rørlegger Pål
Vedr: Klage på distribusjon av H2O
Rettsgrunnlag: Bibelen, også kjent som bøkenes bok
Situasjonen: Det har vist seg at mengden nedbør over fornærmedes geografiske område langt overstiger gjennomsnittet i verden, og det har over en periode også overskredet maksimumet beskrevet i saken Noa mot Gud den allmektige, populært referert som "Syndefloden"
Rettsstilling: Viser igjen til "Syndefloden" der anklagede leverte skriftlig lovnad (Se Bibelen, nn.nn) samt fysisk markering (regnbue) som etter fornærmedes oppfatning helt klart gjelder som avtale, nemlig at regn i 40 dager og 40 netter ikke lenger skulle skje. Vi vurderer det derfor slik at avtalen er brutt, i og med at regnet har oversteget 39 døgn i durasjon. Fornærmede kjenner ikke til at noe unntak er gjort for Bergensområdet, og krever derfor at regnet opphører umiddelbart, og at erstatning for tort og væte blir gitt i form av godt vær.

mh
Helene
Advokatfellesskapet DH-AS

Enda mer kort og presis var hans venn sersjant Dragenes

Til: Øverstkommanderende for de Himmelske armeer, Himmelmarskalk Gud
Kopi: Nestkommanderende General St. Peter
Avs: Sjt. Dragenes
Tema: Vær

SOL! NÅ!

..og sli fortsatte det nære og fjerne venner og bekjente.

Kommunisten Geir krevde sol for de proletare masser som ikke hadde råd til solarium, og truet med revolusjon og væpnet overtakelse av alle solstudioer for fri benyttelse for de kjempende masser. For øvrig fant han det nødvendig å si at han ikke trodde på Gud, altså.

Kapitalisten Christian Andre tilbød Gud 5000 kr for bedre vær.

Hippie-Solfrid ba om sol fordi solsikker var så pene.

Rødstrømpe-Lena understrekte at bikinier, soling og hårfjerning var mannlige hersketeknikker for å undertrykke kvinner gjennom et unaturlig og usundt skjønnhetsideal. Men det var litt for vått nå da.

Pasifist-Jonas ba om bedre vær, ellers ville Pål ty til vold og sånt.

Djevel rocker-Karsten ba om bedre vær for Helvete.

Pål skrev og tilbød sine tjenester som nesten kvalifisert rørlegger, og ba om at jobben med å tette himmelrørene ble tildelt ham.

Til sammen 20 brev ble det. Ikke verst i løpet av to dager. Eneste problem var nå å få dem avlevert til riktig adressat.
Det naturlige sted å gå for å få sendt brev var postkontoret. Som sagt, så gjort. Brevene ble pakket i offisielt utsende manilla-konvolutter og nøye adressert "Gud. Himmelen."
Posten var ikke helt imøtekommende.
Pål gikk til postkontoret og spurte om portosatsen for Himmelen.
Postbetjenten trodde at han spøkte. Det var kanskje ikke helt unaturlig å tro det, men Pål var fullstendig alvorlig da han igjen spurte om portosatsen til himmelen.
Mannen bak skranken sluttet å le, og sa "jeg tror dessverre ikke vi vanligvis sender brev dit"
Pål ga mannen et intenst blikk som ikke levnet noen tvil om at han var seriøs. "Dette er viktig, det gjelder været"
"Vi sender ikke brev til himmelen, snakk med en prest."
Han følte seg trygg bak plexiglass-luken sin.
Pål hadde tenkt på å sende brevene til en av Herrens stedlige representanter. Den nærmeste han kunne komme på var Paven, men da hadde Ingrid skapt seg fullstendig på vegne av Martin Luther og hele den lutherskprotestantiske tro.
Det hadde ikke skremt Pål, men det hadde fått ham til å mene at det kanskje var best å gå rett til Far Sjøl.
Postmannen bak glasset var i ferd med å trykke på kølappknappen, den teknologiske måten å si "neste" på. Mellom skrankebordet og glasset var der en 15cm glip for å levere og ta mot brev og penger, som vanlig er på et postkontor.
Det var akkurat nok plass for Pål. Han skjøt armene gjennom glipen og fikk tak i skjortekraven på postfunksjonæren. Han dro tilbake armene med et godt grep om manens krave. Ansiktet til postbetjenten smalt mot pleksiglasset, og ble underlig forvridd i smerte, men mest av alt fordi det ble flattrykt mot glasset.
"Jeg vil sende et brev til Gud og du skal hjelpe meg, jeg tar ikke nei for et svar" Pål holdt mannen fast.
Det gikk mange tanker gjennom hodet på den flattrykte mannen, men til, slutt kom han til at dersom han lot Pål sende brevene sine, ville de komme tilbake til Pål med "adressat ukjent". Da ville sannsynligvis Pål komme tilbake og diskutere hvorfor posten ikke gjorde jobben sin, og det ville postfunksjonen unngå for enhver pris. Folk hadde en tendens til å være enda hissigere og slippe ut sitt oppdemmede raseri dersom de ikke fikk brevene sine frem. Han følte at det var mer en nok udemmet raseri i Pål allerede.
Han sa "hmfllleheggebe"
Pål løsnet grepet akkurat nok til at mannen som var presset mot glasset kunne snakke rent.
"Vi har ikke noe postkontor i himmelen. så vi kan ikke hjelpe deg, dessverre, dersom du finner noen som kan sette oss i kontakt med postvesenet i himmelen, skal vi hjelpe deg. Med en gang"
Pål tenkte litt, og slapp grepet. Han måtte finne en annen måte.

Den andre måten var ikke så lett å finne. Det å overføre fysiske brevark til det metafysiske Himmelriket var en nøtt.

Djevel-Karstens forslag om å brenne arkene på krikegulvet for å la røyken stige opp til Gud, ble heller ikke møtt med jubel. Spesielt ikke etter at det ble klart at det nødvendigvis måtte bety at hele kirken gikk opp i røyk. Pål var heller ikke sikker på at det ville nå riktig adressat etter at Karsten tegnet opp et digert Pentagram på kirkegulvet der bålet skulle være. Kirkens vaskepersonal brukte hele uken etter på å få det vekk fra gulvet. Karsten hadde vært så hyggelig å brukte alternativt griseblod. siden han ikke hadde det tradisjonelle offerblodet tilgjengelig. Alternativt betydde spraymaling. Etter at renholderne hadde gnukket og gnidd i fire dager, hadde den lokale presten lagt en forbannelse på den som hadde gjort det. Karsten syntes det var kult, og hadde sørget for å få den skriftlig.

Til slutt kom Pål til at han egentlig bare trengte å gjøre en symbolsk gest. Han samlet gjengen. mesteparten var nå temmelig lei av hele prosjektet, men Thomas, Ingrid og djevel-Karsten kom. Sammen gikk de ut på en odde med et bratt stup ned mot sjøen. Det regnet og blåste og var generelt utrivelig.
Nå skulle Gud få sin søknad om godt vær. Med en dramatisk bevegelse hev Pål alle brevene opp i luften og ropte "Gud, vi ber om fint vær". Ingrid syntes det var noe respektløst, men sa ikke noe. Det gjorde ikke Gud heller, og regnet fortsatte.
Pål hadde lagt ned en stor innsats og Thomas følte at han hadde fortjent bedre, men regnet bare fortsatte. Mot egne prinsipper sendte han en liten bønn opp til Gud. Det regnet og regnet.
Da fikk Pål nok. "Helvetes overlegne Gudefaen! Åssen skal en stakkar få gjort noe eller tro i det hele tatt, når der ikke er noen som helst respons overhode. Nichts, nada , nothing,,,, Jeg gir opp, jeg har andre rør å røre!"
Han stormet av gårde. Karsten fulgte etter for å se til at han ikke forsøkte å få et direkte møte med Gud før sin tid.
Ingrid og Thomas samlet sammen de halvvåte papirarkene. Vinden var stilnet, så det gikk ganske greit.
Thomas så på alle arkene og spurte hva de skulle gjøre med dem. Ingrid visste ikke. Thomas begynte noe fraværende å brette arkene.
"Hva gjør du ?" spurte Ingrid
"Bretter papirfly. Jeg har ikke tenkt å bære disse arkene med meg hjem. Vil ikke Guden din ha dem, så kan sjøen og Poseidon få dem."
Ingrid orket ikke ta opp den teologiske hansken, og hjalp ham i stede med å brette. Det var mye hyggeligere og mer moro. Etter et par mislykkete forsøk på å treffe hverandre med papirfly, samlet de dem sammen og sendte dem alle ut over sjøen, medvinds.
20 papirfly seilte sakte mot evigheten. Akkurat da brøt solen igjennom skydekket for første gang siden 16.mai. Pål mente det var søknadsskampanjen som gjorde susen, og Petter var enig med ham. Thomas mente himmelen rett og slett var gått tom for vann, men han var en hedning uansett. Karsten kunne ikke helt avgjøre om regnet var djevelens verk, og han derfor burde like det, eller om den skåldhete solen var inngangen til helvete, og han burde like den. Han fant det tryggest å holde seg innendørs med gardinene trukket for og musikken på fullt, så ble han verken våt eller brun. En god brun, sydenfarge er en skikkelig sosial bommert i det miljøet.
De andre fant en strand, et bål, en gitar, noe øl og kom ikke hjem. Endelig sommer, tenkte de 15.august. Det ble et helvete da Pål oppdaget at Thomas hadde brutt regel nr. 21 og hatt sex med Ingrid.
Situasjonen ble løst ved et veddemål over den mest utilgjengelige damen i lokalsamfunnet.