Torsdagsklubben - Kappittel 1

En pub

Det var midt i juni, men likevel mørkt i lokalet. Vinduene var dekket av sorte pledd, og veggene var mørke. Rommet lå under gateplan. I det ene hjørnet stod en liten scene, et lite dansgulv, en dj-boks med lys. Videoprosjektør i taket, lerret på den ene kortveggen. Sorte stoler og bord, en sort sofagruppe midt i lokalet Mørk parkett på gulvet, flekket av årevis med sigarettstumper og ølsøl.. Midt på langveggen, rett overfor inngangen en bar. Over baren hang et stort, stygt skilt ”Kjelleren”. Bak baren drev en søt jente og tørket disken og satte opp glass. Hun het Christine J., og var relativ ny som barmaid. Stryk søt, hun var direkte sexy.
Bak baren var et lite rom med lager og kontor. Pubeier Bjørn Kåre forsøkte å føre helgens kasseoppgjør samtidig som han chattet med en eller annen på msn. Det hadde nok gått bra, om ikke det var for at han forsøkte å gjøre vareopptelling samtidig, og dersom kontorstolen ikke hadde hatt hjul. Stolen beveget seg til høyre, og Bjørn Kåre til venstre. Han gikk i gulvet med et brak, med hånden rundt en ølflaske. Ølflasken knuste og ølskum sprutet over ham.
Christine ropte ”Går det bra der inne?” mens hun nokså fraværende pusset glass.
Bjørn Kåre blåste ølskum fra skjegg og bart, og ropte ”Jada, ingen grunn til panikk, kun en død!”
”Ok…”
Han rettet seg opp, tørket av seg ølskum og sopte opp glassbiter. Heldigvis hadde han ikke skåret seg.
Puben ”Kjelleren” var tom. Det var tidlig ennå, og folke ville begynne å komme snart. Bjørn Kåre hadde mestret kunsten med å drive en lokal pub gjennom de siste fem årene. Det var egentlig bare tre regler som var viktige å huske på:
Få folk til å tro at de eier puben – derfor åpen mic kveld og ”spesielle” arrangementer og kundekort for stamkundene.
Sørg for at områdets mest attraktive single jente er barmaid. Det var oppnådd gjennom ansettelsen av Christine J.
Dersom ingen av disse tingene virker, så vann ut ølet. Det hendte…

De tre reglene hadde han fulgt slavisk, og det hadde gitt ham et pent overskudd de siste åene. I år så det verre ut, men det ble vel en løsning. Han hadde store håp for Christine, hun var…nam! Han skulle akkurat til å strengt tatt bryte reglene om seksuell trakassering, da den første pubgjengeren kom surrende inn.
Han surret ikke fordi han var full, men fordi han var litt surrete. Petter var typen som surret og fulgte sine egne regler. Han kunne for eksempel finne ut at det å gå på høyre side rundt en stolpe var helt umulig, man måtte gå på venstre. Han kubbet røyken i askebegeret som fortsatt stod på bardisken, til tross for røykeloven. ”Hei, Christine J., gi meg, hrm, èn. Hvor er alle sammen?”
”De er ikke kommet ennå, klokken er bare syv!”
”Oisann, sier du det, jaja, gi meg èn til mens jeg venter, da.”
To halvlitere kom opp foran Petter. ”Og en kaffi!”
Kaffen kom på bardisken. Petter prøvesmakte begge ølene og kaffen før han betalte.
”Hvorfor gjør du det?” spurte Christine
”Hm, det bare må til, kvalitetssjekk, og vannsjekk!” det siste kom litt høyere, og var tydelig rettet til Bjørn Kåre. Han ble sittende ved bardisken, delvis fordi det var for vanskelig å balansere 2 halvlitere og en kaffe i to hender, og delvis fordi han bare ville titte på Christine.
Det tegnet til å bli en bra kveld, tenkte han. Pen dame bak baren, to halvlitere, kaffe, og resten av gjengen var på vei. Sommeren var kommet langt nok til at alle ville være hjemme fra utdanningsinstitusjoner, og ikke langt nok til at folk begynte å forsvinne på ferier. Han så frem til å treffe dem. Han strakte seg ut på barkrakken og tente en ulovlig røyk. Ingen sa noe. Et par av de lokale nesten-alkoholikerne drev inn. Han nikket gjennkjennende til dem. Heldigvis var det ingen av dem som var full nok ennå til å starte noen samtale. Der var begrenset hvor interessant det var å høre halvfulle folk fortelle deg hva slags fantastisk person du er. Han antok at de gjorde det mest for å bli spandert en gratis halvliter.
Han hadde nesten tømt den første da Thomas kom slentrende inn, nonchalant, men akkurat rufsete nok til å være moteriktig nok til at det ikke ble plagsomt. Han hadde akkurat nok skjeggstubber til å virke litt røff, og akkurat brune nok øyne til å virke litt dyp. Det var forresten ingen bløff. Thomas var dyp, på sitt vis, trivelig, utenom at han var så forferdelig politisk korrekt at en kunne grine. Han hadde et lett irritert drag over munnen i det han kom inn og klaget høylydt over bilen til Bjørn Kåre som stod rett utenfor og gikk på tomgang. Petter løftet en fing i været og nikket til Christine, som stoppet munnen på Thomas ved å skyve en nytappet halvliter over mot ham. Miljøargumenter og antiamerikanske holdninger druknet i ølskum.
”Skål”
”Slainte!”
Petter tok kaffe og øl og Thomas med seg over til sofaen i midten av rommet.
Pål kom inn hånd i hånd med en jente. Ingen kjente henne ennå. Pål slengte seg ned på sofaen mellom Petter og Thomas. ”Skaff oss to halvlitere, Jenni.”
Jenni var 1.73 høy, blond og pen. De blå øynene gnistret litt, men hun gikk bort til baren.
”Og hvem er…..Jenni?” Thomas løftet et øyenbryn
”En dame, ny dame. Jenni, med ”i”. Hvor er Karsten?”
”Han er på….vei!”
Svaret kom i form av et brak. En gitarkasse kom seilende over gulvet, fulgt av en kar med langt mørkt hår og altfor mye i hendene. Karsten hadde snublet i døren. Han halvt skled halvt hoppet opp mot den lille scenen på litt for store sorte støvler.
Han åpnet opp gitarkassen og tok ut en sort og hvit gitar med klar heavy metal profil. Det kom et skarpt smell i høyttalerne da han plugget inn gitaren. Christine smilte og puttet ørepropper i ørene.
Karsten løftet hånden dramatisk og slo til mot strengene. Først to kraftige slag mot strengene med masse fuzz. Karsten slo raskt over i riff som hørtes ut som Dimmu Borgirs greatest hits for det trenede døve nok øret. For de fleste andre hørtes det ut som rent bråk. De fleste var alle i puben utenom en kar med ustelt hår som så ut som det var farget svart for ca et halvt år siden. Nå hadde det en underlig blanding av halvblondt og helsvart. Han digget hemningsløst der han satt og headbanget.
Bjørn Kåre stakk hodet ut av bakrommet for å se hva alt bråket var. ”Åja, Karsten” tenkte han høyt og stakk hodet inn igjen. De fleste andre stirret mot scenen med et svakt håp om at lidelsene Karsten påførte dem, lydanlegget og gitaren snart ville ta slutt.
Karsten var slett ingen dårlig gitarist, heller tvert i mot. Det var smaken til menneskene i lokalet det var noe i veien med, på en måte. De likte stort sett boksmusikk eller litt mykere versjoner av rock enn hva den svartkledde Karsten utsatte dem for.
Akkurat nå gikk det imidlertid svært hardt utover gitaren. Midt i et spesielt intrikat riff sa det først SPJOING, så SPJOING igjen og SpJOIng ennå en gang da den tredje strengen røk. Et øyeblikk hørtes det ut som en motorsag som hadde mistet kjeden midt i en svært komplisert tresagingssekvens for deretter å treffe en stålstang som noen hadde gjemt inne i treet. Det lød som om djevelens og himmelens horder møttes på Harmageddon. Alt dette ble selvsagt etterfulgt av den rituelle gitarknusing, uheldigvis fortsatt med pluggen i forsterkeren. Det finnes ingen god måte å beskrive lyden av en gitar som knuses utenom at det høres ut som en gitar som knuses med pluggen i, og at det føles som å bli lydmessig overkjørt av en skrikende dampveivals.
Folk slappet tydelig av, unntatt to-farget-hår-dude som avleverte stående åtgaum, han klappet vilt og intenst. Resten av puben returnerte til koselig pub-prat, i den grad de fortsatt kunne høre hva sidemannen sa.
Karsten løftet armene over hodet med pekefinger og lillefinger pekende oppover, etterlot gitarrestene på scenen, slengte håret ut av øynene og gikk bort til de tre i sofagruppen og slengte seg ned. ”Bra?” spurte han ut i luften
”Ja visst” Thomas unngikk problemet
”Jada” Petter feiget ut
”Et helvetes bråk” Pål la ikke fingrene mellom
”Word!” sa Karsten
”Hæ?” sa Pål
Den lett surrealistiske samtalen tok slutt fordi Jenni kom med halvliterne. Pål tok imot uten å si takk. Jenni sukket.
”Du Karsten, en ting lurer jeg på” Thomas så spørrende på Karsten som la hodet på skakke og så på Thomas, mest for å få håret ut av øynene-
”du knuser en gitar i måneden her på scenen, hvordan får du råd til det?”
”Feilvare!”
”Feilvare?”
”Har en avtale med en gitarfabrikk, får lett defekte gitarer billig”
”Du flipper!”
”Yepp, jeg ligger og venter utenfor musikkskolen, og venter til elevene blir så frustrerte at de kaster gitarene ut vinduet.”
”Fuck off!”
”Har Karsten knust gitaren ennå?” En myk jentestemme avslørte at hun nettopp hadde kommet. Hun hadde halvlangt mørkt hår, en mørk strikkejakke over en litt lysere topp og et sølvkors rundt halsen.
”Hei Ingrid!” kom det unisont fra Karsten, Pål og Petter.
”Hei Pål” sa hun så iskaldt som bare en ekskjæreste kan møte en eks som nå er en kan-vi-ikke-bare-være-venner-venn. Den slags venner finnes som kjent ikke, de bare later som.
”Hei Karsten” hilsenen var varmere med en viss reservasjon mot djevelrockerens form og mangel på tro.
”Thomas” bare varme.
”Hva skjer?”
”Ikke mye” svarte Thomas ”vi drikker og prater drit, eller driter og prater drikk som vanlig, hyggelig å se deg.”
Ingrid var gladkristen, den eneste jenten i gjengen, og den eneste med noe som lignet på en religiøs overbevisning. Djevel-Karsten var bare djevelrocker, ikke tilbeder, Thomas ateist, og Pål trodde ikke på noe annet enn egen sjarm. Han beviste det i neste setning. Petter bodde i et annet univers, og ingen turde spørre om det fantes guder der.
”Ja Ingrid, du minte meg på noe. Jenni, det er slutt!”
”Hæ” et kollektivt utrop. Jenni så totalforvirret ut.
”Det er slutt, jeg elsker deg ikke lenger!”
”Jammen….” gråten presset på hos Jenni
”Jeg er veldig lei for det, men det er slutt. Vi kan bare være venner. Håper du får et godt liv. Det er ikke deg, det er meg.”
”Jammen….”
”Cheeerio!”
Jenni løp gråtende ut.
Ingrid så oppgitt på Pål. ”Du kan ikke oppføre deg sånn!” sa hun hissig.
”Hva sånn?”
”Du kan ikke dumpe jenter på den måten, jeg snakker av erfaring!”
”Hva da? Jeg må jo være ærlig! Au!”
Thomas slo ham i bakhodet med flat hånd.
”Du kan ikke kaste bort søte, fullstendig velfungerende jenter på den måten. Det er ikke så mange av dem, og de kan bli ødelagt!”
”Tull,,,,”
”Idiot!” freste Ingrid
”Sånn som du knurrer, Du er vel ikke gravid?
”Ikke, det jeg vet, men slikt skjer, se på alle kineserne, dessuten, skjer ikke de fleste ulykker i hjemmet.” Ingrid var kjapp nok til å sitere en gammel Hollywood-film ”Poenget er at du er en drittsekk”
”Pøh, det er bare alkoholen som snakker!”
Ingrid hadde knapt smakt på halvliteren sin.
”Det er ikke alkoholen som snakker, det er du som snakker, og det du vil si som kommer ut. Alkoholen hjelper bare på – uttalen om vi kan si det slik. Uansett, det er helt klart at du er en idiot uten følelser. Den stakkars jenten løp jo gråtende ut, for svarte! Hva synes du, Petter”
”Høh?”
”Hva synes du om at Pål dumpet henne på den måten?”
”Jeg synes situasjonen er et typisk brudd på regel nr. 1! Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, ..”
”og for øvrig kan du dra til helvete!” kom det i kor. Petters regler var ikke ukjente, han delte gjerne med andre.
Pål småknurret og dukket ned i ølglasset sitt.
Christine J. Reddet Pål ved å ta mikrofonen og begynne å synge. Alle ble helt stille.
Petter seg tilbake i sofaen og satt seg komfortabelt til. Han følte at nå var det sommer. Det var en sommer midt mellom ansvar og lekende frihet. Ingen var helt voksne, ingen var helt barn. Ingen var helt ferdig med utdannelse eller helt klar til å ta ansvar og begynne å tjene til livets opphold, måtte Gud forby. Han hadde sett frem til denne sommeren lenge, og nå var den her. Den så bra ut, utenom regnet, da. Men. Det brydde ham ikke så mye fra innsiden av en pub.
Noen timer senere måtte han gå hjem litt før de andre. Katten måtte mates, og dessuten var han blakk.