Torsdagsklubben - Kapittel 10, del 2

Himmel og helvete tur-retur, del 2

Torsdagsklubben har blitt slått av lynet og er på vei inn i metafysikken i en gammel ford med Dante som passasjer.

Vi hadde cruiset av gårde i noe som syntes som flere timer langs sandslettene, mot det som så ut som et fjell i horisonten, da Thomas plutselig hogg i bremsene. Bilen skled sidelengs og traff en stor steinmasse med et hardt smell. Bilen stoppet først opp, for så å gjøre et slags krumspring, og hoppet hikkende langs steinveggen. Med en ekkel skrapende lyd stoppet den endelig. Fjellet i det fjerne var uendelig mye nærmere enn det så ut til. Nå stod det faktisk inne i siden på bilen. Det kom damp opp av radiatoren, og viskerne gikk av seg selv.

Thomas satt med hodet bøyd bak rattet. Det piplet litt blod fra pannen hans. Dante hadde falt ut av bilen, men så ut som alt var i orden. Han reiste seg og børstet litt veistøv av klærne.

Pål ramlet ut av bagasjerommet og sjanglet over mot Dante, og tok et fast grep i kraven hans. ”Hva er dette!!!” forlangte han å få vite.

”Dette berget som du ser
er av flint rein og skjer
den etter mange tårer
Gudenes mester kårer

Peruns mesterverk
Skiller klinten fra hveten”

Pål var ikke i humør for dårlige rim. Han ristet Dante så tennene skranglet. ”Hva…i…helvete….mener …. Du … med ….det ???? Jeg er lei av amatørdiktingen din!!! Du høres ut som Jonas Vold på syre. Kutt ut skuespillet og snakk så folk forstår det, din sicilianske mafioso!!!”

Han slapp taket, og Dante sjanglet rystet litt rundt, før han samlet seg, rettet seg opp og løftet pekefingeren mot Thomas. ”Åndsamøbe! Å kritisere min diktning er en ting, du bør vite at min guddommelige komedie er oversatt til all verdens språk, men å anklae meg for å være Sicilianer! Den slags….”
”Så du kan snakke normalt altså ?” Thomas smilte lurt.

”Normalt, høh,” Dante mumlet noen ord som ikke hørte pene ut ”ja jeg kan snakke normalt, men det er jo kjedelig.”

”Hva er dette for noe ?” Thomas pekte opp på det svarte fjellet.

Dante samlet seg, løftet hånden og skulle til å begynne på et rim. Et blikk fra Thomas var nok til å få ham på bedre tanker.

”Det er en Stein.”

”En stein, det var jammen ikke småstein” sa jeg, ”den er jo stor som et fjell.”

”Det er en Stein, forskjellen er at ikke henger fast i bunnen.”

”Den forskjellen betyr vel ikke så mye med den størrelsen.” sa jeg

Dante så rart på meg. ”Hvorfor ligger det en stor stein her midt i veien ? Hvilken stein er dette ?” lurte Thomas på.

”DET ER MIN STEIN!!!!” kom det ovenfra et sted. Samtiig kom de et enormt tordenskrall, og et lyn slo ned farlig nært bilen. Jeg skvatt skikkelig. Thomas stirret oppover mot toppen av steinen. ”Hvem er det der ?” Han snudde seg mot Dante.

” Det er Steinguden Perun, kan vi, eh… entr karjolen din og komme oss herifra så snart som mulig ?”

”Karjol ? Åja, bilen, mener du” Thomas skvatt da et nytt lyn slo ned ”God idé, det er vel det tryggeste stedet når det lyner.”

”Det er også det tryggeste kortet vi har for å komme oss vekk herfra før lynet tar oss.” påpekte Dante.

Vi løp sikksakk mellom lynedslag, og kom oss inn i bilen. Thomas vred om nøkkelen. Han vred om nøkkelen en gang til. Der var ikke liv å spore. Han vred om en tredje gang, uten at det hjalp. Batteriet hadde tydeligvis tatt kvelden etter sammenstøtet.

”Wow” kom det fra ham. Det var ikke fordi bilen ikke ville starte, men den statiske elektrisiteten fra lynene til denne steinguden, hadde blitt så sterk at hårene bokstavlig talt reiste seg. Jeg så meg i speilet. 1 meter ravnsvart death-metal hår stod rett opp i noe som mest lignet en stri heavy-afro. Shaft ville vært stolt av meg dersom han så dette. Det betydde også at et lyn var i ferd med å treffe oss.

Lynet traff bilen så den ristet og slo gnister, mens lyset fra 50000 volt ble til en mangefarget glorie rundt bilen. Spenningen gjorde batteri overflødig, og Thomas, som ikke hadde vrid nøkkelen tilbake, merket at Escorten våknet til liv. Han kastet ikke bort tiden, og kjørte av gårde.

Jeg fikk en mystisk fornemmelse av at noe grep etter meg, og da jeg snudde meg for å se , virket det som om steinen grep etter meg. ”Kjør på Thomas, steinen kommer etter oss” ropte jeg.

”Du tuller med meg” Thomas så i speilet. En stor, svart flinthånd grep etter bilen. Den fikk tak i bakre støtfanger, men Thomas smelte gassen i bånn, og støtfangeren løsnet. Med et rykk for vi fremover. Bilen vinglet over sletten, men Thomas torde ikke slakke på farten. Vi vinglet videre, etter hvert noe mer kontrollert.

Thomas snudde seg mot Dante; ”Hva var det der”

Dante sukket lett ”Perenu, Perkons, Perun, Piorun, Perunu, eller Pyerun, men som oftest Perun.
Svært barn har mange navn. Den slaviske stein- og tordenguden. Han har et ualminnelig godt lag med stein og dårlig vær. Fetteren til Tor med Hammeren for å si det slik. Den Steinen dere så var og er hans mesterverk"

Thomas så forundret på Dante ”Finnes det mange guder her ?”
”En del”
”Hvor mange?”
”Ingen anelse”
”Ingen anelse?”
”Det er ingen som går rundt og teller, men jeg tror vi snakker om flere hundre tusen med smått og stort. Mest smått.”

”Jeg trodde det bare var en Gud?”
”Ja, for så vidt, det er bare en Jah… vel du skjøner, men han er ikke den eneste guden, men bare en av de få som er allmektige, da.”

”Jah hvem?” lurte Pål
”Gud, navnet hans er Jah… er ikke noen god ide å si det høyt. Det blir bare mer lyn og torden.”

Thomas mente det fikk være nok av den slags, men var fortsatt nysgjerrig på steinen.

Dante var litt uvillig til å si noe mer om steinen, men Pål ristet ham litt, slik at han skjønte hva som var viktig.

”Steinen ble laget av Perun, og er fra det siste himmelske OL. Ja, guder liker å konkurrere, og de lager ranglister i forhold til øvelsene. Viktigste øvelse er selvsagt antall troende, men de måler også krefter i mer prosaiske øvelser, sm steinløfting.”

”Steinløfting?” Pål så vantro på ham.

”Ja, dere kjenner vel paradokset: En allmektig gud må jo kunne lage alt, ergo også en stein som er for tung til at han kan løfte den. Derom han ikke klarer det, er han jo ikke allmektig, og dersom han ikke klarer å løfte steinen, er han heller ikke allmektig. Altså, der kan ikke finnes en allmektig gud.”
”Snedig” sa jeg
”Fiffig,” sa Pål, ” så han Jah… hva kan vi kalle ham så vi slipper å snuble hele tiden? Jeg har det, vi kaller ham Johnny fra Stovner!”
Dante la fortvilet ansiktet i hendene og ristet svakt på hodet.
Thomas smilte og sa Nei, vi kan ikke kalle Gud for Johnny fra Stovner, jeg tror ikke det passer seg.”
Dante så takknemlig på Thomas.
”Jahnni?” foreslo Pål.
”Nei, ikke det heller. Men, tilbake til steinen, så dette er altså en stein fra gudenes steinløfterkonkurranse?”

”Ja,” sa Dante, ” hvert år har gudene løftet stein. Jah… var selvsagt best hvert år. Gudene lagde sine egne steiner, og de skulle være så tunge at de ikke klarer å løfte dem. Deretter skulle de løfte dem likevel. Det gikk stort sett greit. Noen såre armer og bein, noen tapte veddemål, ellers OK. Noen guder var bedre på å løfte enn å lage steiner, og omvendt. Perun var klart best på å lage stein. Jah… var god på begge deler, og vant alle gangene. Han klarte på forunderlig vis å lage steiner som ingen kunne løfte, inkludert ham selv, før han til slutt løftet den likevel. Veldig mystisk.”

”Hva skjedde?”

”Vel, til slutt ble Perun litt irritert, og mente hele greien var fikset. Så, han utfordret Jah… til å løfte en av hans steiner, som Jah… skulle lage etter Peruns instruksjoner. Jah… svarte nei i begynnelsen, men etter en del krangel, torden, lyn og erting, sa han ja. Den steinen var et mesterverk. Stor, tung, svart og glatt, komplett med armer som slo etter deg dersom du prøvde å løfte den.”

”Men, Jah… maktet å løfte den likevel?” undret Thomas.

”Mnei, ikke en sjans i havet. Hver gang han forsøkte, og fikk grep, slo steinarmene hendene vekk. Selv da han omskapte seg til blekksprut fikk han ikke tak. Han forsøkte til og med å mentalt tving steinen opp., men stein er ikke veldig mentalt mottakelig. Den forble liggende der.” Dante pekte mot den svarte steinmassen.