Torsdagsklubben Kapittel 4

Et veddemål

Det var ikke unaturlig at det kom opp. Temaet måtte komme opp før eller siden, hun var for pen, og den stemmen… Hun hadde kjæreste, det var alle klar over. De regnet med det var en usannsynlig tøff og barsk kul type med rufsete hår fra byen. En som kunne banke deg med høyrehånden, mens han holdt ølglasset rolig i andre hånd og tenkte dype tanker og gav henne komplimenter. Han var en slags ung James Bond med filosofisk og følelsesmessig dybde i deres tanker, uten at de noen gang hadde sett ham. De visste at de ikke likte ham for han var helt sikkert en sånn type som de og alle andre ville like.
Karsten lurte på om hun kanskje var lesbisk. Ideen ble sådd, og alle satt stille en stund før Pål reiste seg med et påfallende stivt ganglag og gikk på do for å fjerne det mentale bildet. Det tok sin tid.
Da han kom tilbake var samtalen i gang igjen.
Samtalen varierte fra beskrivelser av stemmen til øyne og til andre kroppsdeler. Alle var helt enige om at hun var deilig. Deilig dekker for de uinnvidde hele spektret fra fysisk tiltrekningskraft og utseende til vesen og intellektuell dybde. Begrepet inneholder mer av de tre første enn den siste.
Uansett, de ville ha henne for seg selv, alle som en. Petter hadde som eneste ikke deltatt aktivt i diskusjonen, men han noterte flittig.
Diskusjonen gikk frem og tilbake, men Pål formulerte etter hvert det alle tenkte. ”Hun må jeg ha, koste hva det koste vil ! Jeg gjør hva som helst, og jeg skal klare det!”
Hun var Christine J., barmaid og sjarmtroll, med en stemme som gjorde deg myk i knærne og rundt hjertet, og steinhard i skrittet.
”Koste hva det koste vil?” sa Thomas. Alle rundt bordet nikket, unntatt Petter. De snakket litt dempet, ettersom hun stod bak baren og egentlig kunne ha hørt dem, hadde det ikke vært for den gjengen som satt og pratet ved baren.
”Jeg tror vi har et veddemål!” Bifallende nikking fulgte.
”Den som klarer å nedlegge Christine J. får….vi snakker om Christine J, her, et halvt års forbruk av halvlitere! Siden det er Guds gave til manneheten, the body with the voice vi snakker om, frøken våt drøm personlig, så tror jeg vi må endre på de vanlige reglene litt. Det holder i denne sammenheng med en skikkelig råklining, sex betyr bonus. Bonusen er …sex – den som får den jenten i seng behøver ingen annen belønning. Et forsøk hver på å be henne med ut Et halvt års forbruk av halvlitere, er alle med opp med hånden?” De var enige, og akkurat da han sa ”et halvt års forbruk av halvlitere” våknet også Petter og rakte opp hånden til alles forundring. De ga hverandre to uker.
Pål var mest frempå og gikk rett bort og ba henne ut. Det var ikke det at hun sa nei, det var måten hun sa nei på. Hun bare overhørte ham fullstendig. Ikke på en uhøflig måte, hun svarte på alt han sa, hun bare overså de delene der han forsøkte å be henne ut. Han gikk slukøret tilbake.
”Går ikke, sa han ”dama er frigid”. Petter skulle til å spørre hva det betydde, men Thomas avbrøt ham ved å reise seg. Det var hans tur nå. Han gjorde et bra forsøk. Han fikk kontakt. Han tørrpratet. Han var morsom. Hun lo. Akkurat da han skulle sette inn støtet, klappet hun ham på overarmen og sa ”Du er en god venn, du”. Der og da visste han at han kunne bare gi opp. Hun hadde sagt V-ordet. Det var ingen sjanse, det var ordet som gjorde alle virile unge menn til evenukker i løpet av et sekund.
Djevel-Karsten forsøkte magnet-blikket sitt, men det hadde ingen effekt, og han ga opp før han i det hele tatt hadde reist seg fra bordet. ”Ikke min type” mumlet han. Ingen trodde på ham, men de lot det bli med det.
Da slo Petter til, i teorien. Han var ikke egentlig regnet som en del av veddemålet. Derfor ble alle helt stille og så på ham da han sa; ”Da var det vel min tur, da?”
Pål sa ”Høh, du har jo ikke tatt et initiativ i hele ditt liv, og hvordan kan DU klare å få en dame som ikke er interessert i MEG ???”. Rettere sagt han forsøkte å si det, men det eneste som kom ut var ”Hmglllkgh hvordan hkknlhkgkg!”. Det var nemlig vanskelig å snakke gjennom fingrene til Thomas.
Thomas hadde skjønt to ting. Nr. en var at det som ville komme ut av munnen til Pål ikke kom til å være behagelig. Det andre var at selv om en liten krangel kunne være stimulerende, med friske verbale fraspark, og kanskje noen fysiske konsekvenser, ville det helt sikkert ta knekken på Petters initiativ. Han ville ikke gå glipp av et seriøst sjekkeopplegg fra Petter. Derfor la han hånden over munnen til Pål, før han fikk sjansen til å si noe.
Han ble ikke skuffet. De visste alle at Petter levde etter sine 100+ regler. Det de ikke hadde vært klar over før nå, var at Petter ikke kom opp med disse reglene som spontane ideer. Petter gjorde grundig for- og etterarbeid.
Han så på dem og sa ”Regel nr. 45; Hvem som helst kan få hvem som helst, det er bare drittsekkene som har oppdaget det”
Thomas visste at dette kom til å bli bra. Petter fant frem forarbeidene til regelen og hans personlige etterprøvinger. Opp av sekken som han alltid bar med seg kom notatbøker, lister og a3-plansjer og kurver. 10 a3-ark og like mange a4-ark ble hengt opp på veggene i hjørnet der de satt.
Ingen så noe av det som var på arkene i den dunkle belysningen, men Petter, som tydeligvis hadde ventet på dette øyeblikket, vippet frem en lommelykt og begynte å forklare.
Gjengen satt lamslått mens han gikk gjennom Petters teori for å sjekke opp uoppnåelige (og oppnåelige) damer. I stille undring så de ham slenge opp referanselitteratur, lærebøker i psykologi og ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus” og til slutt ”Bridget Jones dagbok”. Petter hadde tydeligvis lagt mye arbeid og energi i spørsmålet. Ennå var det ingen av dem som tok det alvorlig. Petter slengte ut en penn som ble til en pekestokk. De følte et øyeblikk at de var i et klasserom og Petter var en rar professor som holdt foredrag om teorier innen et mystisk område som ingen visste noe særlig om. Øyeblikket varte en time.
”Og her” sa Petter ”er de 100 beste sjekkeutsagnene, sortert i tredimensjonal matrise etter suksessrate (y) og tid på døgnet (x), og type jente (z), justert etter alkoholkonsum (g), ja Thomas”. Thomas hadde rukket opp hånden for å komme med et spørsmål der de satt på sjekkekunstens skolebenk. ”Hvilket sjekketriks fungerer best på et tidspunkt som dette, på en jente som Chirstine J. ”
”Hmm, godt spørsmål, fint at du hører etter, Thomas, da må vi trekke en linje mellom superbabeområdet, kl. 2325, justere for edru, og da befinner vi oss i dette området her!” Pekestokken smalt mot diagrammet. Han pekte på en prikk med et referansenummer som lå øverst til høyre. Han myste mot prikken og lyste med lommelykten. Tallet var 4.
”Sjekketriks nr. 4, meget originalt, egnet til å skape oppmerksomhet, men uten at du blir oppfatte som helt loco, bare litt småsprø og spennende. Fungerer ikke i fylla, krever for mye konsentrasjon og koordinasjon. Is og hår!” Petters utsagn ble møtt med spørsmålstegn.
”Is og hår” humret Thomas ”kan vi få en praktisk demonstrasjon ? På Christine J. ?”
Petter så på ham. Praksis var mot hans natur. Han mente praksis var ødeleggende for gode teorier. Ta bare kommunismen, alt så hyggelig ut på tegnebrettet, men resultatet når det ble prøvet i praksis var sult, nød, diktatur, kollaps og ny revolusjon. En vakker, rett kurve kunne bli fullstendig uregjerlig når den ble transponert til det virkelige liv.
Innerst inne forstod han at for at kameratene skulle feste lit til plansjer, diagrammer og teorier, måtte han bevise dem i praksis. Han løftet glasset ”For teorien!”, skålte han, og tok glasset med seg til bardisken. Da han kom fram grep han en neve is fra isboksen bak bardisken, gikk bort til Christine J. og knuste en håndfull is mot bardisken. Hun skvatt litt, og han fikk oppmerksomheten hennes. Så sa han ”Nå som vi har brutt isen, kan vi snakke om deg ?”. Hans neste spørsmål var ”Er det din egen hårfarge ?” Det interesserte ham ikke det fnugg, men det fikk henne på gli.

Vel en time senere var baren i ferd med å stenge, men Petter snakket fortsatt med Christine J. Gjengen hadde blitt stillere og stillere etter som Petter hadde fått henne til å le, smile og glemme hele barjobben.
Et øyeblikk så det ut som om Petter skulle vinne hele veddemålet, da Christine J. bøyde seg over bardisken mot ham, men så ble det bare en avskjedsklem. Det var milevis lenger enn noen av dem hadde klar å komme, men tross alt ingen endelig seier.
Petter kom bort til dem. ”Nå, ” sa Pål, med dårlig skjult selvtilfredshet ”teoriene dine fikk deg ikke forbi bardisken, ser jeg?”. Petter sa ingen ting, han bare åpnet sin 7de sans på en side og holdt den opp foran ansiktet til Pål. Øynene til Pål ble kulerunde, og kjaken falt ned som et lodd mot bakken. Der traff den Påls illusjoner og knuste dem hardt og brutalt.
På siden stod:
25 juli
Christine
Telefon: 955 55 555
e-post: Christine_J@hotbabe.com
Fødselsdag: 24.03
Kino fredag, kl. 2115 „Himmelriket“ .
Dersom Påls kjake kunne falle lenger enn leddet tillot, vill den gjort det. Han pekte på lappen og stotret fram noen onomatopoetikons som ingen hørte eller skjønte noe av. Til slutt faset talesenteret i hjernen hans inn, og gjenopprettet kontakten med kjeve- og tungemusklene. ”HvahvahvaHVA! Har DU fått en date med Christine J.?!?Neinei, har du fått en DATE med Christine J ? En date med CHRISTINE J?”. Pål pekte vantro på dagboken med en dirrende pekefinger.
Resten av gjengen stimlet til rundt Påls stol og Petters Time Manager™. Djevel-Karsten hadde nesten tårer i øynene, han visste ikke om det var av sjalusi eller glede på kameratens vegne og over at noen – noen i gjengen endelig hadde fått en date med Chirstine J. Mest sannsynlig var det sjalusi, tenkte han, og gjorde Tegnet. ”Respect”.
Petter virket helt uberørt av det hele. Nesen var allerede stukket ned i pairer og diagrammer. Neste trekk var under planlegging. Thomas spurte hvordan han hadde fått henne slik på gli. Petter så opp, og sa ”Hår”. Thomas så spørrende på ham. Petter pekte ned i boken som lå foran ham. ”Gjennom å høre etter på samtaler andre har hatt, har jeg kommet frem til at i 90% av tilfellene er jenter interessert i å diskutere sitt eget hår. Kombinert med komplimenter om deres eget hår, gir det en 75% suksessrate for å munne ut i et nytt møte, fordi 80% er interessert i å fortsette diskusjonen om eget hår på et senere tidspunkt. Kombinert med det oppmerksomhetsskapene is-knuse trikset, hadde jeg beregnet en 95% suksessansynlighet i en T-test. Vitenskapelig sett, er det en banker.”
Petter hadde uten tvil tatt ledelsen i sjekke-maratonet. Han var inne på stadion allerede, mens de andre knapt hadde komt ut av startgropen.
Christine J. visste ikke hva som traff henne. Hun hadde vært offer for mange patetiske tilnærminger i sitt liv. Noen av dem hadde vært rett og slett skremmende. Pene jenter får av og til flere tilnærmelser en de strengt tatt ønsker. Hun hadde fått sin andel. Det var opptil flere eks- og nåværende beundrere som hadde fått føle hennes vrede. 4 hadde fått dom på at de ikke fikk ringe, sende sms eller e-post, brev, eller komme nærmere enn 250 meter fra huset og katten hennes. Selv dommere lar seg påvirke av et vakkert ansikt og en sensuell stemme. I en av sakene hadde dommeren siklet på kappen sin.
Fellesnevneren for disse beilerne var imidlertid mangel på organisering og planlegging. De hadde mye følelser, og handlet etter bevisthetsstrøm- og innfallsmetoden. Petter hadde en helt annen agenda. Der var ingen følelser involvert, følelser kom bare i veien for vitenskaplige tester. Han testet en teori, og det var mye viktigere enn ukvantifiserbare følelser og irrelevant kjærlighetsliv. Dessuten var det penger å tjene dersom han vant veddmålet.
Christine J. skulle med andre ord møte en helt annen organisering og grundighet, når hun på et vitenskaplig teoretisk grunnlag skulle sjekkes opp. Kunne hun vinnes over ?
Petters sjekking, episode 2, var like elegant som den første. Han møtte ikke opp på kinodaten. Det var med nød og neppe Thomas og Karsten klarte å stoppe Pål fra å kvele Petter på stedet da han fortalte det. Pål føk mot Petter med armene fremover, klar til å lukke seg rundt halsen hans, og Thomas og Erik heiv seg etter armene hans, og fikk hold ham tilbake. Pål mente han var i sin fulle rett til å begå alvorlig legemsbeskadigelse mot enhver mann/gutt som sa nei takk til halvannen time i et mørkt rom med Christine J. tett inntil seg. Til tross for det åpenbart logiske i argumentet, valgte Thomas å Petter å fortsette og holde ham fast.
Christine J. hadde aldri blitt sviktet på en date. Det var en meget uvant følelse å stå der utenfor kinoen og se alle parene som møttes, klemte og kysset, for så å gå inn. Hun ventet og ventet, men ingen kom. Christine gikk og hentet ut billettene, for å være klar når han kom. Han kom aldri. I stedet fikk hun en tekstmelding to minutter før forestillingen skulle starte. ”Hei, kan ikke likevel. Familiegreie, sorry. C u l8er.”
Christine var ikke glad. Det var heller ikke Petters ide å gjøre henne glad. Hans teori var at kvinner likte drittsekker. Dersom du kunne fremstå som en litt mystisk drittsekk med forbedringspotensiale, mente han mulighetene var store for at hun falt for ham, selv om det var Christine.
Hvorfor liker kvinner drittsekker ? Petter var ikke helt sikker på det, men han hadde selvsagt noen teorier. Han delte det grovt sett inn i Martin Luther teoremet og Evolusjonsteoremet.
Martin Luther-teoremet, gikk ut på at kvinner ville forandre og frelse verden. Siden de vanligvis ikke fikk den sjansen, begrenset de seg til å forsøke å forandre sin mann. Det førte ofte til at mannen begynte å leve livet sitt i garasjen, eller et annet sted borte fra hjemmet, som for eksempel puben. I følge denne teorien ville da en jente heller velge noe som kunne forandres til det bedre, enn noe som allerede var forandret. Dermed fikk drittsekkene en fordel.
Evolusjonsteorien bygge på Darwin, den best tilpassede overlever og får forplante seg. Det innebærer også at kvinner og menn ubevisst velger partnere som er godt egnet til å overleve. For menn kan dette beskrives som den peneste damen som er tilgjengelig, for jenter har det i 10.000 år vært den beste jegeren og krigeren. Siden Beste jeger/kriger = den som dreper mest og best, gir også dette drittsekkene en fordel. Ingen hyggelig, snill og velbalansert mann vil frivillig gå ut å drepe noen. Drittsekkene, derimot, er i hvert fall villig til å slå noen helseløs fordi ”han ba om det” eller han ”så stygt på meg”. Uttalelsene beskriver også at intelligens neppe er grunnleggende for forplantningsmuligheten hos menn heller. Menn ser etter boobs & butts, kvinner ser etter andre b’er, bullshit, balls and bastards.
I følge denne teorien vil snille datanerdene rule kjærlighetslivet om ca. 2000 år. I mellomtiden får man støtte seg på litt Sosial Unøyaktighet. Sosial Unøyaktighet var Petters fellesbetegnelse på ting som man strengt tatt ikke burde gjort, men som man gjorde likevel. Hvite løgner og å sjekke opp bestekompisen sin kjæreste, eller å date tvillinger, eventuelt å dumpe en jente for så å sjekke opp søsteren hennes, var alle handlinger som kunne betegnes som sosialt unøyaktige.

Dermed var neste steg klart. Petter flørtet med Christines beste venninne, Tove. Hun var ikke like pen, men hun var heller ikke et eksempel på at alle pene jenter har en stygg venninne. Tove hadde ikke samme sensuelle stemme, men hun brukte stemmen sin minst like mye som Christine. Hun var ikke vanskelig å komme i snakk med, for hun var vant til at Christine fikk all oppmerksomhet.
Det var en ny opplevelse å møte en fyr som ikke snakket et ord om Christine J. Det hun ikke visste, var at Petter hadde planlagt samtalen til minste detalj. Derfor skjønte hun heller ikke hvorfor Petter fra tid til annen stakk nesen i en notisbok. Han gjorde det fordi han ikke husket alle detaljer i planleggingen, og fordi hun av og til førte samtalen inn på områder som ikke var planlagt. I de fleste tilfeller hadde han notert ned mulige samtalevinkler, men av og til kom notatene til kort. Da hadde han et sett med standardfraser som han serverte:
1. Dersom hun snakket om noe som var totalt uinteressant: ”Sier du det, det var interessant, det vet jeg faktisk ingen ting om, fortell mer”
2. Dersom det hun sa var helt dumt: ”Ja, det var en original synsvinkel”
3. Dersom hun snakket om noe han ikke visste noe om bare nikket han bekreftende og interessert til alt hun sa og lot henne fortsette
4. Dersom han ble fullstendig lei, og ikke klarte å beherske seg: ”Ja, det er sant, kan du unnskylde meg, jeg må a) tisse b) ta denne telefonen (uansett om den ringer eller ikke) c) vise deg den thai-massasjen jeg har lært, og dersom ingen av disse virket og han måtte bort d) bare ha deg nå! Eller e) løpe som faen.

Det var ikke nødvendig å si så mye, Tove var ekspert på å få sagt sitt. Hun hadde uoffisiell verdensrekord i antall ord pr. pust. Hun delte tittelen med Hans Wilhelm og Dag Steinfeldt.
Tove sa ting som ”Vetduhvasomhendtemegpåbussenidagjegkomikkepåengangfordidenstoppetikkeidetheletattderjegstodsvikerbussen!”
Det holdt hard, men Petter holdt ut, og ga henne en klem før han forlot henne. Hun likte ham, det var ingen tvil.
I løpet av de tre første trinnene av sitt sjekkeopplegg hadde Petter gjort tre ting
1. Vist at han var tøff nok til å be henne ut, og at han kunne snakke om tema som interesserte henne (hår). Det ga inntrykk av selvtillit.
2. Blitt venner med venninnen Tove, som han nå visste ville gi Christine J. en meget positiv omtale av ham. Veninnen er viktig, og etter Petters observasjoner var det ofte venninens negative innstilling som ødela et forhold.
3. Vist at han var en litt mystisk drittsekk ved å ikke møte opp på kino. Dermed var han litt utilgjengelig, og Christine ville se på det som en utfordring hun bare måtte overvinne. Han kalte det for kaninleken – jegeren var ute etter kaninen, og for å holde jegeren interessert, var det om å gjøre å få henne til å tro at hun nesten kunne få tak i ham. Han hadde nå fått Christine til å bli jegeren, og det var bare å stille seg lagelig til for skudd

Han stilte seg lagelig til i baren. Christine kom tilfeldigvis over for å vaske bordet hans, og startet en litt tilfeldig samtale. ”Du kom ikke på kino ?” ”Nei” sa Petter ”det ble noe familiestyr”. Hun så på ham med dådyrøyne og sa med sin mykeste stemme. ”Ja jeg hører det var en veldig bra film, men jeg gikk ikke da du kom, litt dumt å gå på kino alene, synes jeg”. Ingen reaksjon fra Petter. Nå ble Christine nervøs, og virkelig interessert. Normalt skulle den kommentaren med det stemmeleiet, gitt en umiddelbar invitasjon til en ny date. Petter sa ingenting, derimot, han bare nikket litt. Christine forsøkte igjen og lente seg litt fremover og ga Petter et glimt ned i Bh’en ”Ja, den går jo fortsatt en stund, da, så jeg kan jo få den med meg….”. Det var en direkte invitasjon, men stadig ingen reaksjon av betydning utover ”Ja, det er bra”.
To meter unna satt Pål med en hjerne som holdt på å smelte. Han hørte og så alt, og det var bare så vidt at Thomas og Karsten klart å hold ham fra å plassere håndflatene sine på puppene til Christine J. Han forsøkte å skrike til Christine at han kunne ta henne med på filmen, men det var unfair play i veddemålet. Thomas visste det kom, så han holdt allerede servietter over munnen til Pål. Lyden stoppet i fire lag med brettet serviett.
Christine ga opp, som Petter hadde forventet, og teoriene forutsagt. Hun ga opp ved å spørre ”Har du lyst å bli med på lørdag igjen ?”. Ka-ching, JACKPOT, sa det inne i hodet til Petter, men han klarte å skjule det. Han satte inn nådestøtet. ”Ja, nei, jeg vet ikke helt, du skjønner jeg er litt usikker.”
”Usikker?” Hun så på ham, uten helt å kunne fatte situasjonen. Stemmen mistet litt av sin naturlige kattaktige mykhet. ”Hva mener du ?” Hun lurte virkelig.
”Jo du skjønner, jeg er litt usikker på hva slags følelser jeg har for deg, om jeg har lyst å gå på kino fordi jeg liker vennskapet ditt, eller fordi jeg har lyst på deg.”
Christine begynte å skjelve. Det hadde ikke skjedd før, og ingen hadde lagt merke til det om det ikke hadde vært for at hun bar på et brett med tomme ølglass. De begynte svakt å klirre. Klirringen steg til et crescendo, men like før glassene nådde et svingningstall og et kontaktnivå som ville ført til at de knuste, samlet Christine J. seg, og sa med sin aller mest sensuelle stemme. ”Hm, kan vi ikke bare gå på kino da, og se hvordan det går ?”. Hun smilte. Hun trodde hun hadde kontrollen nå. ”Ok,” sa Petter ”samme tid, samme sted ?” ”Klart!” sa Christine, ørlite grann for ivrig for å ha full kontroll over situasjonen.
Det var da Petter slo til igjen ”Njei, jeg tror jeg må tenke på det litt, svarer deg i morgen, kan du gi meg en øl til”. I Bergen har de et uttrykk som heter ”Månebedotten”. Det betyr en mellomting mellom helt utslått, kjempeoverrasket og fullstendig tatt på sengen eller forbløffet. Omtrent som om du eller noen andre hade falt ned fra månen, altså. Christine så månebedotten ut. Hun hentet ham en ny øl, glemte fullstendig å ta betaling, og så fortsatt månebedotten ut.
Pål lå under bordet og dunket knytteneven i gulvet, og skrek ”Nei, nei!” med munnen full av Thomas’ servietter. Det var vanskelig å høre hva han sa gjennom servietten. Kropsspråket talte tydelig. Han var ikke månebedotten, til det var han for aktiv i sin frustrasjon.
Petter var kommet til nest siste steg i sin teori; romantikk. Nå skulle han vise at han hadde romantikk i seg.
Neste morgen våknet Christine som vanlig til vekkerklokkens uvelkomne ringing. Hun vred seg rundt i sengen og stoppet den grusomme lyden. Hun lå en stund og håpet at dagen skulle ombestemme seg og skru tiden tilbake til natt. Klokken tikke dessverre ufortrødent videre inn i en ny dag. Christine rullet seg ut av sengen og satte føttene på det kalde gulvet, og trakk dem like fort tilbake. ”Ai, kaldt”. Hun fisket frem tøflene under nattbordet og stakk tærne forsiktig inn i dem. De var også kalde. Håret stod til alle kanter, øynene var plirende små sprekker, og rester av det hun hadde slevet i løpet av natten hadde laget belegg på tenner, og et skikkelig slevespor fr høyre munnvik og ned mot haken. Hun hadde morratryne, det var en ny dag.
Hun rev til seg en t-skjorte fra stolen og toke den på seg. Christine trakk gardinene til side uten særlig begeistring for å få inn litt lys. Lys er gjerne det siste du ønsker en tidlig, trøtt morgen når du ønsker at natten skal vare litt lenger, men det måtte til for oppvåkningsprosessen. T-skjorten var også nødvendig. Det var mange naboer med fenomenalt lange øyner. Av og til skulle en tro noen av dem så rundt hjørner. Fru Akselssen tre hus nedenfor i samme gate gjorde faktisk det, hun hadde montert sladrespeil på hushjørnet. Ingen slapp unna CIA, Caroline Irene Akselssen, med tre s’er.
Hun snudde seg for å sette kursen mot dusjen. I det hun skulle begynne å gå, nølte hun litt og tenkte seg om. Selv tanker gikk saktere om morgenen. Det var ett eller annet med utsikten som ikke hadde stemt denne morgenen. Christine snudde seg mot vinduet igjen. I en tråd ned fra taket, utenfor vinduet, sånn omtrent midt i vinduet på utsiden, hang en bukett røde roser. Hun hadde fått blomster før, men ikke på denne måten.
Christine åpnet vinduet og tok inn blomsterbuketten. Der var et kort: ”Jeg har tenkt. Jeg blir gjerne med deg på kino i dag. Hilsen Petter”. Det hadde tatt Petter åtte timers hardt arbeid å finpusse formuleringen. Han var fornøyd med den. Petter hadde kjøpt blomster, laget kort, og funnet seg en stige, for å klatre opp og feste blomstene slik at de hang foran Christines vindu i andre etasje. Det hadde gått overraskende greit for praksis å være.
Det vil si… det med kino i dag kunne bli litt vanskelig. Han var litt bevegelseshemmet denne dagen. Alt hadde gått greit, helt til han skulle sette foten i bakken etter å ha klatret ned stigen. Der hadde han møtt to lokale politimenn, som hadde dukke opp på tips fra en viss fru Akselssen. De var ikke særlig vennlig stilt overfor fremmede menn som klatret på andre folks husvegger, med eller uten stige. Petter forsøkte å forklare, men gestikuleringen ble oppfattet som ”truende” av en av politimennene, som plantet batongen resolutt mellom bena på Petter. Petter knakk sammen, slo hodet mot stigetrinnet, og sluknet.
Neste morgen våknet han opp bak lås og slå. Petter satt i fengsel. Han var fengslet for første gang. Han bannet for seg selv ”sånn går det når man setter ting ut i praksis, alltid noen ukjente variabler”. Men, han hadde bestemt seg for å vinne dette veddemålet.
Petter banket hardt på celledøren. ”Slipp meg ut, jeg er uskyldig”. Den hadde de vel aldri hørt før på fengselet, men uansett gikk døren opp og en fengselsbetjent kom inn.
De lot ham gå. Selv politijuristen skjønte at stigeklatring og blomsteropphenging ikke var straffbart. Spesielt siden Petter viste seg å ikke være en av Christine J’s tidligere kjærester som nå hadde besøksforbud.
Dermed kunne Petter gå på kino med Christine, nydusjet og fin, med litt mystisk bustet hår. Det var jo en del av spennende og farlig-profilen. Han luktet godt og var pen i tøyet, for det sa observasjonene hans at han burde være. 30% høyere suksessrate med pene klær og godlukt, hadde han notert.
De satt tett sammen i kinosalen. Petter var litt urolig, for det var ikke så lett å se notatene i mørket i kinosalen. Dessuten, på grunn av den fraværende belysningen, hadde han aldri kunnet observere strategier og sjekktriks i kinomørket.
Petter hadde hatt en utfordring der. Han visste at par gikk på kino, og at noe skjedde der inne, men han hadde ikke kunnet observere noe annet enn at de viste film, på grunn av lysforholdene. Han hadde valgt å forsøke å transponere adferden han observerte i dunkel belysning på puben til mørket i kinoen. Heldigvis hadde han skjønt at det ikke måtte inkludere høylydt skriking for å overdøve musikken.
Han så mot et punkt der han trodde øynene hennes var, og bøyde seg over mot henne. Christine var overbevist om at han ville forsøke å kysse henne. Hun så ham komme, og stilte leppene i snurpet utgangsposisjon. Kyssene hennes traff bare luft.
Mens hun smasket i løse luften, kjente hun kinnet til Petter langs sitt eget. Han var ikke så nær at han klemte henne, men akkurat så nær at det sitret i de små hårene på huden, og akkurat så langt i fra at det kjentes som en myk varm vind som strøk henne langs kinnet. Christine fikk plutselig en helt rabiat sommerfuglflokk i magen. Hun kjente pusten hans mot øret, og rørte ikke en finger, men satt helt stille i forventning.
Petter sa ”vil du ha litt sjokolade”. Christines svar kom litt for fort og på innpusten ”jah”. Hun tok mekanisk sjokoladen som ble bydd henne. Sommerfuglene fløy nå i formasjon som jetjagere, men var ikke mindre plagsomme av den grunn.
Akkurat da jetjagersommerfuglskvadronen gikk inn i en loop, bøyde Petter seg mot henne igjen. Christine var bombesikker på at nå ble det leppesamba. Petter hadde ingen slike planer – ennå. Leppene hennes viftet fortsatt i løse luften, mens han lot kinnet sitt stryke langs hennes akkurat som sist, men det andre kinnet denne gangen.
Han visket inn i øret hennes ”Liker du filmen”. Christine kjente pusten hans mot øret, og de små, følsomme hårene kilte. Knærne ble gele og jetsommmerfuglene satte på etterbrennere og tok av. ”jah” sa hun, selv om hun ikke ante hva filmen handlet om lenger.
Christine J. var ikke en jente som tok initiativ. Hun var bortskjemt i så måte, gutter pleide å still i kø for å få en mulighet. Problemet var som oftest å hindre dem i å forsøke seg for mye, ikke å få dem til å prøve seg. Petter var tydeligvis annerledes, og det holdt på å gjøre Christine J. fullstendig gal. Hun kunne ikke skjønne hvorfor han ikke ville spille tungetango. Like før hun hadde bygget opp nok forundring til å forsøke seg selv, tok filmen slutt, og lysene kom på. Øyeblikket var borte, hun forsøkte å ryste sommerfugler og gele ut av mage og knær.
Det gikk bra, helt til Petter tok henne i hånden og sa ”kom”. De gikk hjem hånd i hånd. Petter fulgte sine teorier til punkt og prikke. Han spilte kaninleken. Hver gang Christine trodde hun hadde ham og leppene hans, trakk han seg unna. Da de kom frem til huset hennes, var all motstand brutt ned, og etter noen høflighetsfraser, bare sprutet hun ut med ”Kan ikke du bli med opp, da ? Ikke si nei! Jeg takler det ikke dersom du sier nei!”. Hun hørte at det lød som fullstendig desperasjon, og ikke den vanlige kjølige Christine med full kontroll over alt inne mannlige, heterofile og biseksuelle menn, og langt inn i mannlige homfile men ikke helt sikre - miljøer. Men, hun var desperat, så pokker heller.
Petter sa ”Det er det jeg har ønsket at du skulle si i hele kveld! Du er min Juliet, jeg er din Romeo. Dette skal gjøres skikkelig. Jeg klatrer opp stigen til vinduet ditt, vent på meg der oppe!” Det hørtes ut som noe som var skrevet på forhånd, og det var det. Men, det spilte ingen rolle, Juliet eller Christine J. falt for det. Hun klarte å holde seg til han forsvant rundt hjørnet. Da knyttet hun høyrehånden, rakte armen opp og trakk den ned med et skikkelig ”YES!”. Bevegelsen var velkjent fra amerikanske filmer, men føltes godt for det.
Petter var rundt hjørnet. Han var nær målet, og alt kunne ha godt bra, hadde det ikke vært for et par ting. Den første var Petters behov for å verifisere forskningsresultatene ved bruk av eksterne kontrollører. Kort sagt, han hadde bedt dem om å være der, eller de hadde insistert, han var ikke helt sikker. Uansett lå Thomas, Pål og Karsten i buskene bak huset til Christine for å observere om han vant veddemålet. Han viste to tomler opp til dem i det han nådde stigen. Christine hadde alt kommet opp på rommet og slo på lyset. Derfor så hun dem ikke, og de passet på å skjule seg godt før hun åpnet.
Christine/Juliet sa ”Oh Romeo, Romeo, wherefore art thou Romeo ?”
Pål brekte seg I buskene. ”Hva var det?” sa Christine. ”Sikkert bare en katt, min Juliet” ”Look, what light yonder breaks…” Pål hadde store problemer med å holde seg alvorlig, men med Thomas hånd foran munnen, gikk det sånn noenlunde bra.
Petter gikk inn vinduet, hjulpet av Christine/Juliet. Til tross for venner i buskene med brekningsfornemmelser, og en fullstendig teoretisk tilnærnming, så alt nå ut til å lykkes. Christine trakk ham inntil seg. Han strøk hånden opp langs ryggen hennes, og tungehockeyen begynte. De pløyde dypere enn bondens plog. Petter klarte å avslutte med et ømt kyss. Christine begynte å se vekselvis inn i øynene hans, og vekselvis mot sengen. Han hadde vunnet prinsessen og veddemålet, ingen tvil. Akkurat dette øyeblikket valgte Petter å vise hvorfor han alltid tilnærmet seg livet fra et teoretisk ståsted, og aldri deltok aktiv. Han tok et steg tilbake, rakte armene i været og gjorde v-tegn. Han så ut som en underlig utgave av underlige Richard Nixon der han danset rundt med innlagte hoftesving og ropte ”Jeg vant veddemålet, Jeg vant veddemålet”. Han bøyde seg ut det åpne vinduet og ropte til kameratene ”Jeg vant, jeg vant! Gratis øl et halvt år!!!Yeah! Who’s the man???”
Pål og Karsten kom stormende frem fra busken, og åpnet hver sin halvliterboks med øl og sprutet rundt, mens de pekte på Petter og ropte ”You the man! You the man!”. Thomas satt bak busken og gremmet seg. Han gjorde en grimase og holdt hendene foran øynene for å slippe å se på. Han hadde forsøkt å si ”Nei, nei stopp, det der er ikke så lurt, ikke la henne se dere…”, men til ingen nytte. Han tok opp mobilen og ringte et tresiffernummer som begynte på 11.
Christine J. , nå uten sommerfugler, gele og slett ikke Juliet lenger, både så og hørte. Hun likte verken det hun hørte eller det hun så. Petter stod fortsatt med hodet ut vinduet og hojet til Pål og Karsten som danset rundt på plenen.
Hun tok løpefart, og plantet et skikkelig strakvristet spark midt mellom beina på Petter. Petters karriere som Romeo fikk en brå og smertefull ende. Det ringte i bjellene hans som om det skulle være julaften. Han bøyde seg fremover i smerte, og veltet sakte over vinduskarmen og ut i luften, med hendene rundt testiklene i et alt for sent forsøk på å beskytte. Petter snurret rundt i luften. Det kunne gått veldig galt, hadde det ikke vært for hans to venner som ufrivillig tok i mot. Han landet oppå Karsten og Petter, og alle hylte av smerte. Over dem ble vinduet slått igjen med et smell, og gardinene trukket resolutt for. ”Au, jeg tror hun ble litt småsur, au” sa Karsten.
Thomas hadde allerede vært på tråden med sykebilen i flere minutter. Sykebilen ville ikke komme, til tross for at han lot dem høre smerteskrikene gjennom mobilen. Sykepleierne husket hav som skjedde sist gang de skulle plukke opp Petter, med krykker og det hele. De mente at dersom Petter var der han var, så ble i alle fall ikke flere mennesker (les: sykepleiere) skadd. Thomas kunne ikke annet enn være enig, i bunn og grunn.
De måtte ta seg til legevakten selv. Den halte hjalp den skakke som hjalp den med hjernerystelse, og Thomas gikk foran og meldte deres ankomst. På legevakten fikk de behandling, under tvil. Legen konstaterte en forstuet fot, to hjernerystelser og to svært sårede stoltheter. Den ene var Påls, fordi Petter vant veddemålet, den andre var Petters fordi en jente hadde sparket ham ut et vindu.
Neste dag kom den tredje hjernerystelsen. Petter forsøkte å vinne tilbake Christine J. ved å synge serenade under vinduet hennes. Sangen var ikke særlig bra, men gitarspillet var fryktelig. Christine ga ham en blomsterpotte som takk, kastet fra andre etasje og i hodet hans. Fru Akselssen ga ham et misbilligende blikk. Petters karriere som Romeo var definitivt over. Selv ikke Tove, Christines snakkesalige venninne ville si et ord til ham, men det var egentlig en lettelse. Hun kunne snakke hull i hodet på en elefant.
Petter måtte møte denne utfordringen alene, for Pål var på jobb, Thomas var borte vekk, og Karsten hadde dratt for å finne en prest. Bare i tilfelle blomsterpotten skulle være for tung, selvsagt, eller så for å drive presten til vannvidd. En av de to var det i alle fall.