Tprsdagsklubben - Kapittel 6

En Jul
Der Thomas starter en idealistisk kamp mot kommersialiseringen av julen. Julen vinner, selvsagt.

Vi må kjempe mot den globale oppvarmingen sa Thomas. Alle nikket bekreftende, unntatt Karsten. Han løftet hodet fra ølglasset, og lyttet nøye. Tenk, sa Thomas, og 50 år kan temperaturen ha steget med 2 grader. Vi må stoppe denne utviklingen, ellers vil temperaturen stige, og Nordpolisen smelte og lavereliggende strøk bli oversvømmet.
”Ahem” sa Karsten og harket. ”Synes du ikke det er kaldt nok, her da ?”

Alle lo litt av stakkars politisk ukorrekte Karsten, og ingen svarte. Djevel-Karsten mente det seriøst, men det var det ingen som helt fikk seg til å tro. ”Jeg spør, synes du ikke det er kaldt nok her ? Dette landet har en gjennomsnittlig sommertemperatur på 12 grader. + 2 skulle bli 14, oi, oi for en katastrofe. Det ville vel bety at vi ikke behøvde å fyre i peisen til langt uti mai. Synes det høres Ok ut, jeg. Skål for global oppvarming!”
Thomas gapte. Han var ikke vant til motargumenter, og slett ikke fra Karsten, den lett naive djevel-rockeren. Ingrid forsøkte å komme til unnsetning. ”Ja, men tenk på ørkenspredning, og så mye mer dårlig vær vi vil få”
Karsten løftet blikket igjen ”Hm, siste jeg hørte var at ørkenspredningen var slått tilbake, var ikke det en undersøkelse som hjelpeorganisasjonene finansierte? Tror du virkelig at det er praktisk mulig med dårligere vær en det vi allerede har her omkring? Jeg skulle forresten si ja takk til litt mer uvær dersom det betydde at det ikke var så kaldt.”

Et par av de andre begynte å nikke til det Karsten sa. De hadde frosset noe voldsomt i vinter.
”Jammen Nordpolisen og stigende verdenshav, da?” sa Thomas prøvende. ”Eh, ja” sa Karsten ”Der var det noe jeg husket fra fysikk eller var det kjemi, uansett, kan jeg få en kopp kaffe og to isbiter”. Barmaiden Christine J så undrende på ham, men gav ham det han ba om. ”Hei, se nå her” sa Karsten ” nå slipper jeg isbitene oppi kaffen, se kaffen stiger litt?” alle nikket og akte seg nærmere for å se på. Karsten satt et merke med tusj på kaffekoppen der overflaten på blandingen av kaffe og isbiter var. Isbitene smeltet. ”Se, nå er isbitene smeltet. Har kaffen steget? Nei, det har den ikke, for isbitene fortrenger…vel uansett, siden nordpolisen flyter, så vil ikke verdenskaffen, eh verdenshavene stige dersom den smelter.”

I møtet med fysikken så det ut som om Thomas måtte gi tapt, men han forsøkte seg likevel igjen:
”Jammen, alt er tima og tilrettelagt, vi skal ha en miljøaksjon mot global oppvarming….”
Karsten sa ” Det var da voldsomt Egon Olsensk av deg, blir jeg nødt til å minne deg om…”
Pål sa ”Nei”
Ingrid sa ”Nei, nei”
Karsten sa: ”sist gang du tima og tilrettela en aksjon mot verdenskapitalismen ? Kan du husk AMKJ – aksjon mot kommersialisert jul ?”
”Du måtte si det !” sa Petter
Thomas ble rød i ansiktet, og hans pasifistiske overbevisning vaklet alvorlig, og ble satt på harde prøver.

AMKJ2002 ble unnfanget 14 desember 2002. Thomas hadde lest en bok kalt No Logo, og var intenst opptatt av å finne en måte å protestere mot kommersialisering og globalisering, og andre ing’er.

Han satt og så på TV. Coca Cola-reklamen med de julepyntede trailerne og ”holidays are comming, holidays are comming, always coca cola” rullet over skjermen. Han skiftet kanal i vemmelse, tok en slurk av Pepsien sin og begynte å se på “Norge Rundt”, det lammeste av alle lamme programmer fra distriktene. Ikke for det, innslagene fra byene var like lamme. Det var et innslag om hvordan nordmenn tok etter amerikanerne i julefeiring. Der var bilder av utvendig juletrebelysning i klare farger, selvlysende Rudolfer med rød, lysende nese, og motoriserte Julenisser med lyd ”Ho, Ho, Ho”. Fraværet av den norske fjøsnissen var merkbart. Denne lille, sjenerte skapningen som helst likte seg i stallens varme og mørke, og kanskje snek seg ut en vinternatt – usett selvsagt – for å få sin rettmessige, årlige grøtrasjon, var fullstendig utradert av lysende, blinkende og støyende Colanisser.

Thomas reiste seg fra tv-stolen med en dramatisk bevegelse. Pepsien fløy i en bue mot glassbordet og glasset gikk i tusen knas. Potetgullbitene han hadde sølt på genseren regnet ned på teppet. Noe måtte gjøres med overkommersialiseringen og amerikaniseringen, og det som måtte gjøres var…hva? Tankerekken snublet like fort som den hadde stormet ut av godstolen.

En eller annen aksjon måtte til. Man kunne jo ikke ha det slik. Ute ulte den kalde nordavinden forbi, og inne tenkte Thomas så det knakte. Fjernsynet surret videre med Chevy Chase i ”Hjelp, vi feirer jul” eller noe slikt. Da Chevy Chase puttet ledningen i stikkontakten og slukket lyset i hele nabolaget, fikk Thomas sin ide: Han løftet armen opp triumferende, løftet høyre foten, satt den på støvsugeren som stod like ved, og stod der som en stolt tindebestiger. Han hadde det! Han visste hva de skulle gjøre…foten gled og startet støvsugeren et lite øyeblikk, før lyset gikk på grunn av overbelastning eller overledning i støvsugeren. Det var kanskje et omen, men Thomas var ikke til å stoppe nå. Skjebnen var kanskje mot ham, men skjebnen skulle få jobbe hardt for å få frem poenget sitt; Du kødder ikke med julen !
Han stod der i mørket som en frihetsgudinne og la planer for Den Store Hevnen Mot Coca Cola Og Andre Julekommersiallister. Aksjon Mot Kommersiallisert Jul 2002 var født. Nå trengte han bare en aksjonsgruppe, noen å aksjonere med. For, som alle vet, terrorisme trenger tilskuere og hjelpere. Det var terror han hadde planlagt. Terroren skulle riktignok bli liten og relativt, om ikke uskyldig, så ikke så veldig skyldig.
Thomas hadde ideer, og etter noen timer ved computeren, hadde han også planer. Nå trengte han bare kadre, eller folk. Ingen kunne gjøre denne typen aksjon alene, i alle fall ikke uten svært store vanskeligheter. Han forstod også at han ikke kunne fortelle de nyttige idiotene, ellers kjent som vennene, om hele planen.
Det ble lettere enn han trodde. Det er utrolig hva en kan få sine venner med på over noen øl på den lokale puben, og alt er timet og tilrettelagt. Litt senere på kvelden la de i vei for å stoppe kommersialiseringen av julen. Hovedplanen var å klippe ledningene til kitsj og julepynt, og slippe fjøsnissen til igjen. Avtalen var å møtes på puben senere på kvelden for å oppsummere.
Thomas og Karsten stod foran trafoen som fordelte strøm ut over hele området. Den satt oppe i en stolpe, og summet sakte mens elektronene passerte. Thomas dro fram et stort spett fra bilen. Nå skulle all julekitschen gå i svart. Han satt foten på første stigetrinn. Plutselig kjente han en hånd på skulderen.
”Nei”. Nektelsen kom kontant og uventet fra Karsten. ”Er du helt på styr? Dette har du ikke sagt! Klatre opp der med metallredskaper og stikke de inn i x tusen Volt med strøm. Ødelegge pinnekjøttmiddager, kålrabistappe og poteter. Kort og greit knuse hele julaften for folk ? Sinnsykt!! Slutt med det der, nå holder det, du har hatt den moroen du kan.”
”Hva mener du, vi kan ikke gi oss nå! Hva vet vel du om elektriske apparater?” Spurte Thomas Karsten retorisk.
Enhver som har tjuvkoblet en elektrisk gitar og forsterker kan se at dette ikke er en god ide!” repliserte Karsten.
For en gangs skyld så det ut som om Karsten hadde mer kontakt med de høyere makter enn Ingrid. En kråke eller en flaggermus, det var i ettertid ganske vanskelig å se forskjell, fløy uforvarende inn i transformatoren. Den geografisk utfordrete fuglen døde en spektakulær død i et gnistregn verdig et kinesisk nyttårsfyrverkeri. En svart forbrent vingeting falt i bakken som den klumpen med kull den var redusert til.
Thomas ble svært usikker da han så kullklumpen på bakken. Kanskje dette ikke var hans mest brilliante idé likevel. Men Saken var viktigere enn enkeltmennesket, han tok den uisolerte stålstangen og gikk mot transformatorstolpen. Han fikk foten på første trinnet opp til trafoen, men der var det slutt. Karsten tok ham resolutt i kraven og trakk ham med seg til bilen. Thomas var sterk i troen, men han var ingen mr. Universe, så Karsten hadde kontroll. Han kastet Thomas i bilen, satt på barnelåsen, og kjørte av gårde til møtestedet. Vel fremme i puben, plasserte han Thomas ved et bord, med streng beskjed om å ikke drikke noe med alkohol i. Selv gled han tilbake i en hyggelig Karsten-tilstand med et godt grep om halvliterglasset.

Kameratene kom ikke til avtalt tid. Merkelig nok hadde ikke aksjonen mot kommersiell julefeiring vært særlig populær. Folk så ut til å like kitsch og julefeiring med amerikansk utseende. I tillegg så folk ut til å legge atskillig mer vekt på eiendomsretten enn Thomas hadde forutsett.
Klippingen av lysende og blinkende julepynt hadde derfor blitt en hasardiøs affære. Det tok ikke så lang tid før eierne av julepynten la to og to sammen, og skjønte at det ikke var strømmen som hadde gått, siden det bare var julepynten som slukket. I forbløffende antall og fart kom de dermed stormende ut på gaten med balltrær, grillspyd og andre tradisjonelle våpen for å finne smådjevlene som hadde ødelagt MIN julepynt. Det var kanskje mer at den var MIN enn at den var julepynt. Eiendomsfølelsen er en sterk drift. Den kommer på tredje plass etter misunnelse og seksualdrift. En klok italiener med forskrudde ideer om styresett sa en gang ”En mann glemmer lett mordet på sin far, men aldri farsarven som ble fratatt ham”
Det ble et kappløp, gjengen foran med hagesaks, dukkende inn i hver hage for å klippe av strømforsyningen til julepynten. Gnistene føyk og den middelaldrende mobben med pondus og diverse spisse redskaper kom nærmere hver gang.
Endelig var de kommet til siste hus på veien. Siste hus var eid av Jakob Hellmyr. Jakob var formann i skyterlaget. Han samlet på våpen, og var vel den eneste i gaten som hadde juledekorasjon med julenissen i kamuflasjedrakt, sittende i et troppetransportfartøy trukket av seks stridsvogner. Små blinkende lamper kom ut av kanonmunningene på tanksene slik at det så ut som de fyrte av en liten julesalutt.
Jakob var kanskje litt militaristisk, sersjant i HV fordi hæren ikke ville slippe ham inn på vilkår. Det var en bagatell av en episode der han skjøt måker med AG3 under oppstilling, mens hele kompaniet stod på geledd som var den formelle årsaken. Den reelle grunnen var at selv forsvaret forstod at folk var et problem dersom de hadde våpenfetisj og stor glede av å skyte, men mindre bekymring i forhold til hva og hvem de skjøt på. Men, Jakob var ikke dum. Han hadde sett lysene gå ut på juledekorasjonen i gaten. Nå lå han og sønnen klare. Han hadde truffet sin kone i ungdommens HV, og sønnen var et eksempel på at eplet ikke faller langt fra stammen.
Jakob & sønn hadde hver sin dobbeløpte hagle. De var klare til å forsvare lysende stridsvogner og kamuflasjenisser. Pål, Petter og Ingrid kom stormende inn porten med hekksaksen hevet, klar til å skille dekorasjonene fra strømforsyningen. De bøyde seg ned for å klippe. Da smalt det. Det hørtes ut som fyrverkeri, avbrutt av en svie i bakenden. Det svei noe voldsomt. Ikke så rart, kanskje, fordi Jakob &sønn hadde byttet ut haglet med salt. Jakob var som sagt ikke dum, og skjønte at en del kanskje ville reagere dersom han skjøt ned en gruppe ungdommer i utkanten av hagen. Dessuten var det litt tidlig å lære hans syv år gamle gutt å drepe.
Ingrid slapp rimelig lett unna, men Pål og Petter fikk en full ladning i skinken. Det svei. En fordel var det imidlertid, det satte skikklig fart i dem. De rettet seg brått opp, og la på sprang som om de hadde gammel-Karsten i hælene. Djevelen var kanskje ikke der, men hele nabolaget var en god erstatning. Mobben var bare fire meter bak da Pål og Petter hoppet over gjerdet, inspirert av intens saltsvie ubehagelig nær reproduksjonsorganene. Det svei nær balla på godt norsk.
Med den typen inspirasjon, saltsvie og en gal mobb av forstadsbeboere, gikk meterne unna. Tre kilometer unna, hadde de ristet av seg villamobben. De så på hverandre, uten å senke farten. ”Legevakten” sa Pål ”Legevakten”, nikket Petter, og tok til høyre i krysset. Etter en god time stående i kø på legevakten – de kunne ikke sitte, det gjorde vondt – kom de til. En lattermild kvinnelig turnuskandidat fikk jobben med å vaske ut salt av rumpene. Det gjorde hun bra, men hun hadde tydeligvis lyst på enda en god latter. Hun smurte inn bakendene med salve for å lette svien, og satt på dem hver sin voksenbleie for å holde salven på plass og sårene rene, som hun sa. Pål forsøkte likevel å sjekke henne opp i bleie, men fikk til svar at han fikk komme tilbake når han kunne sitte.
I bleier med fortsatt tendenser til rumpesvie, kom Pål og Petter til avtalt møtested, puben. De kom vaggende inn, og Thomas skjønte med en gang at han kanskje ikke var deres favorittperson akkurat nå. De gikk bort til stolen der han satt, uten å sette seg ned. De ble stående og se ned på ham. Karsten kom bort med noen papirark i hendene, og Ingrid var også kommet. Thomas bød Pål og Petter noen saltstenger. Pål slo til ham kontant med flat hånd så han rullet av stolen.
Kameratene stod bøyd over Thomas. De skulte på ham. Han skjønte tegningen. ”OK, jeg innrømmer det, dette var en dårlig ide, til tross for timing og tilrettelegging. Vi hadde gode intensjoner…Au!” Karsten slo til ham med håndflaten mot bakhodet og sa bare tørt ”gode intensjoner??”,. Thomas ga opp. ”Ok, Ok, dette var en dårlig ide fra ende til annen!”

”Riktig, og for at du skal huske det, har jeg tatt meg friheten til å formulere et lite dokument” Karsten halte frem fire tettskrevne sider med paragrafer og underpunkt. ”Skriv under her og her, og her…og der….initialer der!”.

Dokumentet var omfattende. Hovedpunktene var
§1 Undertegnede lover å aldr, aldri, aldri under noen omstendigheter spontant time og tilrettelegge noe som helst idealistisk eller politisk aksjon uten å ha
a) tenkt grundig igjennom det
b) diskutert aksjonen med sine venner

§2 Dersom vennene skulle råde ham fra det, skal han aldri, aldri, aldri gjennomføre slik aksjon

§4 Dersom vennene ikke råder ham fra det, skal han likevel ikke gjennomføre aksjonen dersom den innebærer overtredelse av eiendomsretten hos potensielt godt bevæpnede naboer.

§73 Enhver overtredelse av bestemmelsene i dette dokument medfører den konsekvens at underskriver skal stå frem på neste møte i ”Boot Boys” og Fremskrittspartiets ungdom med talen ”Jødene, våre venner og brødre, og hvorfor vi bør gifte oss og få barn med dem eller eventuelt med negresser”.

”Ok, OK!” luften hadde gått litt ut av Thomas. Ingen kamp mot global oppvarming, da.
”For global oppvarming!” Djevel-Karsten løftet glasset
”For cabrioleter og bikini-damer!” Pål løftet pilsen
”For solbrune menn!” Ingrid justerte Påls manssjåvinisme med litt kvinnesjåvinisme
”For Fyrverkeri!” Petter, litt off selvsagt
”Fyrverkeri? Om sommeren? Jaja, whatever, for at dere alle snart får dere en kjæreste, en dame eller en type, sånn at dere blir litt mindre rare!” Thomas løftet sitt glass også, og de skålte, med bare begrenset påfølgende sprut av ølskum over bord, stoler og venner.