Torsdagsklubben - Kapitel 10, del 1

om noen lurer på hvor kapittel 9 ble av så har jeg ikke noen god forklaring på det, men det finnes...

En helt annen historie eller Himmel og helvete tur/retur

Det var et trepersons beach-party. I vanvittig regn. Hvem som egentlig hadde ideen, var det ingen som husket. I åpen trass mot elementene hadde de tent opp grillen. Brutale mengder tennvæske hadde sikret en svak ulming tross at det høljet ned.

Thomas grillet pølser, og leverte halvstekte grillpølser til Pål og Karsten. Det ble mest til Karsten, for Pål hadde kubbet i den våte sanden. Siste gang han viste livstegn, var da han foreslo en svømmetur. Karsten svarte kontant.

"Til h ... Svømme, ikke faen. Det var en grunn til at våre hvalforfedre gikk opp på land, og ble der. Personlig mener jeg å være etterkommer etter en ikke-svømmende hval. Førstehval på land og ingen planer om å returnere på noen hundre millioner år. Jeg liker ikke delfiner, en gang."
"Alle liker delfiner, de er liksom våre havbrødre"
"OK, så er jeg den eneste i verden som ikke liker ”Flipper”. Havbrødre, jeg liker ikke en gang landbroren min. Det eneste som interesserer meg når det gjelder småhval, er hvordan den smaker. Bastesen rules!" Han gjorde tegnet, og så ut som en søkkvåt utgave av Marilyn Manson. Det lange svarte håret hang klistret mot ansiktet og skuldrene. Noe som lignet øyenskygge rant nedover kinnene i svarte striper.

Etter det dukket Pål bare opp og bidro til samtalen med ett-ordssetninger som "Pølse" eller "Nachspiel".

Karsten gumlet tankefullt på en halvkald hot-dog.
"Tror du på Gud?" spurte han ut i luften. Thomas så på ham og lurte på hva som hadde fått vennen til å bli så eksistensialistisk. Han ristet på hodet. "Nei, fint eventyr, religion, men ingen ting mer enn det!"
Selvsagt mente Thomas det, politisk korrekt til fingerspissene som han var. Politisk korrekt la han til; "det går ikke an å basere livet på eventyr."
"Hvorfor ikke?"
"Hvorfor ikke? Du kan jo ikke basere livet på en illusjon. Hva er det som skjer her, har du tenkt å melde deg inn i hallelujaklubben, eller? Djevelrockeren i menighetsrådet? Blir ikke det litt paradoksalt selv for deg ?"
"Hvorfor ikke, det hadde vært bra med litt variasjon." sa Karsten. "Er det en ting...[] fy faen det smalt!"
Et spektakulært lynnedslag hadde gjort den flate stranden 100m unna til et digert hull. Et vanvittig brak ringte fortsatt i ørene deres, og lukten av svovel rev i nesen. Røyk drev mot dem opp fra krateret.

Pål løftet hodet, og var med ett ganske edru.
Han så seg rundt "DOMMEDAAAG!!" ropte han. Thomas så overbærende på ham.

"Uæuuu" et skrik fra Karsten fikk Thomas til å snu seg. Ut av røyken kom en skikkelse. "Beelzebub...." kom det skrekkslagent fra Karsten. "Hjelp..." sa han svakt. Thomas bemerket tørt "Jeg tror neppe den sjuskete fyren der er djevelen selv, og uansett, er ikke du på samme lag som ham. Du burde være happy for at djevelen dukker opp?"

"Djevel ROCKER, ikke djevel DYRKER, hvor ofte må jeg si det, der er en forskjel på å like å tenne i peisen og å tenne på huset, eller å like fyrverkeri og droppe atombomber."

Ingen vet hva som egentlig skjedde etter at muligens djevelen kom ruslende ut av hullet i bakken. Der var to versjoner. Egentlig var der tre, men Pål husket ingen ting, og det kan vel ikke kalles en versjon. For helhetens del tar vi den likevel med.
Versjon 1; (Pål) Husker ingenting
Versjon 2: (Thomas) Karsten så "Djevelen", vi fikk en trestokk i hodet og våknet opp på sykehus to timer senere.
Versjon 3: (Karsten) Jeg så Djevelen, som viste seg å være italiener som snakket Bergensk. Vi fikk planke i hodet, svimte, italienerdjevelen vekket oss, vi møtte Jesus AS, og havnet på sykehus fordi Pål bøffet med engelen Gabriel AS på sikringsberget.

De fleste pleide å la vær å spørre mer etter den innledningen. Noen var bare for dum eller for nysgjerrig. De fikk denne historien:

En fin dag på stranden
av Djevel-Karsten

Det ringte fortsatt i ørene etter braket fra lynnedslaget. Djevelen kom ruslende ut av røyken i krateret der lynet slo ned. Han så forslått, forbrent og generelt stusselig ut. Han sjanglet over sanden, men det så ut som han smilte til tross for at han nettopp var truffet av lynet. Men, det kan jo hende djevler liker den slags, for alt jeg vet.

Akkurat da fikk jeg sinnssvakt vondt i hodet. Jeg trodde det var en tidlig bakrus, men det viste seg å være en planke. Lynet hadde visst slått ned i et skur og sendt restene himmelhøyt til værs. Det meste som går den veien, unntatt Laika, kommer ned igjen. Trebitene hadde bestemt seg for å lande på oss. Det gjorde vondt. Pål fikk en palle i hodet. Hodet hans satt fast mellom sprossene i pallene.

Thomas fikk en planke i hodet og svimte av.

Djevelen kom stadig nærmere. Han så ganske gammel ut. En firetoms traff meg midt i planeten og jeg sluknet som et adventslys. Jeg våknet av at djevelen ristet i meg. Jeg slo opp øynene og så opp på Thomas og djevelen som forsøkte å få liv i meg. Jeg fant at dette var et godt tidspunkt a skrike som en stukken gris "Hjelp, hjelp, jeg vil ikke dø og komme til helveteeeeee!"

Thomas så på meg med "skjerp deg" blikket sitt, og sa "Skjerp deg! Det er ikke djevelen, det er Dante. Han er italiener. Og han snakker Bergensk."
"Djevelen har mange former" sa jeg, og forsøkte å vri av "Dante" skoene for å se om ett av beina var en hov. Det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd, for han gikk barbent. Etter å ha sjekket at det bare var helt ordinære pedaler og ingen dyreføtter, roet jeg meg litt ned. Men jeg stolte ikke på ham.

Thomas dro meg til side. Han sa "Skjønner du ikke hvem dette er? Og ikke si djevelen!" Jeg stoppet midt i opptakten til en setning, og så spørrende på ham. Jeg visste han ville komme med et svar.

"Dette er Dante, italiensk forfatter som besøkte himmel og helvete og skrev en berømt bok om det! Har du aldri hørt om "Den guddommelige komedie". Det er en fantastisk historie fra 1500-tallet. Hør; han kan vise oss inngangen til himmel og helvete, og guide oss rundt. Inngangen er rett der." Han pekte mot krateret fra lynnedslaget.


Hodet mitt ble plutselig veldig klart. "Foreslår du at vi følger en 500 år gammel bergensktalende italiener ned i et høl i bakken mens vi har 1,5 i promille."

"Ja, og vi bruker bilen."
"Bilen?"
"Ja, vi ankommer himmelen med stil."
"I en 1984 modell rusten Ford Escort med løse basser og rusk i forgasseren"
"Ja, vi slipper i alle fall å gå."
Jeg trodde vanligvis stødige og ateistiske Thomas holdt på å gå opp i limingen. Men, skjøtene mine har aldri vært helt riktig naglet, så jeg sa bare "OK"

Da vi kom inn i bilen skjedde to ting. Pål våknet og ville kjøre. Vi kranglet en stund før han fikk det for seg å sovne igjen. Vi tok ham ut av kupeen, og lot ham ligge i baggasjerommet. Thomas fikk et anfall av realisme, og spurte Dante "Hvordan går det egentlig med å ta fysiske ting som biler inn i metafysikken som himmelen. Kommer biler inn i himmelen?"

”Adgang til vår Herres sfærer
beror på det som hjertet bærer”

Jeg sa ”Hæ?”

”Han snakker bare i rim,” forklarte Thomas ”jeg tror han mener at du må være snill for å komme inn i himmelen.”

”Thomas, snill, kanskje, men sier begrepet djevel-rocker deg noe? Jeg tror ikke jeg er en del av himmelens schengen-område med passfrihet og tollunion. Jeg er redd det kan bli seriøst mye forklaring og papirarbeid for at jeg skal få lov til å krysse grensen til det hinsidige. Jeg mener, hinsidige som i retning oppad, rom med utsikt, engler og harper, ikke kjellerhybel med svovel”

”Høh, du er bare redd for å treffe på djevelen.”

”Ja tenkt, det, i motsetning til deg, har jeg lyttet til tekstene på death metal, og forstått meningsinnholdet. Djevelen er ikke en hyggelig kar!”

”Du tuller, det er jo ikke mulig å skjønne noe av det de synger, det er jo bare graut.”

”Ok, det er et poeng, men det høres ikke hyggelig ut. Selv i dejevel-rock kretser er han ikke sett på som en konstruktiv samarbeidspartner. Vi inviterer ham til festene våre, men vi vil egentlig ikke at han skal komme..”

Thomas snudde seg mot Dante. ”Hva er sjansen for å møte djevelen, og at han gjør noe fæøt med oss?”

”For den mørke herres makt
har jeg kun forakt
det rene hjertet frykter intet”

”Thomas, er du sikker på at han ikke er en amatørskuespiller som forsøker å etterligne Yoda fra Star Wars?”

”Slutt, det han sier, er at dersom du har et rent hjerte, kan ikke djevelen røre deg.”

”Rent hjerte, som i syndefri, hallo, igjen vil jeg be om oppmerksomhet mot min identitet som djevelrocker”

”Er du homo?”, spurte Thomas.

Jeg ble overrasket, og sa bare ”Høh? Nei, vanligvis ikke.”

”Vanligvis? Vi kan snakke mer om det når vi kommer tilbake, så vidt jeg har skjønt på den norske kirke, er vel det etter hvert det eneste som kan stoppe deg fra å få en plassreservasjon på himmeltoget.”

”Så djevelrocking…
”Bagatell”
”Sex før ekteskapet..”
”Pyttipytt”
”Ønske om mer sex før ekteskapet…”
”Kun et ønske, ingen realitet”
”Hva, f…”
”Banning, gjør språket rikere”
”Skitne tanker som å drømme om en trenkant med, meg, kristendomslærerinnen vår, frk. Pettersen og Marilyn Manson?”
”Hva…du er psyk, psyk, psyk, men ingen synder. Du og jeg skal snakke med en psykolog når vi kommer tilbake.”
”Sprenging av postkassen til Presten Nesten Gud ?”
”Småbarnstreker”
”De siste 15 julene…”
”Har du virkelig ikke noe bedre å finne på?”
”Liker å sprenge ting…”
”OK, jeg tror nok ikke djevelen bryr seg om sånne bagateller”, sa Thomas, satte bilen i gir, vred om tenningen og satte kursen for hullet. Han lot det stå til.

Jeg var fortsatt ikke overbevist, men alternativet var å kaste meg ut av bilen i fart. Sannsynligheten var like stor for å møte djevelen dersom jeg gjorde det, så jeg ble sittende. Jeg tok for sikkerhets skyld på meg bilbelte. Det føltes liksom tryggere, selv om jeg ikke anså faren for en trafikkulykke som den mest overhengende. Så feil kan man ta.

Thomas fikk bilen opp i 80 før han vred rattet og siktet mot hullet. Jeg lukket øynene og holdt meg så hardt i setet at knokene hvitnet, mens jeg tenkte hvite, uskyldige tanker. Det gikk nesten, men en halvnaken Frk Pettersen ble ved å drive inn i tankene. Kristendomslærerinnen gjorde de rareste ting inne i hodet midt, men Thomas vrengte Forden inn i metafysikken.