Torsdagsklubben

Torsdagsklubben - Kapittel 10, del 2

2007-03-21T06:11:00.000-07:00

Himmel og helvete tur-retur, del 2

Torsdagsklubben har blitt slått av lynet og er på vei inn i metafysikken i en gammel ford med Dante som passasjer.

Vi hadde cruiset av gårde i noe som syntes som flere timer langs sandslettene, mot det som så ut som et fjell i horisonten, da Thomas plutselig hogg i bremsene. Bilen skled sidelengs og traff en stor steinmasse med et hardt smell. Bilen stoppet først opp, for så å gjøre et slags krumspring, og hoppet hikkende langs steinveggen. Med en ekkel skrapende lyd stoppet den endelig. Fjellet i det fjerne var uendelig mye nærmere enn det så ut til. Nå stod det faktisk inne i siden på bilen. Det kom damp opp av radiatoren, og viskerne gikk av seg selv.

Thomas satt med hodet bøyd bak rattet. Det piplet litt blod fra pannen hans. Dante hadde falt ut av bilen, men så ut som alt var i orden. Han reiste seg og børstet litt veistøv av klærne.

Pål ramlet ut av bagasjerommet og sjanglet over mot Dante, og tok et fast grep i kraven hans. ”Hva er dette!!!” forlangte han å få vite.

”Dette berget som du ser
er av flint rein og skjer
den etter mange tårer
Gudenes mester kårer

Peruns mesterverk
Skiller klinten fra hveten”

Pål var ikke i humør for dårlige rim. Han ristet Dante så tennene skranglet. ”Hva…i…helvete….mener …. Du … med ….det ???? Jeg er lei av amatørdiktingen din!!! Du høres ut som Jonas Vold på syre. Kutt ut skuespillet og snakk så folk forstår det, din sicilianske mafioso!!!”

Han slapp taket, og Dante sjanglet rystet litt rundt, før han samlet seg, rettet seg opp og løftet pekefingeren mot Thomas. ”Åndsamøbe! Å kritisere min diktning er en ting, du bør vite at min guddommelige komedie er oversatt til all verdens språk, men å anklae meg for å være Sicilianer! Den slags….”
”Så du kan snakke normalt altså ?” Thomas smilte lurt.

”Normalt, høh,” Dante mumlet noen ord som ikke hørte pene ut ”ja jeg kan snakke normalt, men det er jo kjedelig.”

”Hva er dette for noe ?” Thomas pekte opp på det svarte fjellet.

Dante samlet seg, løftet hånden og skulle til å begynne på et rim. Et blikk fra Thomas var nok til å få ham på bedre tanker.

”Det er en Stein.”

”En stein, det var jammen ikke småstein” sa jeg, ”den er jo stor som et fjell.”

”Det er en Stein, forskjellen er at ikke henger fast i bunnen.”

”Den forskjellen betyr vel ikke så mye med den størrelsen.” sa jeg

Dante så rart på meg. ”Hvorfor ligger det en stor stein her midt i veien ? Hvilken stein er dette ?” lurte Thomas på.

”DET ER MIN STEIN!!!!” kom det ovenfra et sted. Samtiig kom de et enormt tordenskrall, og et lyn slo ned farlig nært bilen. Jeg skvatt skikkelig. Thomas stirret oppover mot toppen av steinen. ”Hvem er det der ?” Han snudde seg mot Dante.

” Det er Steinguden Perun, kan vi, eh… entr karjolen din og komme oss herifra så snart som mulig ?”

”Karjol ? Åja, bilen, mener du” Thomas skvatt da et nytt lyn slo ned ”God idé, det er vel det tryggeste stedet når det lyner.”

”Det er også det tryggeste kortet vi har for å komme oss vekk herfra før lynet tar oss.” påpekte Dante.

Vi løp sikksakk mellom lynedslag, og kom oss inn i bilen. Thomas vred om nøkkelen. Han vred om nøkkelen en gang til. Der var ikke liv å spore. Han vred om en tredje gang, uten at det hjalp. Batteriet hadde tydeligvis tatt kvelden etter sammenstøtet.

”Wow” kom det fra ham. Det var ikke fordi bilen ikke ville starte, men den statiske elektrisiteten fra lynene til denne steinguden, hadde blitt så sterk at hårene bokstavlig talt reiste seg. Jeg så meg i speilet. 1 meter ravnsvart death-metal hår stod rett opp i noe som mest lignet en stri heavy-afro. Shaft ville vært stolt av meg dersom han så dette. Det betydde også at et lyn var i ferd med å treffe oss.

Lynet traff bilen så den ristet og slo gnister, mens lyset fra 50000 volt ble til en mangefarget glorie rundt bilen. Spenningen gjorde batteri overflødig, og Thomas, som ikke hadde vrid nøkkelen tilbake, merket at Escorten våknet til liv. Han kastet ikke bort tiden, og kjørte av gårde.

Jeg fikk en mystisk fornemmelse av at noe grep etter meg, og da jeg snudde meg for å se , virket det som om steinen grep etter meg. ”Kjør på Thomas, steinen kommer etter oss” ropte jeg.

”Du tuller med meg” Thomas så i speilet. En stor, svart flinthånd grep etter bilen. Den fikk tak i bakre støtfanger, men Thomas smelte gassen i bånn, og støtfangeren løsnet. Med et rykk for vi fremover. Bilen vinglet over sletten, men Thomas torde ikke slakke på farten. Vi vinglet videre, etter hvert noe mer kontrollert.

Thomas snudde seg mot Dante; ”Hva var det der”

Dante sukket lett ”Perenu, Perkons, Perun, Piorun, Perunu, eller Pyerun, men som oftest Perun.
Svært barn har mange navn. Den slaviske stein- og tordenguden. Han har et ualminnelig godt lag med stein og dårlig vær. Fetteren til Tor med Hammeren for å si det slik. Den Steinen dere så var og er hans mesterverk"

Thomas så forundret på Dante ”Finnes det mange guder her ?”
”En del”
”Hvor mange?”
”Ingen anelse”
”Ingen anelse?”
”Det er ingen som går rundt og teller, men jeg tror vi snakker om flere hundre tusen med smått og stort. Mest smått.”

”Jeg trodde det bare var en Gud?”
”Ja, for så vidt, det er bare en Jah… vel du skjøner, men han er ikke den eneste guden, men bare en av de få som er allmektige, da.”

”Jah hvem?” lurte Pål
”Gud, navnet hans er Jah… er ikke noen god ide å si det høyt. Det blir bare mer lyn og torden.”

Thomas mente det fikk være nok av den slags, men var fortsatt nysgjerrig på steinen.

Dante var litt uvillig til å si noe mer om steinen, men Pål ristet ham litt, slik at han skjønte hva som var viktig.

”Steinen ble laget av Perun, og er fra det siste himmelske OL. Ja, guder liker å konkurrere, og de lager ranglister i forhold til øvelsene. Viktigste øvelse er selvsagt antall troende, men de måler også krefter i mer prosaiske øvelser, sm steinløfting.”

”Steinløfting?” Pål så vantro på ham.

”Ja, dere kjenner vel paradokset: En allmektig gud må jo kunne lage alt, ergo også en stein som er for tung til at han kan løfte den. Derom han ikke klarer det, er han jo ikke allmektig, og dersom han ikke klarer å løfte steinen, er han heller ikke allmektig. Altså, der kan ikke finnes en allmektig gud.”
”Snedig” sa jeg
”Fiffig,” sa Pål, ” så han Jah… hva kan vi kalle ham så vi slipper å snuble hele tiden? Jeg har det, vi kaller ham Johnny fra Stovner!”
Dante la fortvilet ansiktet i hendene og ristet svakt på hodet.
Thomas smilte og sa Nei, vi kan ikke kalle Gud for Johnny fra Stovner, jeg tror ikke det passer seg.”
Dante så takknemlig på Thomas.
”Jahnni?” foreslo Pål.
”Nei, ikke det heller. Men, tilbake til steinen, så dette er altså en stein fra gudenes steinløfterkonkurranse?”

”Ja,” sa Dante, ” hvert år har gudene løftet stein. Jah… var selvsagt best hvert år. Gudene lagde sine egne steiner, og de skulle være så tunge at de ikke klarer å løfte dem. Deretter skulle de løfte dem likevel. Det gikk stort sett greit. Noen såre armer og bein, noen tapte veddemål, ellers OK. Noen guder var bedre på å løfte enn å lage steiner, og omvendt. Perun var klart best på å lage stein. Jah… var god på begge deler, og vant alle gangene. Han klarte på forunderlig vis å lage steiner som ingen kunne løfte, inkludert ham selv, før han til slutt løftet den likevel. Veldig mystisk.”

”Hva skjedde?”

”Vel, til slutt ble Perun litt irritert, og mente hele greien var fikset. Så, han utfordret Jah… til å løfte en av hans steiner, som Jah… skulle lage etter Peruns instruksjoner. Jah… svarte nei i begynnelsen, men etter en del krangel, torden, lyn og erting, sa han ja. Den steinen var et mesterverk. Stor, tung, svart og glatt, komplett med armer som slo etter deg dersom du prøvde å løfte den.”

”Men, Jah… maktet å løfte den likevel?” undret Thomas.

”Mnei, ikke en sjans i havet. Hver gang han forsøkte, og fikk grep, slo steinarmene hendene vekk. Selv da han omskapte seg til blekksprut fikk han ikke tak. Han forsøkte til og med å mentalt tving steinen opp., men stein er ikke veldig mentalt mottakelig. Den forble liggende der.” Dante pekte mot den svarte steinmassen.

Torsdagsklubben - Kapitel 10, del 1

2007-03-19T05:06:00.000-07:00

om noen lurer på hvor kapittel 9 ble av så har jeg ikke noen god forklaring på det, men det finnes...

En helt annen historie eller Himmel og helvete tur/retur

Det var et trepersons beach-party. I vanvittig regn. Hvem som egentlig hadde ideen, var det ingen som husket. I åpen trass mot elementene hadde de tent opp grillen. Brutale mengder tennvæske hadde sikret en svak ulming tross at det høljet ned.

Thomas grillet pølser, og leverte halvstekte grillpølser til Pål og Karsten. Det ble mest til Karsten, for Pål hadde kubbet i den våte sanden. Siste gang han viste livstegn, var da han foreslo en svømmetur. Karsten svarte kontant.

"Til h ... Svømme, ikke faen. Det var en grunn til at våre hvalforfedre gikk opp på land, og ble der. Personlig mener jeg å være etterkommer etter en ikke-svømmende hval. Førstehval på land og ingen planer om å returnere på noen hundre millioner år. Jeg liker ikke delfiner, en gang."
"Alle liker delfiner, de er liksom våre havbrødre"
"OK, så er jeg den eneste i verden som ikke liker ”Flipper”. Havbrødre, jeg liker ikke en gang landbroren min. Det eneste som interesserer meg når det gjelder småhval, er hvordan den smaker. Bastesen rules!" Han gjorde tegnet, og så ut som en søkkvåt utgave av Marilyn Manson. Det lange svarte håret hang klistret mot ansiktet og skuldrene. Noe som lignet øyenskygge rant nedover kinnene i svarte striper.

Etter det dukket Pål bare opp og bidro til samtalen med ett-ordssetninger som "Pølse" eller "Nachspiel".

Karsten gumlet tankefullt på en halvkald hot-dog.
"Tror du på Gud?" spurte han ut i luften. Thomas så på ham og lurte på hva som hadde fått vennen til å bli så eksistensialistisk. Han ristet på hodet. "Nei, fint eventyr, religion, men ingen ting mer enn det!"
Selvsagt mente Thomas det, politisk korrekt til fingerspissene som han var. Politisk korrekt la han til; "det går ikke an å basere livet på eventyr."
"Hvorfor ikke?"
"Hvorfor ikke? Du kan jo ikke basere livet på en illusjon. Hva er det som skjer her, har du tenkt å melde deg inn i hallelujaklubben, eller? Djevelrockeren i menighetsrådet? Blir ikke det litt paradoksalt selv for deg ?"
"Hvorfor ikke, det hadde vært bra med litt variasjon." sa Karsten. "Er det en ting...[] fy faen det smalt!"
Et spektakulært lynnedslag hadde gjort den flate stranden 100m unna til et digert hull. Et vanvittig brak ringte fortsatt i ørene deres, og lukten av svovel rev i nesen. Røyk drev mot dem opp fra krateret.

Pål løftet hodet, og var med ett ganske edru.
Han så seg rundt "DOMMEDAAAG!!" ropte han. Thomas så overbærende på ham.

"Uæuuu" et skrik fra Karsten fikk Thomas til å snu seg. Ut av røyken kom en skikkelse. "Beelzebub...." kom det skrekkslagent fra Karsten. "Hjelp..." sa han svakt. Thomas bemerket tørt "Jeg tror neppe den sjuskete fyren der er djevelen selv, og uansett, er ikke du på samme lag som ham. Du burde være happy for at djevelen dukker opp?"

"Djevel ROCKER, ikke djevel DYRKER, hvor ofte må jeg si det, der er en forskjel på å like å tenne i peisen og å tenne på huset, eller å like fyrverkeri og droppe atombomber."

Ingen vet hva som egentlig skjedde etter at muligens djevelen kom ruslende ut av hullet i bakken. Der var to versjoner. Egentlig var der tre, men Pål husket ingen ting, og det kan vel ikke kalles en versjon. For helhetens del tar vi den likevel med.
Versjon 1; (Pål) Husker ingenting
Versjon 2: (Thomas) Karsten så "Djevelen", vi fikk en trestokk i hodet og våknet opp på sykehus to timer senere.
Versjon 3: (Karsten) Jeg så Djevelen, som viste seg å være italiener som snakket Bergensk. Vi fikk planke i hodet, svimte, italienerdjevelen vekket oss, vi møtte Jesus AS, og havnet på sykehus fordi Pål bøffet med engelen Gabriel AS på sikringsberget.

De fleste pleide å la vær å spørre mer etter den innledningen. Noen var bare for dum eller for nysgjerrig. De fikk denne historien:

En fin dag på stranden
av Djevel-Karsten

Det ringte fortsatt i ørene etter braket fra lynnedslaget. Djevelen kom ruslende ut av røyken i krateret der lynet slo ned. Han så forslått, forbrent og generelt stusselig ut. Han sjanglet over sanden, men det så ut som han smilte til tross for at han nettopp var truffet av lynet. Men, det kan jo hende djevler liker den slags, for alt jeg vet.

Akkurat da fikk jeg sinnssvakt vondt i hodet. Jeg trodde det var en tidlig bakrus, men det viste seg å være en planke. Lynet hadde visst slått ned i et skur og sendt restene himmelhøyt til værs. Det meste som går den veien, unntatt Laika, kommer ned igjen. Trebitene hadde bestemt seg for å lande på oss. Det gjorde vondt. Pål fikk en palle i hodet. Hodet hans satt fast mellom sprossene i pallene.

Thomas fikk en planke i hodet og svimte av.

Djevelen kom stadig nærmere. Han så ganske gammel ut. En firetoms traff meg midt i planeten og jeg sluknet som et adventslys. Jeg våknet av at djevelen ristet i meg. Jeg slo opp øynene og så opp på Thomas og djevelen som forsøkte å få liv i meg. Jeg fant at dette var et godt tidspunkt a skrike som en stukken gris "Hjelp, hjelp, jeg vil ikke dø og komme til helveteeeeee!"

Thomas så på meg med "skjerp deg" blikket sitt, og sa "Skjerp deg! Det er ikke djevelen, det er Dante. Han er italiener. Og han snakker Bergensk."
"Djevelen har mange former" sa jeg, og forsøkte å vri av "Dante" skoene for å se om ett av beina var en hov. Det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd, for han gikk barbent. Etter å ha sjekket at det bare var helt ordinære pedaler og ingen dyreføtter, roet jeg meg litt ned. Men jeg stolte ikke på ham.

Thomas dro meg til side. Han sa "Skjønner du ikke hvem dette er? Og ikke si djevelen!" Jeg stoppet midt i opptakten til en setning, og så spørrende på ham. Jeg visste han ville komme med et svar.

"Dette er Dante, italiensk forfatter som besøkte himmel og helvete og skrev en berømt bok om det! Har du aldri hørt om "Den guddommelige komedie". Det er en fantastisk historie fra 1500-tallet. Hør; han kan vise oss inngangen til himmel og helvete, og guide oss rundt. Inngangen er rett der." Han pekte mot krateret fra lynnedslaget.

Hodet mitt ble plutselig veldig klart. "Foreslår du at vi følger en 500 år gammel bergensktalende italiener ned i et høl i bakken mens vi har 1,5 i promille."

"Ja, og vi bruker bilen."
"Bilen?"
"Ja, vi ankommer himmelen med stil."
"I en 1984 modell rusten Ford Escort med løse basser og rusk i forgasseren"
"Ja, vi slipper i alle fall å gå."
Jeg trodde vanligvis stødige og ateistiske Thomas holdt på å gå opp i limingen. Men, skjøtene mine har aldri vært helt riktig naglet, så jeg sa bare "OK"

Da vi kom inn i bilen skjedde to ting. Pål våknet og ville kjøre. Vi kranglet en stund før han fikk det for seg å sovne igjen. Vi tok ham ut av kupeen, og lot ham ligge i baggasjerommet. Thomas fikk et anfall av realisme, og spurte Dante "Hvordan går det egentlig med å ta fysiske ting som biler inn i metafysikken som himmelen. Kommer biler inn i himmelen?"

”Adgang til vår Herres sfærer
beror på det som hjertet bærer”

Jeg sa ”Hæ?”

”Han snakker bare i rim,” forklarte Thomas ”jeg tror han mener at du må være snill for å komme inn i himmelen.”

”Thomas, snill, kanskje, men sier begrepet djevel-rocker deg noe? Jeg tror ikke jeg er en del av himmelens schengen-område med passfrihet og tollunion. Jeg er redd det kan bli seriøst mye forklaring og papirarbeid for at jeg skal få lov til å krysse grensen til det hinsidige. Jeg mener, hinsidige som i retning oppad, rom med utsikt, engler og harper, ikke kjellerhybel med svovel”

”Høh, du er bare redd for å treffe på djevelen.”

”Ja tenkt, det, i motsetning til deg, har jeg lyttet til tekstene på death metal, og forstått meningsinnholdet. Djevelen er ikke en hyggelig kar!”

”Du tuller, det er jo ikke mulig å skjønne noe av det de synger, det er jo bare graut.”

”Ok, det er et poeng, men det høres ikke hyggelig ut. Selv i dejevel-rock kretser er han ikke sett på som en konstruktiv samarbeidspartner. Vi inviterer ham til festene våre, men vi vil egentlig ikke at han skal komme..”

Thomas snudde seg mot Dante. ”Hva er sjansen for å møte djevelen, og at han gjør noe fæøt med oss?”

”For den mørke herres makt
har jeg kun forakt
det rene hjertet frykter intet”

”Thomas, er du sikker på at han ikke er en amatørskuespiller som forsøker å etterligne Yoda fra Star Wars?”

”Slutt, det han sier, er at dersom du har et rent hjerte, kan ikke djevelen røre deg.”

”Rent hjerte, som i syndefri, hallo, igjen vil jeg be om oppmerksomhet mot min identitet som djevelrocker”

”Er du homo?”, spurte Thomas.

Jeg ble overrasket, og sa bare ”Høh? Nei, vanligvis ikke.”

”Vanligvis? Vi kan snakke mer om det når vi kommer tilbake, så vidt jeg har skjønt på den norske kirke, er vel det etter hvert det eneste som kan stoppe deg fra å få en plassreservasjon på himmeltoget.”

”Så djevelrocking…
”Bagatell”
”Sex før ekteskapet..”
”Pyttipytt”
”Ønske om mer sex før ekteskapet…”
”Kun et ønske, ingen realitet”
”Hva, f…”
”Banning, gjør språket rikere”
”Skitne tanker som å drømme om en trenkant med, meg, kristendomslærerinnen vår, frk. Pettersen og Marilyn Manson?”
”Hva…du er psyk, psyk, psyk, men ingen synder. Du og jeg skal snakke med en psykolog når vi kommer tilbake.”
”Sprenging av postkassen til Presten Nesten Gud ?”
”Småbarnstreker”
”De siste 15 julene…”
”Har du virkelig ikke noe bedre å finne på?”
”Liker å sprenge ting…”
”OK, jeg tror nok ikke djevelen bryr seg om sånne bagateller”, sa Thomas, satte bilen i gir, vred om tenningen og satte kursen for hullet. Han lot det stå til.

Jeg var fortsatt ikke overbevist, men alternativet var å kaste meg ut av bilen i fart. Sannsynligheten var like stor for å møte djevelen dersom jeg gjorde det, så jeg ble sittende. Jeg tok for sikkerhets skyld på meg bilbelte. Det føltes liksom tryggere, selv om jeg ikke anså faren for en trafikkulykke som den mest overhengende. Så feil kan man ta.

Thomas fikk bilen opp i 80 før han vred rattet og siktet mot hullet. Jeg lukket øynene og holdt meg så hardt i setet at knokene hvitnet, mens jeg tenkte hvite, uskyldige tanker. Det gikk nesten, men en halvnaken Frk Pettersen ble ved å drive inn i tankene. Kristendomslærerinnen gjorde de rareste ting inne i hodet midt, men Thomas vrengte Forden inn i metafysikken.

Torsdagsklubben - Kapittel 8

2007-03-15T04:13:00.000-07:00

Eh, jah...dette kapittelet ble strøket av sensuren...dere får vente på boken.

Torsdagsklubben - Kapittel 7 del 2

2007-03-12T13:03:00.000-07:00

Der er inngått veddemål og den slags. Et desperat forsøk på å finne...eh tvinge frem kjærligheten kræsjer og brenner.

Det finnes ufattelig mange chatte, date og eskorteservicer på internett. Dersom en skulle holde noenlunde oversikt over alle mulighetene, måtte en være Gud. Eller ha laget en liten programsnutt som overvåket samtlige slike nettsteder og tjenester, og som brøt krypteringen slik at en kunne delta gratis, og dessuten hadde en samtalegenerator som tok kontakt med jenter som passet ens profil, og startet en standardsamtale med dem. Et slikt program fantes ikke. Det vil si, ikke før Petter laget det den natten. Hans fire datamaskiner i nettverk, 6 plasmaskjermer og 100 megabitlinje jobbet overtid sammen med hjernen hans den natten. Han klarte til og med å koble programmet opp mot hans sjekketeoridatabase, slik at programmet kunne starte og holde egne samtaler. Basert på noen nøkkelord og setninger som ”Kan vi treffes?” ”Ring meg?” ”Du er søt” kom der opp et varselsignal når han måtte tre inn selv.
I begynnelsen var det hele ganske frustrerende. Dataprogrammet viste seg å være en atskillig bedre sjekker en ham. Spesielt etter at han la inn en komplementgenerator. Den genererte komplimenter etter hvert som jentene ga opplysninger om seg selv. Dersom hun for eksempel sa at hun hadde mørkt hår, repliserte programmet at det var et virkelig nydelig mørkt hår. Han kalte programmet Cyrano.
Etter hvert lot han dataprogrammet ta mesteparten av pratingen. Han bare brøt inn for å avtale tid og sted. Det fungerte som en drøm. Skummelt var det, men det fungerte. Hans database viste gang på gang sin styrke. Den hadde til og med en psyko-bitch sperre.
Som da en jente med helt tydelige sado-masochistiske tendenser kom på.
Hurt34: Hva synes du om smerte?
LoveGenerator: Smerte?
Hurt34: Ja, litt gladvold blant elskere?
LoveGenerator: Interessant…
Hurt34: Jeg kunne ta med meg pisken min og komme over…
LoveGenerator: Det er en fin pisk du har
Hurt34: …og noen håndjern
LoveGenerator: Jeg liker håndjernene dine….
Hurt34: Og kanskje et bankebrett?
LoveGenerator: …men du er en gal røy som burde vært sperret inne –logoff-
Det gikk bedre med andre
Cute21: Liker du å lese bøker?
LoveGenerator: Bøker?
Cute21: Ja literatur, dikt og sånn…
LoveGenerator: Interessant….
Cute21: Jeg liker å hvile øynene mine på poesi når det er kaldt ute
LoveGenerator: Det er vakre øyne du har
Cute21: Kanskje vi kunne treffes for litt poesi
LoveGenerator: Jeg liker tanken på å treffes.
Cute21: Neste fredag?
LoveGenerator: Neste fredag er ok.

Etter noen timers datatrafikk satt han igjen med ca 50 aktuelle kandidater. De var i rett alder, riktig utseende og bodde innen rimelig avstand. Nå var utfordringen å sortere dem videre ut. Han hadde avtalt møter eller førstedater med alle. Nå måtte han bare organisere det hele.
Han slo på TVNorge for å slappe av med noe hjernedød underholdning. Det var en nolk en hjernedød ”reality”-serie som kom på. Noe om en ungkarskvinne og 15 beilere. Han skulle til å skifte kanal da han så det. PÅL! En av deltakerne var svært velkjent. Det var faktisk Pål som stod der og ventet på roseseremoni. Han trodde ikke sine egne øyne, men det var helt klart kompisen som forsøkte å sjekke opp ungkarskvinnen i konkurranse med 14 andre menn. Han la fjernkontrollen fra seg og fortsatte å se på programmet. Programlederen kom og fortalte om konseptet.
”Den neste uken skal hun velge. 15 beilere skal bli til en. I vårt nye realityshow ungkarskvinnen - speed dating har hun en uke på seg til å velge sin utkårede!”
”Dette er Pål, han er 25, jobber som rørleggerlærling.
Pål hadde gått gjennom hele den svarte boken. De fleste hadde ikke en gang giddet å svare når han ringte. Han skjønte ikke helt hvorfor, men det kunne jo hende de ikke hadde likt at han dumpet dem, hvem vet. Uansett, han skulle ikke tape denne greien. Desperat var kanskje ikke ordet han selv ville brukt, men han hadde altså meldt seg på dette realityshowet til TVNorge. Rett skal være rett, han hadde egentlig meldt seg på lenge før det ble aktuelt med konkurranse, men man kunne jo slå to fluer i ett smekk. Han visste ikke helt hva den andre fluen skulle være, men han ble altså deltaker i dette showet. Han hadde egentlig trodd at det var 15 jenter som skulle sloss om ham. Det ble en liten strek i regningen at det var 14 andre menn som sloss om den samme damen, men de skulle ikke være noe problem.
Det var i alle fall ikke Jonni-Karsten fra Ålesund, en hattesamlende hobbytryllekunstner med snurrbarter som skulle bli problemet. Han liknet noe helt utrolig på Pringles-mannen, ansiktet på chips-boksene.
Han fryktet heller ikke Peddi fra Bergen, ihuga Brann- og Liverpoolsupporter, lett hyperaktiv med en stemme som kunne knuse fjell når han brølte HEIA BRRRRRRRRAAAAAAAN!!!!
Han var ikke det minste skremt av Henrik-Christian fra Bærum med lys lugg, pannebånn og målsetning om å bli millionær før han var 23.
Slik fortsatte det med Tore fra Trondheim, med mokkasiner, hvite sokker, trange underbukser og bart, Jens fra Kristiansand, hvis store idol var Julius fra Dyreparken, og Fiskeren Arne fra Lofoten, som lagde verdens beste torskegryte der hemmeligheten var å bruke HELE torsken før den var sløyet. Konkurransen var i det hele tatt ikke så tøff. De var egentlig bare en han fryktet. Det var Bernt fra Stavanger. Han virket reflektert, helt grei jobb, og tvers gjennom hyggelig. Han så ikke så verst ut, heller, i alle fall innefor rimeligheten grenser. Det var ikke så lett å si med en annen type, liksom.
I løpet av de neste ukene fulgte en stadig mindre del av tv-publikummet med og fikk se Pål og de andre forsøke å sjekke opp og imponere jenten på forskjellige måter. Produsentene hadde lagt opp en masse oppgaver for deltakerne hvor de måtte vise hvor gode mannfolk de var. Pål vant lett i øvelsen ”Fiks den dryppende kranen”. Jonni-Karsten tapte, da han forsøkte å trylle den vekk, og bare oppnådde å bli søkkvåt, fordi han klarte å trylle vekk kranen, men ikke vannet.
Pål tapte spektakulært da han i ”Vaske klær” øvelsen kjørte jentens favorittullgenser på 90 grader i moppevaskemaskinen sammen med hennes røde silkeundertøy. Det gikk for så vidt bra i bredden, men i lengden krympet genseren til rosa barbie-dukke størrelse. Perfekt for en over normalt bredskuldret barbie. Skikkelig lite perfekt for en jente. Han tapte en del goodwill på den. Han troddde han hadde vunnet den tilbake da han fikk et kyss på daten deres, men han visste jo ikke at det fikk alle de andre guttene også.
Han klarte seg ellers ganske bra, og var en av tre finalister når programmet nærmet seg slutten. Det var ham, Bernt fra Stavanger og tryllekunstneren som nådde finalerunden.

Thomas slet. Han visste hvem han ønsket å be med seg på festen. Det var ingen ringere enn Christine J. Han hadde ikke nevnt det for noen, han holdt de som sin hemmelighet. Men, han var minst like fascinert av henne som alle de andre pubgjengerne. Den stemmen…det smilet…de øynene. Han turde ikke å tenke tanken helt ut, av redsel for å stille seg åpen og sårbar, men han var nok forelsket. Det var nok halvparten av de andre som frekventerte Kjelleren, men han følte at hans følelser likevel var litt annerledes enn alle andres. Om ikke annet, så var det bare de som var hans.
Det var ikke så lett, han hadde nok sikkert sjarm, men han var ingen Pål som sjekket og dumpet i hytt og dynevær. Han var mer cool, liksom, mer chill out. Dessuten, hele den historien med Petter, sjekketeorien og veddemålet hadde på en måte gjort det litt vanskelig. De var ikke så fryktelig populære hos Christine J for tiden. Her måtte det tenkes kreativt, men samtidig ikke for kreativt. Det var ikke lurt å skremme vekk folk med for mye av det gode. Det vil si her trengtes litt mer kreativitet enn Petter kunne bidra med, og litt mindre, eller en annen type enn Pål kunne bidra med. Han slo nummeret til Djevel-Karsten.
Djevel Karsten hadde sine egne problemer. Hele samtalen og date-greien hadde vært greit der og da, men sa han kom hjem innså han at han ikke hadde hatt en date på….han kunne ikke egentlig huske noen date i det hele tatt. Han hadde vært mer opptatt av musikk, image og filosofi enn kjærlighet og jenter, eller gutter. Han var faktisk ikke helt sikker på hva han foretrakk. Jo da, han hadde falt nå og da, men det hadde alltid kommet noe i veien. Han hadde hatt kjærester også, men det hadde mer vært fordi de snublet over ham enn at han hadde oppsøkt dem. Hvordan gikk man egentlig frem for å finne en? Vel, det kunne ikke være så himla vanskelig. Han ringte til en venninne som het Monica. Hun spilte i et heavy rock band i byen og han spurte om hun ville være med på sommerfesten som hans date. Hun sa ja. De ble enig om en kino noen dager før for å avtale nærmere. Dermed var det gjort. Derfor var han ledig og klar til å hjelpe da Thomas ringte.
Ingvild var kanskje enda verre ute enn Thomas. Hun hadde ingen ide om hvordan hun skulle gjøre dette. Hun hadde også hatt en del kjærester, men ikke datet så mye utenom. Kjærestene dukket liksom bare opp. Ting skjedde bare. Hun hadde aldri hatt noen særlig suksess når hun hadde gått u og forsøkt å sjekke. Pinlig var vel ordet hun lette etter. Hun bestemte seg for at hele konkurransen bare var et tåpelig påfunn uansett. Dermed forsøkte hun å glemme hele greien. Det gikk bra frem til det var en to-tre dager igjen. Da begynte hun å ha mareritt om Thomas, Pål, Karsten og Petter med hver sin date som lo av henne som var den eneste uten date, og kalte henne for en kristen peppermø.
Hadde hun sett litt mer på tv, eller brukt litt mer tid på å finne en date, kunne hun ha unngått det som siden skjedde, men hun våknet midt på natten og kaldsvettet etter marerittet, og bestemte at hun MÅTTE finne en date. Men, hvem skulle hun kunne sjekke opp på så kort varsel. Det måtte være en som manglet fullstendig moral og som hun kunne få til å dumpe eventuelle eksisterende forbindelser for en stratos-sjokolade og et smil. Hun slo nummeret til Pål.
Petter trodde det skulle være grei skuring med 50 mulige partnere å velge mellom. Etter de 5-6 første forsøkene, tok han en midlertidig pause og gikk hjem og kjørte en ny siling. Denne gangen koblet han opp kallenavnene de enkelte potensielle hadde mot telenors domeneregister, deretter krysskoblet han mot telefonkatalogen og folkeregisteret. Dermed oppnådde han å få ut personnummeret til de aktuelle datene. Det var ikke så mye hjelp til å sjekke med det, men han fant i alle fall ut hvilke av de potensielle som var menn, og når de var født. Det var utrolig mange middelaldrende menn som utgav seg for å være jenter i 20-årene på nettet. Tre av de første datene hadde vært overraskende på den måten. De tre neste hadde vært en vekker i forhold til hvor mange år enkelte kvinner tror året mellom 29 og 30 varer. Det var nesten som om kvinner fornektet 30-tallet som Øystein Hedstrøm fornektet hentesveisen. Alle vet den er der, alle ser at den er der, men han insisterer på at den ikke er der. Dersom han ikke hadde fornektet den, hadde det nesten vært verre. Da hadde han bare hatt usannsynlig dårlig smak.
Etter å ha filtrert de resterende 44 gjennom dataprosessene,s tod han igjen med kun en håndfull. Det var kanskje like greit. Han hadde ikke mer enn tid og vei.
Etter ytterligere tre forsøksdater med veldig hyggelige jenter, var Petter tilbake bak datamaskinen igjen. Det viste seg igjen at dataprogrammet var bedre til å sjekke damer enn han var. Alle tre hadde forsvunnet etter en halv time, med no som liknet på ”…du virket helt annerledes og mye mer levende og følsom på nettet.”
Han ristet av seg skuffelsen over å bli vurdert som mindre levende og følsom enn et dataprogram. Det var bare en ting å gjøre. Han begynte å hurtigskrive på kildekode for Cyrano 2.0 for håndholdte datamaskiner. Dette kunne bli katastrofe, eller det kunne bli et genialt hjelpemiddel for hele manneheten. Kanskje var katastrofe det mest sannsynlige utfallet, men han skulle nå forsøke.
Pål satt der med de to andre konkurrentene og stirret fremfor seg. Den siste oppgave var å komponere et frieri til jenten. Han var verdensmester i bullshit, men det var akkurat i dette øyeblikket at han innså at målet med denne greien var at han skulle gifte seg med jenten. Det hadde ikke vært planen hans. Han angret intenst på at han ikke hadde lest det som stod med liten skrift i kontrakten. Bullshitgeneratoren i hjernen hans sloss mot anti-binde-seg senteret. Skulle han bullshitte seg til en seier, eller skulle han løpe sin vei? Juryen i hodet hans var fortsatt ute da Bernt reiste seg og sa ”Jeg må komme med en innrømmelse. Jenny (det var navnet på jenten de konkurrerte om) jeg er gladere i deg enn jeg har vært i noen jente.” Jenny smilte ”Men det kan ikke bli oss to,” fortsatte han uventet ”du skjønner, selv om jeg har følelser for deg, så går det ikke.”
Petter satt hjemme og så på og tenkte ”Svarte…her kommer det…” og det gjorde det
Bernt pustet dypt inn, og slapp katten ut av sekke ”Jeg er homofil, og dersom jeg skulle gå for noen her, måtte det vær tryllekunstneren Jonni-Karsten. Jeg har alltid elsket trllekunstnere.”
Det kom et høyt smell og mye røyk da Jonni-Karsten gjorde et overraskende vellykket forsøk på å trylle vekk seg selv. Han klarte det ikke helt, men laget nok forvirring til at han klarte å komme seg av settet uten at Bernt fikk tak i ham. Jonni-Karsten fikk derimot tak i både produsenten og psykologen som var fast inventar på settet. Først tryllet han nesen til produsenten gul og blå og munnen full av fargerike lommetørkler, før han tok psykologen i nakken å sa ”Terapi! NÅ!” Psykologen kunne ikke noe annet enn å gjøre som han sa.
Pål tenkte ”Yes!” Med en forsvunnet tryllekunstner og en homofil konkurrent burde dette være walk over fr hans del. Men, der var flere overraskelser. Jenny tok ordet.
”Bernt, du skal ikke være redd for følelsene dine. Jeg har store følelser for deg også. Jeg har en hemmelighet jeg vil dele med deg. Jeg er egentlig mann og heter Jens.” den sensuelle stemmen hennes ble plutselig til en raspete baryton. Bernt lyste opp og kastet seg i armene hennes…hans…hennes…
Pål kastet opp. ”Helvete, jeg har spilt drøvel-ball med en transe. Faen jeg har klint med en mann!” var alt han kunne tenke på. Det var også alt tv-seerne kunne tenke på da TVNorge fokuserte på Pål og kjørte kryssklipping mellom ham som som spydde, det lykkelige par, og kyssescenene Pål hadde hatt med…Jens?
Petter og de aller fleste andre venner og bekjente av Pål, inkludert hans foreldre satt og så på finalen på storskjerm på Kjelleren. Det vil si, de eneste som fortsatt satt, var hans foreldre. De satt lamslått hjemme i stuen sin. Alle andre lå på gulvet og vred seg i latter. Denne kom Pål til å få høre resten av livet. For ikke å snakke om at TVNorge ville kjøre scenen om og om igjen i alle kavalkader de kom til å ha de neste hundre år. Petter gikk hikstende ut av puben for å gå på sin første date med pda ladet opp med Cyrano 2.0. Han skulle vinne denne daten, om det gikk an å vinne en date, da.
Thomas og Karsten drev og rigget etter at de hadde ledd fra seg. Planen Thomas hadde kommet opp med hadde potensiale. Den hadde som vanlig potensiale for total utdriting, noe som Djevel-Karsten også denne gangen så på som ikke utelukkende negativt. Han blåste ballonger. Han hadde vært mer skeptisk da Thomas hadde spurt om han spilte gitar. Han ante at det ville komme noe ubehagelig ut av det spørsmålet, så han var litt usikker da han svarte ”Ja….”. Han hadde hatt rett. Det var noe søppelaktig suppe Thomas vill ha ham til å spille. Men, han måtte innrømme, vennskapet var viktigere enn musikalske prinsipper, og Thomas spilte overraskende nok bass. Det hadde han faktisk ikke ant. Han spilte slett ikke verst heller. Det hadde vist seg at Thomas hadde en skummel fortid med ståbass i en jazz-kvartett på universitetet. Han hadde ikke fått noen god forklaring på hvorfor han aldri hadde nevnt det, men han mumlet noe om sceneskrekk som Karsten ikke oppfattet.
Petter hadde nok strekt grensene for sosial interaksjon et stykke langt da ha tok med den lille datamaskinen, pda’en, som sjekke- og konversasjonsstøtte. Han skjønte så pass at det ikke var noen god ide å la den ligge synlig for henne han skulle møte. Han var sikker på at hun var en henne etter å ha kryssjekket mot alle kjente, tilgjengelige og offisielt utilgjengelige registre.
Planen hans var å legge pda’en på låret sitt, like under bordet, slik at han kunne taste inn hennes kommentarer, og la Cyrano 2.0 gi ham svarene. Det var kanskje ikke en genial plan, men det var en plan. Han var en killer på en-hånds-touch-metoden, så han var ikke i tvil om at han skulle greie å skrive nesten like fort som hun snakket. Han hadde til og med laget en liten samtalestartgenerator i Cyrano 2.0. Dersom hun ikke sa noe, lå der 5000 konversasjonsstartere hentet fra bøker og filmer om 250 temaer fra filosofi til bilmotorer og koblinger mellom de forskjellige temaene. Det kunne kanskje gått bedre, hadde det ikke vært for at han i et svakt øyeblikk la inn Monty Pythons ”Quest for the holy Grail”.
Stevnemøtet kunne ikke startet verre, selv om Petter ikke skjønte det. Det burde kanskje ringt noen bjeller da jenten hadde presentert seg med Jenni78 som nick. Den eneste Jenni med i han hadde truffet var ekskjæresten til Pål, hun som ble over en halvliter og veldig offentlig på Kjelleren i begynnelsen av sommeren. Han husket ikke henne, men hun husket ham.
Hun holdt på å løpe ut da hun skjønte at han var en av kompisene til Pål. Hun ombestemte seg. Selvfølelsen og selvrespekten var allerede smadret for sommeren etter å ha blitt dumpet uten forvarsel for åpen scene, og ha vært desperat nok til å søke etter en ny partner på Spraydate.no. En ting var hun i alle fall sikker på da hun så Petter. Skjebnegudinnen Nemsis? Kjerlighetens gudinne, Venus? De må være menn alle sammen!
Pål slet på kjønnsmarkedet. Absolutt alle hadde sett det fordømte programmet. Han hadde fått mange sjanser hos menn. Han var snart så desperat at han tok dem på ordet, men han foretrakk jenter – trodde han, da. Det var ikke så vanskelig å bli litt forvirret etter å ha klint med en transseksuell i bete sendetid. God til å kysse var han…eh…hun…han også.
Han måtte finne en dame som ikke hadde sett på programmet. Hvem var ant-kommrsiell, skinnhellig og alternativ nok til å ikke ha sett på tv mens han dummet seg ut for hele folket. Det tok litt tid, men så gikk det et lys opp for ham. Han smilte, for første gang siden reality show-finalen. Akkurat da ringte telefonen. Han smilte enda bredere da han hørte hvem det var.
Petter hadde et hardt stevnemøte, selv med Cyrano 2.0. Jenni virket rett og slett ikke samarbeidsvillig. Hun var fraværende. Han tastet for livet. Han var desperat. Han hadde vært gjennom alle linjene fra ”Sleepless in Seattle” ”Da han møtte henne” ”Singles”, hele Humphrey Bogart katalogen. Cyrano 2.0. begynte å slite den også. Batteriene begynte å gå tomme og Cyrano begynte å gå varm.
Han forsøkte med en Humphy linje
”Here’s looking at you kid!” han løftet glasset og skålte
”Hmm, hva….?”
Plutselig slo Monty Pyton linjene igjennom
”Vi er ridderne som sier NIH!”
”Hva? Har det gått helt i svart for deg?”
”Den sorte ridderen vinner ALLTID!”
”Ja vel…. Jeg tror jeg tar fuglen, jeg.” Jenni snakket til servitøren, men Petter var altfor opptatt med å taste inn Jennis utspill til å legge merke til hvem hun snakket til.
”Er det en europeisk svale eller en afrikansk svale?”
”Hva er det egentlig du snakker om?”
”Hva er favorittfargen din?”
”Favorittfargen….hvor i verden er du?”
Petter tastet febrilsk
”…Det er ikke en hest, du bare klinker to halve kokosnøtter sammen!”
“Unnskyld, hva er det du holder på med?”
”It’s the killer rabbits!!!!!!!!”
“Alvorlig talt, skjerp deg, er dere like gale hele gjengen?” Hun så den intense bevegelsen i Petters arm der han forsøkte å skrive inn spørsmålet hennes mens Cyrano 2.0 holdt på å knele. Hun misforstod kanskje hva han holdt på med der høyrearmen gikk opp og ned med imponerende frekvens. Jenni var imidlertid nær nok sannheten til å skjønne at det var noe han ikke burde gjøre. Hun grep tak i armen hans og røsket til. Armen for opp, og pda’en likeså. Den forsvant i en bue over bordet. I ren refleks føk høyrearmen til Jenni ut, og hun grep pdaen i flukten. Hun stirret på den lille datamaskinen i hånden sin. Jenni var slett ikke dum. Intelligent var vel nærmere sannheten, jenten var på alle måter over gjennomsnittet. Det var bare valg av typer hun ikke helt hadde klart å takle. Blant knivene i skuffen, var hun en kirurgisk skalpell av høygradert stål. Det tok henne ikke mange tidelene å finne ut hva Cyrano 2.0 var for et program.
Petter så at øynene hennes flammet. Han fant ikke noe bedre uttrykk, det så ut som det kom stikkflammer i pupillene hennes og røyk ut av neseborene. Det var skremmende, men samtidig underlig opphissende. Petter levde i en egen verden. I den verdenen var Margaret Thatcher en av verdens mest sexy kvinner. Han ventet med frydblandet skrekk og gru på eksplosjonene som måtte komme. Konkurransen var definitivt over for hans del.
Roseblader. Helsikes roseblader. Karsten plukket røde roseblader og la dem i en haug på border. Thomas holdt på med det samme. ”Du Thomas, er dette virkelig nødvendig?” Det vred seg i hans djevel-rocker-ikke-eksisterende-sjel for hvert roseblad som ble revet av rosene og lagt i haug.
”Ja!”
”Hvorfor?”
”Det skal være romantisk, og du har sagt ja til å hjelpe, så slutt å syte!”
”Jammen…”
”Å, gi deg, fortsett å plukk…”
De rensket rosene for kronblader og la dem sammen med ballonger og konfetti å et stort, finmasket nett som de strakk mellom taksperrene i Kjellerens lokaler. Bareier Bjørn Kåre stirret opp i taket på nett, kronblad, ballonger og konfetti. ”Thomas, går dette bra, blir det kanskje det mest spektakulære sjekkeopplegget noensinne. Går det galt blir den det mest spektakulære og fundamentale draget dere har dritt på. Det siste sier en del. Jeg satser lett en høvding på at dette, dette her går fryktelig, fryktelig galt.”
”Jeg satser ikke mot!” Karsten var djevelsk optimist.
”Slutt!” Thomas virket litt stresset. Dette var ikke akkurat et opplegg med sikker gevinst, men noe måtte han prøve, og det var like greit å ta den helt ut. ”Jeg trenger ikke all den negative energien dere gir meg nå, jeg trenger oppmuntring, støtte, optimisme…”
”…og alvorlig psykiatrisk hjelp….”
”For helvete, Karsten, hold kjeft og la oss øve gjennom en gang til…”
Karsten stønnet og lot fingrene løpe over gitarstrengene. Det kunne kanskje vært greit det hele, hadde det ikke vært for at Thomas også hadde fått lagt et komp på diskett på syntesizer. Karsten fikk frysninger bare ved tanken, og følte seg litt nærmere svensktoppen enn han strengt tatt var komfortabel med. Men, hva gjør man ikke for vennskapet. Det burde helst bli en rimelig bra julepresang fra Thomas til ham dette året.
Thomas hadde forberedt seg. Han hadde snakket med alle som burde snakkes med. Favrittmelodien hennes var klar, han og Karsten skulle spille, han skulle synge, ballonger, roseblader og konfetti skulle dale ned over henne, og hun skulle falle for ham…i teorien. Det var bare suksess som gjaldt. Enten det eller kjærlighetsmessig totalforlis. Uansett, han skulle gå ned med flagget til topps. Disse oppleggene deres hadde en tendens til å slå litt tiilbake på dem selv, men han hadde tatt sjansen. Ingen vei utenom nå. Han skalv på hånden. Han var vettskremt ved tanken på å stå på scenen og spille og synge, men av og til måtte man bare hoppe.
Bjørn Afzelius har en vise om å se inn i et blikk som flammet som ild. Petter visste nøyaktig hva han sang om akkurat nå der han så inn i Jennis øyne. I øynene hennes var brenningen av Carthago, Neros Roma-brann, bybrannen i Bergen, brannbombingen av Dresden, Hiroshima og Nagasaki med en ørliten dose supernova. Små stikkfammer stod ut fra iris. Han satt fjetret. Det var det mest sexye han hadde sett i sitt liv, men han visste at dette kom til å gjøre vondt. Han stålsatte seg for eksplosjonen.
Den kom.
”Aaaaaaarghhhh….hva er det med denne gjengen er dere alle fullstendig hjernedøde, en er en følelsløs psyko som dumper en for et godt ord og en halv øl, en annen kan ikke snakke med emnnesker men må ha et dataprogram for å gjøre det for seg…skjerp dere, dere, dere er en gjeng med psyke psykofaener hele….åååhhhh!!!! Det er vel et eller annet veddemål dette her???”
”Ikke hjernedød….”
”HVA?”
”Ikke hjernedød, det krevde faktisk ganske mye omløp for å klare å koke i hop det dataprogrammet….”
”Er du helt ute, skjønner du ingen ting? Man kan ikke kommunisere med andre mennesker via et dataprogram, du kan ikke sjekke opp en jente i binære tallkoder og systemkode!”
”Eh…du falt for det, du da….og ca 50 andre….”
”HVA? Var det dette prgrammet som snakket med meg på internett?”
”Øh, ja”
”Hm, og du fikk andre på kroken også?”
”Ja, overraskende mange…”
”Hm”
Det ble helt stille en stund. Jenni så tankefull ut. Petter så bare redd ut. Han ble nervøs av stillheten, og plutselig abre plumpet han ut med ”Det er forresten ikke noe veddemål, mer en konkurranse?” Det hørtes slett ikke bra ut når det kom ut av munnen.
”HÆ?”
Han forklarte stotrende hva som var bakgrunnen for sjekkeforsøket. han ventet en ny eksplosjon, men fikk bare stillhet.
Jenni tenkte. Ok, så hele den gjengen var passelig skrudd, og burde straks settes i kontakt med nærmeste psykiatriske poliklinikk. Men, Petter hadde rett, han var ikke hjernedød, og han virket snill, men han trengte en klipp og kanskje en dusj, og absolutt noen motetips. Han var et prosjekt. Var hun klar for et prosjekt? Kanskje ikke, men hun kunne ennå få noe ut av denne håpløse daten. Om ikke annet, så kunne hun gjøre Pål litt sjalu.
”Ok, jeg skal være med deg på den festen, men jeg har to betingelser!”
”Name it”
”1. Vi skal ha en date til, i full offentlighet, uten elektroniske hjelpemidler, og 2. jeg skal ha 50% av alt du tjener på Cyrano!”
”Deal!”
Petter hadde ingen tanker om å protestere
”…og forresten 3. Du skal gjøre akkurat som jeg sier frem til festen!”
”Okey!” Petter kjente at han på forunderlig vis likte tanken på at Jenni lekte sjef.
Jenni syntes han var litt vel kjapp og positiv til kravene hennes. Hun ble nesten vippet litt av pinnen, men gjenvant fort balansen. Hun smilte for seg selv. Det var første gang hun var sjefen i et forhold. Var hun allerede begynt å tenke på dette som et forhold? Hun ristet det av seg.

Torsdag var siste frist, den alment aksepterte deadline. Med to dager igjen til sommerfesten, var avtalen at datene skulle presenteres. Det var en forventningsfull stemning i luften, om ikke annet fra Bjørn Kåre som var virkelig spent på hvordan dette kom til å gå.
Thomas kom først, tidlig og alene. Bjørn Kåre hadde ventet det. Han kastet et blikk bort på Christine J. som helte i en halvliter til Thomas. Han smilte for seg selv og fortsatte å tørke glass.
Neste på plass var Karsten. Han hadde ikke med seg kollega-djevel-rocker Monica. Det hadde blitt for sterkt for henne å bli vitne til hans prostitusjon av musikkmessige idealer i samspill med Thomas og synthen. Monica hadde blitt invitert ned ganske mye senere på kvelden, etter at samspillet forhåpentligvis var over.
Karsten og Thomas gikk i gang med å sjekke lyd. De var nærmest ferdig da Pål snek seg inn. Snike var kanskje ikke riktig uttrykk, men siden sin TV-opptreden hadde han funnet ut at det lønnte seg å gå stille i dørene. Han bestillte en halvliter og satt seg til rette i stolen. Karsten og Thomas hilste, la i fra seg instrumenter og kabler og kom bort. Bjørn Kåre lurte på om noen av den gjengen hadde klart å skaffe seg en date, de kom jo alene alle sammen.
”Hvor er daten din?” spurte de tre hverandre i kor.
”Min kommer senere, etter at den store pinligheten er overstått.” sa Karsten
”Min kommer senere,” sa Pål og la til ”hva mener du med den store pinligheten?”
”Vel, Thomas her har tenkt…”
”Kjeft”
”tenkt å…”
”Zip it, klask igjen, syv segl, stilleleken, men mest av alt IKKE SI DET!”
”Ok, du får de selv senere.”
Pål holdt på å sprekke av nysgjerrighet, men ble avbrutt da dagens første komplette par kom inn.
Inn døren kom en nyklippet og nydusjet Petter i klær som passet. Det siste var første gang siden konfirmasjonen, og kanskje de to første også. Ingen av de tre kjente ham igjen med en gang.
Han hadde følge med en like nyvasket Jenni.
”Petter?” utbrøt Thomas overrasket
”Jenni?” glapp det ut av en like overrasket Pål.
Jenni nikket og sa ”Hei, takk for sist, Petter er daten min til sommerfesten.”
Hun ga Petter et kyss på kinnet. Petter smilte som en sol.
”Jenni – og Petter???” Pål virket vantro. Vantroskapet ble avbrutt av at Ingvild kom inn døren. Petter ble litt stille og stod rådvill. Det endte med at han brått satt seg ned i sofaen. Ingvild gikk og satt seg ved siden av ham, men så en annen vei.
”Javel,” sa Thomas, ”da har vi en til stede med date, og tre vi må vente på?”
”Mumle” mumlet Ingvild og Pål i kor.
”Hva sa dere?” Karsten trodde han var den eneste som ikke hørte
”Ingvild er hmmm…” sa Pål litt spakt
”Hæ?” Thomas så forundret ut ”er Ingvild daten din og du daten hennes, he, he, så du dater tensing fantomet igjen, og eksen din er sammen med Petter, he,he. jaja, de sier at resirkulering er bra for miljøet….”
”Kanskje du bør vente med skadefryden til etter vår lille konsert? Den skulle jo bli pinlig nok.”
Thomas ble litt rød, og sceneskrekken slo til igjen. Han skalv lett og begynte å svette.
Lokalet begynte å fylles opp etterhvert som torsdagens faste rollebesetning og stamdrankere skled inn fra gaten.
Hadde han ikke svettet som en gris av sceneskrekk, hadde Thomas sagt at alt var timet og tilrettelagt. Han lurte et øyeblikk på hvorfor det het ”svette som en gris” siden grisen egentlig ikke har svettekjertler, men slo det fra seg. Han hadde en venninne som nektet å spise svinekjøtt på grunn av det, men hun var nå litt rar uansett…….Hjernen forsøkte alle utveier for å slippe å tenke på ”den store panikken” – opptredenen som nærmet seg stygt.

Rundt kl ti var det ingen vei tilbake, mest fordi Karsten også var i ferd med å få panikk. Djevel Karsten ville for enhver pris ha dette overstått før Djevel-Monica ankom. Han hadde da en image å ivareta. Greit nok at den kom til å være FUBAR overfor venner og kompiser etter dette, men det kunne han reparere. Jenter som var dater var annerledes slik. Du fikk liksom bare 30 sekunder for å gjøre et førsteinntrykk, og de var ikke resirkulerbare.
Det kom et lite smell i høyttalerne da de plugget inn instrumentene. Deretter ble alt stille. Litt fordi boksemusikken forsvant idet dj-en slo Paen over på levende musikk-inngangene. Mest fordi Thomas frøs fast som en feilplassert tunge på en arktisk lysstolpe. Kort sagt han stivnet som en stokk av nervøsitet. Der var ingen synlige livstegn å spore.
Karsten forstod hva som hadde skjedd. Det var ikke første gangen, det hadde skjedd en gang tidligere. Under en av øvingene kom plutselig en to-tre mennesker inn i baren. Thomas stivnet umiddelbart.
Karsten hadde ikke tid til å vente på at Thomas skulle komme på mantraet sitt og gjøre yoga-avslappingsøvelsene sine, Det pleide å ta en halvtime. Karsten la pasifismen til side og slo Thomas i ansiktet hardt og med flat hånd to ganger ”Snap out of it for faen!”,
Thomas ble rød i kinnene og dritforbannet han så rasende på Karsten og var i ferd med å slå tilbake. Karseten så bare på ham og så ”Spell for helvete!”
Thomas begynte å spille. Det virket, han var helt og holdent fokusert på smerte og å ta hevn.
Det begynte litt snublende, men etter et par forsøk kom de inn i forspillet slik de hadde øvd det inn. Bjørn Kåre var medsammensvoren og utførte sin del av oppdraget raskt og effektivt. Målet for kveldens opptreden var i korrekt posisjon.

Thomas tok en pause i det rolige bassriffet og sa:
”Chrsitine, dette er til deg!”
”When the day is long…and the night….”
REMs “Everybody hurts” I Thomas og Karsten-versjon smøg seg ut I lokalet.

”Fy faen….se kan jo….” sa Pål
”…spille….” sa Ingvild…
”…..og han kan faen meg….” sa Petter
”….synge….wow!” sa Jenni. Hun og de fleste andre i lokalet satt og lyttet med litt fraværende blikk. Det var ingen tvil om at det var bra. Det forsiktige synthkompet som lå i bakgrunnen rokket ikke ved det. De spilte bra og Thomas hørtes ut som om Michael Stype var i nær familie.
Planen så ut til å virke. Christine J. Hadde stoppet opp og lyttet som alle andre. Hun stod i ideell posisjon rett under ballonger og roseblad. Alt så ut til å gå etter planen. I følge Murphy var det nå alt skulle gå galt. For en gang skyld så det ut til at den mørksynte irens universelle lov skulle ta en fridag, Karsten hadde sine tvil fortsatt. Han hadde skjønt at Thomas kunne synge og spille, og han var ikke så verst heller, det visste han. Det var ikke det han trodde ville gå galt. Det var låtvalget han trodde kom til å knuse opplegget. Den første var en killer, ingen problem, men den neste, Han hatet disco.
Det var overgangen fra helvete, men den gikk greit. Everybody hurts tonet ut og en distinkt discobeat tok over.
”I love you baby, and if it’s quite all right…”
Pål begynte å le, men kvalte latterkulen. Det klarte ikke Ingvild når blomsterblad og ballonger begynte å regne over Chrsitine J. Bjørn Kåre hadde dradd i tråden i det rette øyeblikket. Chrsitine stod midt i et blomster og rosebladregn. Ingen hadde tatt den slik ut noen gang overfor noen i Kjellerens historie. Det var tøft. Det var uvanlig, og det var relativt latterlig.
Det var bare tre som ikke så ut til å ta det humoristisk. Thomas sang intenst, Chrsitine så seg forvirret rundt, og Jenni bare stirret.
Discoen sluttet brått. Thomas så Christine inn i øynene og sa ”Christine, vil du være daten min til sommerfesten?”
Christine så ham inn i øyene og sa:
”Nei for helvete, dette er det mest pinlige jeg har vært med på noen sinne. Hva er det med dere, er dere fullstendig gale alle sammen. Det er vel ett eller annet veddemål dette også. Idioter, skjerp dere!” Hun snudde på hælen, ga Bjørn Kåre et stygt blikk og gikk bak baren og vasket glass.
Pål og Ingvild krøket seg sammen i latter. Thomas stod litt slukøret på scenen uten skjønne hva som hadde truffet ham. Han kjente sceneskrekken ta overhånd igjen, og han hadde bare lyst til å legge seg i fosterstilling bak monitoren.
Det var Jenni som startet det, men plutselig ble alle med. Applausen var spontan og ekte. Dette var den beste opptredenen på stedet så lenge noen kunne huske, både sang og drama var over gjennomsnittet. Applausen overdøvde lett latteren. Thomas følte seg litt bedre, men ikke bedre enn at han fortest mulig løp ned og kom i skjul blant venner.
Applausen døde ut. Pål så triumferende på ham. ”Ja jeg regner med det dermed er klart hvem som har tapt veddemålet!” Djevel-Monica hadde kommet inn under den pinlige slutten, og satt i armkroken til Karsten.
Thomas hang med hodet og mumlet bekreftende,
”Kanskje ikke..” Jenni brøt inn-
”Petter, unnskyld men, du har vel egentlig aldri vært min type, så dersom du ikke har noe i mot det….”
Petter hadde ikke egentlig det, han begynte å føle seg plagsom hygienisk. Og klærenevar i trivselskrøll.
”…ok, dersom du fortsatt leter etter en date, så stiller jeg”
Hun hadde absolutt falt for første sang, og andre kunne hun leve med, men mest av alt, hun skjønte at denne karen i hvert fall gjorde en innsats. Det var en kjærkommen avveksling fra verdens Pål’er og datakommuniserende Petter’e.
Thomas var ikke i en posisjon til å si nei.
”All right, men hvem taper da? Petter?” Pål var opptatt av resultater.
”Vel vi kan vel alle være enig i at Thomas kommer nærmest, men teknisk sett har alle funnet en date!” Karsten forsøkte den Salomoniske.
”Men noen må jo tape!” Pål ville ikke la denne gå fra seg så lett.
”Tja vi kan jo ta en grundig gjennomgang av hva de forskjellige har gått gjennom og forsøkt for å komme til et resultat, la oss se, TV…”
Karstens forsøk på oppsummering gjorde utslaget
”….på den annen side sett, så kan vi jo kalle det en uavgjort”
Pål hadde ikke lyst å repetere veien mot målet, spesielt ikke tv-delen.
Petter ble den eneste uten følge på festen, men det var det ingen som husket, og derfor må det ha vært en bra fest, konkluderte Pål.
Men vent nå litt. En kan da ikke stoppe her. Det ville være for galt å høre alt om opptakten til festen, for så ikke å få være med på den. Det var ikke så rart at man ikke husket at Petter kom uten følge. Det var ikke så rart at Pål ikke husket festen i det hele tatt. Det var rart at Karsten kom fra det med livet i behold. Den eneste som tilsynelatende husket festen var Petter. Her følger Midtsommersfesten slik Petter kanskje så den, siden ingen andre kan huske den.

Torsdagsklubben - Kapittel 7, del 1

2007-03-09T00:21:00.000-08:00

En dame eller en type

Der objektivifiseringen av det annet kjønn (uansett hvilket) tas helt ut.

”Det var lettere før” sa Karsten ”du fant en jente, forlovet deg, giftet deg, hadde sex, fikk barn, levde sammen resten av livet i ekteskaplig sølibat. Nå er det et helsikes stress med å finne noen, bli kjent med hverandre, bli forelsket, lære hverandre å kjenne seksuelt, slå opp etter å ha lært hverandre å kjenne, finne en ny, bli kjent, forelske seg, ha sex, slå opp, og så om att att igjen, ikke sant?”
Thomas lurte på hva slags jenter Djevel-Karsten egentlig traff.
”Jeg liker seriemonogamiet, det gir litt variasjon.”
”Seriebigamiet er heller ikke å forakte, det er greit med litt overlapping, for liksom å sammenlikne litt gode og dårlige sider med den gamle og den nye.” sa Pål
”Skjerp deg,” sa Thomas ”du er så sosialt unøyaktig at en eller annen dag kommer det der til å ramle sammen over hodet ditt. Ikke spør meg om hjelp, jeg har tenkt å være med å rase.”
”Det er Amor som har oppgradert” ga Petter til beste.
”Hva mener du?” spurte Pål ”Hvem eller hva er Amor og hva har det oppgradert?”
”Amor, Cupido, kjærlighetsguden” Thomas forklarte
”Pøh, Cupido er et pornoblad, det vet jeg. Ikke så bra som Men Only, men helt greit liksom.”
Thomas hevet et øyenbryn, men lot det bli med det. Porno var vel obligatorisk i rørleggervikarbransjen.
Petter fortsatte der han hadde blitt avbrutt.
”Dere husker, unntatt Pål, selvsagt, at Amor drev og flakset rundt naken med englevinger og pil og bue?”
Generell nikking
”Vel, min teori er at han har oppgradert. I og med den teknologske utvikling, så har selvsagt fått for eksempel maskinpistol og automatvåpen. De skyter oftere, så han treffer flere, og er mer treffsikre på lengre avstand. Derfor forelsker folk seg oftere, men ettersom kulene er mindre enn pilene, varer det kortere. Derfor får vi alle skilsmissene og seriemo… seriebi…vel flere er sammen med flere over tid, dere skjønner hva jeg mener. Men, de nye våpnene er også så kraftige at kuler av og til kommer på avveie. Derfor får vi homofili og menage a trois og sånt.”
”Menasjatroa?” Pål var ikke stødig i fransk
”Trekant!”
”Åhhh”
”Dere forstår hva jeg mener?” Avsluttet Petter foreløpig
Nei og ja, som så ofte var tilfellet med Petters teorier. Alle lo hjertelig.
Thomas tørket lattertårer fra øyekroken og sa ”Vel, det er bra han ikke har tatt i bruk masseødeleggelsesvåpen, ellers hadde vel Bush og Blair vært etter ham også!”
”Ja det er det du tror, det. Min teori er at han HAR masseødeleggelsesvåpen, og at han har brukt dem, men ikke tør lenger. De er alt for unøyaktige. Bare tenk etter. Hele Flower Power, Peace and Love saken i 68-69. Jeg tror det var en av Amors prøvesprengningener som kom ut av kontroll i San Fransisco.området. Vi har slitt med ettervirkningen siden. Bare se på antallet homofile i San Fransisco målt mot resten av verden. Jeg tror de andre gudene har tvunget ham til å slutte med prøvesprengningene etter det.”
Alle sammen satt målløse og bare stirret på Petter. Det vanvittige var at han fikk alt til å høres helt logisk ut selv om det var det verste sprøyt noen hadde servert på lenge.
Fortryllelsen ble brutt av Ingrid som hadde kommet til og bare hørt siste delen av monologen. Hun smelte en sammenrullet avis i hodet på Petter og ropte ”Det finnes bare EN Gud!”
Alle sammen brøt sammen i latter. Thomas klappet Petter på kinnet, pekte på munnen hans og sa ”En ting er i alle fall sikkert, det er et skikkelig mase-ødeleggelsesvåpen du har der. Jeg tror du kunne gjøre karriere som stand-up komiker.”
”Jada, jada,” Petter smilte litt brydd
”Men seriøst,” Thomas fortsatte ”har det ikke slått dere at vi er attraktive, smarte mennesker i vår beste alder, noen av oss har til og med fast jobb. Men, det er noe som mangler!”
”Hva da?” spurte Petter
”Kvinnfolk!” sa Pål ”Dette stedet har altfor få, selvfølgelig, Christine J. teller jo for to, men likevel.”
”Jeg skjønner ikke hva dere ser i den dama!” Ingrid småfurtet
”Hun er…” startet Pål
”..sjarmerende..” skjøt Petter inn
”…sexy..” fortsatte Pål
”…fantastisk stemme og hår…” ga Thomas til beste
”…she rocks!” Djevel Karsten pekefingre og lillefingre pekte mot taket.
”GREIT! Det holder. Jeg fisket bare etter et kompliment, OK?” Ingrid tok poenget. Hun hadde hatt sex med to av guttene rundt bordet, så hun kunne ikke være helt bort i natten, eller? Hun syntes bare Christine J. tok litt mye plass i verden, liksom.
”Vel, du tar poenget, vi trenger mer babes..” Pål forsøkte å forklare hva Thomas mente
”Hrm!” Ingrid hørtes ut som hun hadde fått noe i halsen
”..eller helkristne hunke-typer som digger Rune Larsen, ten sing og sex før ekteskapet. Du kan forresten få lov til å satse på babes du også, Ingrid, vi har ingen fordommer der…”
Ingrid fikk hosterie med øl i munnvikene og sprutet øl over Christine J. som kom med ny forsyning. Det føltes veldig verdt det. ”Pass opp litt, da!” sa Christine.
”Det jeg mente,” Thomas følte behov for å rette litt på inntrykket, ”var at det er på tide vi finner noen kjærester….”
Pål så ut som han skulle ytre noe, men Thomas kom ham i forkjøpet ”…som varer lenger enn to uker, som vi faktisk er forelsket i, og som ikke blir dumpet som en pose med matrester i en søppelkvern!”
”Ok, Ok, ingen grunn til å bli så sabla teknisk med det hele, da.” Pål resignerte.
Djevel-Karsten brøt inn ”Dette høres fryktelig ut som et nytt veddemål,” Petter fikk ølen i halsen, Karsten fortsatte ”noe som jeg ikke tror er noen veeeeldig god ide etter erfaringene med sist gang vi gjorde det.”
De husket alle Petters teoretisk korrekte sjekking av Christine J, alle fikk en noe bekymret mine, og Petter tok seg uforvarende i skrittet med et ansikt vridd i en uforvarende smertefull grimase. Han husket litt for godt.
”Nei, ikke noe veddemål, ingen ting slikt, kjærlighetslivet er ikke noe å vedde over, eller å leve ut på tv, eller på video.”
Det rykket litt i Pål men han sa ingen ting. Den videoen var en ting mellom ham, Lene…og et par av hans beste venner som hadde fått sett den på hjemmekinoanlegget hans en fuktig kveld.
”Det jeg mener, er at våre eskapader på kjærlighetsfronten det siste, vel de par siste årene, faktisk, har vært til å grine av.”
”HEI!” sa både Pål og Ingrid i kor
”Ja, til å grine av, ikke det at det ikke har vært godt fra tid til annen,” han tok seg litt inn igjen, ”men la oss se det i øynene, selv om Ingrid har hatt sex med både meg og Pål, så selv om det var godt, så ble det liksom ikke noe av den annet en et vennskapsknull”
”HEI!” to glass kom flygende mot Thomas og traff ham i hodet. Heldigvis var de tomme og av plast, så han fortsatte.
”Vi kjenner alle til Petters aborterte forsøk på å få tak i Christine J., selv om det faktisk var det nærmeste noen har kommet, så var det patetisk å ramle ut av vinduet.”
”HEI!” det var bare Pål som ropte, Petter trakk på skuldrene og sa ”Han har jo rett.”
Thomas fortsatte ”Selv har jeg vært like patetisk som resten, kanskje med unntak av Djevel-Karsten her, som vi per i dag ikke en gang vet om er hetero eller homo!”
”HEI!” Ingrid reagerte, men Karsten bare løftet hendene for å signalisere ”Whatever” ”Det er ikke så lett,” sa han ”I mine kretser bruker både gutter og jenter nagler og øyenskygge, og alle har langt svart hår. Det er ikke så lett å se forskjell.”
Et øyeblikk stirret alle på ham i noe som kunne ha vært pinlig taushet om ikke de alle hadde vært temmelig pinlig berørt allerede av Thomas sin enetale. Thomas ristet det av seg, ”Uansett, vi respekterer begge retninger. Poenget er at vi bør sørge for å få oss en dame eller en type snart, før det gror mose på tissefantene våre, uansett om de peker utover eller innover, Ingrid.”
Ingrid fikk ikke frem et ”HEI!” men stotret frem et ”Unnskyld?”
”Ok, det holder, Thom-arse, vi har tatt poenget, men hva så, det kan jo hende vi trives med livet som det er og en og annen babe innimellom, eller ikke noe i det hele tatt som gutta her. Ingrid her er jo kristen, hun skulle ikke en gang tenke på sex før ekteskapet.”
Ingrid slo Pål i hodet med flat hånd. Pål hadde nettopp overbevist henne om at det kanskje var et poeng i å lytte til Thomas.
Djevel-Karsten lyttet allerede intenst. Hans egen seksuelle legning var nå så sin sak, men han savnet noen å dele tunge-piercing med. Han klødde seg litt i bolten over øyet og hørte etter.
Petter var allerede fascinert av den vendingen samtalen hadde tatt. Dette kunne bli et nytt kappittel i hans bok med sjekkeoppskrifter. Dessuten, dersom dette endte med å bli en slags konkurranse, hadde han i alle fall et sterkere teoretisk grunnlag enn de andre. Inne i hodet sitt var han allerede begynt å legge prosjektplaner i gant-diagram, og tegne kurver over mulige utfall.
Ingrid var svært skeptisk til retningen dette beveget seg. Hun syntes dette gikk mot nok et ”prosjekt”. Det hadde ikke vært en udelt glede å være med på andre av gjengens prosjekter som ”Aksjon mot kommersiallisert jul”, ”Sjekk opp Christine J.” og ”Mindre regn”. De kom alltid ned på beina, vel stort sett alltid, men der var også mye smerte og slit underveis. Men, hun savnet en kjæreste, det hadde Thomas rett i. Hun hadde forsøkt med Pål, og nesten forsøkt med Thomas. kanskje hun skulle fortsette runden med Karsten eller Petter. Djevel Karsten som var mot alt hun var for og holdt hellig, Petter som etter det hun kunne se også hadde et teorietisk forhold til personlig hygiene.
”Urgh, nei!” tekte hun høyt
”Hva?” sa Thomas
”Ingenting! Fortsett!”
”Eh, javel, vel, jeg tenkte at vi kan få til hva vi vil, bare vi solidarisk jobber sammen om det.”
”Solidaritet, ja, var ikke det en polsk fagbevegelse en gang i tiden?” Petter børstet støv av noen små grå som ikke hadde vært aktive på veldig lenge.
”Ok, glem de store ordene, det jeg mener er at dersom vi jobber sammen, kan vi klare å skaffe oss kjærester. Med Petters teoretiske styrke, Ingrids utseende, Påls uforskammethet, min sjarm og Karstens…vel ikke vet jeg hva, så bør vi klare å stable på bena kjærester eller i det minste dater til sommerfesten om to uker.”
”Hold an litt i bakkene der. Skal vi sette i gang nok et ”prosjekt”, har ikke vi gått på trynet nok med prosjektene våre i det siste?” Ingrid hadde funnet ut at hun måtte si i fra.
”Ja utenom det, vil jeg bare si at kjærlighet kanskje ikke er det området hvor solidaritet og sjekkesamarbeid er det mest fruktbare. Jeg tror vi bør gå for litt sunn konkurranse her.” Djevel-Karsten var ikke solidarisk innstilt. ”Jeg foreslår en liten konkurranse. Alle må klare å skaffe en date til sommerfesten. Vi snakker selvfølgelig her om en virkelig date, det må være en skikkelig date med en du kunne tenke deg å starte et forhold med.”
”Men…” Thomas ville forsøke å forsvare solidaritetsalternativet, men fallt igjennom og ble avbrutt rått og brutalt av Karsten
”Zip it! Her blir det konkurranseutsetting.”
”Men…”
”Zip it, sa jeg” Karsten hadde definitivt tatt på seg bestemt og sta-kappen
”Ok, da, konkurranse!”
”HEI!” tre stemmer protesterte relativt uartikulert.
”Å, kutt ut, Pål, du er med på hva som helst som smaker av konkurranse, Petter, du var med på det vanvittige veddemålet om Christine J., og Ingrid, du vet hvordan dette går, du knurrer en stund, og så er du med likevel. Kutt ut, dere vet at dere blir med, og dessuten så vet dere at Thomas har rett, vi hadde virkelig hatt godt av en dame…eller en type. Vi er egentlig ganske desperate, der kan vel også merke hvordan panikken stiger og standardene synker for hver uke. Jenter jeg ikke kastet et blikk på tidligere, er nå plutselig interessante likevel. Vi trenger en klar utfordring. Jeg er med.”.
”Tja…” Petter stusset litt
”…vi er vel…” Ingrid var på gli
”…med, da!” Pål var klar for konkurranse, og trakk de andre to med seg, mer eller mindre frivillig.
”Godt, det vi trenger nå, er en kopi av Petters liste med sjekktriks.” Karsten trengte hjelp.
”Hva, de er jo mine!” Petter var ikke klar til å dele
”Solidaritet, Petter, vi trenger all den hjelpen vi kan få” Thomas trengte også hjelp.
”Hrmf, jeg trodde det skulle være konkurranse…” han fisket frem en kopi av sjekketrikslisten og ga den til Karsten. Karsten gikk over til Bjørn Kåre og fikk tatt fire kopier. Han delte dem ut til hele gjengen.
”Ok, folkens her er tipslisten, så konkurransen gjelder å få en skikkelig date til sommerfesten. De som ikke klarer det må leve med skammen i evig tid, i alle fall til over sommerfesten, vi andre soler oss i glansen og æren.”
”Vel talt o beelzeebubs rocke-representant.” Thomas støttet Karsten med en skål.
Etter skålingen ble de sittende og se litt ut i luften. Det var lettere sagt enn gjort å finne seg en date. I alle fall om det skulle være mer enn en en-kvelds eskorteavtale, som du ikke skule betale for. Alle tenkte intenst på hvem de kunne be ut. Pål tok opp sin ”svarte bok” som var blå, og begynte å krysse ut nedover. Han mumlet for seg selv.
”Lise, nei, tror nok ikke det, Beate, nei, hun la igjen feil telefonnummer med vilje, Marie, nei, med mindre han skulle ha med en gaffeltruck, Jenni, nei, hun hadde ikke tatt dumpingen rett foran alle vennene hans så greit, Trine, nei ikke med mindre han fikk med seg en to-tre psykiatre og en bøtte med happy-piller, Ingvild….nei, det ville være urettferdig konkurranse. Dessuten var han over halleluja-babes.”

Var det vanskelig for Pål, var det kanskje enda vanskeligere for den teoretisk anlagte del av gjengen. Petter var fullstendig i villrede. Historien med Christine hadde være et greit eksperiment, med klare mål og definerte roller. Når han nå måtte finne en jente helt på egenhånd, uten hjelp, så ble det bare litt for mye. Hodet hans gikk litt varmt av frustrasjon. Han forsøkte å kjøle det ned med øl, men det ble ikke noe bedre. Han fortsatte likevel.

Karsten tok det helt med ro. Dette var ikke noe problem. Han hadde troen. I bakhodet lurte en liten stemme, en liten mental dverg som skrek høyt om at han ikke hadde vært i nærheten av en date på fire år. Han ignorerte den mentale dvergen, og forsøkte å legge noen strategier.

Ingvild lurte på hvordan hun hadde vært så innmari kørka at hun hadde sagt ja til å være med på dette. Greit nok, en type for en natt var ikke noe problem, men det var ikke helt hennes greie. Å finne en som hun kunne invitere som ledsager til sommerfesten var verre. Det virket så….offisielt, liksom.

Thomas følte seg utrolig ensom akkurat nå. Han hadde ikke snøring på hvordan han skulle håndtere dette. Han var ikke så seriesjekkete av seg som Pål. Det var egentlig bare en jente, og hun hadde han siklet over, vel ikke akkurat siklet men uansett, i over ett år nå. Det var bare det at hun….vel hun var en nøtt. Han stubbelerte videre, det måtte jo være mulig på en eller annen måte. Kanskje…nei….eller…nei….men, jo….nei…tankene og ideene fløy frem og tilbake inne i hodet hans. Ingen av dem virket særlig fruktare.

Pål begynte å ringe ned listen sin av gamle bekjente som ikke var fullstendig gale og innlagt å psykiatrisk poliklinikk eller hadde lyst til å skyte ham eller begge deler. Mobiltelefon var en praktisk ting, men han hadde ikke særlig hell med seg. Han kom enten tilubrukt nummer eller fikk slengt røret på før han fikk inn noe mer en ”Hei, det er Pål!” Han begynte å ane at dette kunnen bli en utfordring. Hva var det med disse jentene? Han kunne jo ikke noe for det. Han måtte jo være ærlig og dumpe dem når han ikke ville ha dem lenger. De burde takket ham for at han var så ærlig. Men, nei, jentene så visst dette annerledes på en helt urimelig måte.

Ingvild lurte på hvordan hun skulle få til dette uten å gå fullstendig på tvers av alle sine religiøse prisniper. Vel egentlig var de ikke så mange, og egentlig var det ikke prinsipper, mer retningslinjer, og hun hadde brutt de fleste fra før. Gud ville sikkert se i nåde til henne og skjønne at dette var noe hun måtte gjøre. Hun måtte i alle fall klare det bedre og fortere en guttene. Hun var ikke så redd for konkurransen egentlig. Det var bare Pål hun levnet noen sjanse. De andre var liksom litt for snille. Ok som venner, men ikke rå og rufsetufs og drittsekk nok til å sjekke noen opp, liksom. Selv Petters evinnelige teorier sa jo at det var dritsekkene som fik damen, eller i hennes tilfelle, bimboene som fikk typene. Hun var kanskje ikke så mye til bimbo, men guttene var desto mindre drittsekkaktig.

Petter slet selv etter ølnedkjølingen. Han forsøkte å se seg systematisk rundt etter mulige kandidater. Nei, for stygg, nei for pen, tør ikke, nei, for skitten, nei for snobbete. Han innså raskt at ikke kjente han noen som kunne være aktuelle, og ikke visste han hvor eller hvordan han skulle finne noen andre. Mens Karsten sloss med sine mentale dverger, fant Petter ut at det var best å gjøre dette på en måte han kunne. Organisert, i ro og fred med tid til refleksjon, kort sagt Elektronisk. Han gikk hjem til datamaskinen.

to be continued...

Tprsdagsklubben - Kapittel 6

2007-03-05T04:20:00.000-08:00

En Jul
Der Thomas starter en idealistisk kamp mot kommersialiseringen av julen. Julen vinner, selvsagt.

Vi må kjempe mot den globale oppvarmingen sa Thomas. Alle nikket bekreftende, unntatt Karsten. Han løftet hodet fra ølglasset, og lyttet nøye. Tenk, sa Thomas, og 50 år kan temperaturen ha steget med 2 grader. Vi må stoppe denne utviklingen, ellers vil temperaturen stige, og Nordpolisen smelte og lavereliggende strøk bli oversvømmet.
”Ahem” sa Karsten og harket. ”Synes du ikke det er kaldt nok, her da ?”

Alle lo litt av stakkars politisk ukorrekte Karsten, og ingen svarte. Djevel-Karsten mente det seriøst, men det var det ingen som helt fikk seg til å tro. ”Jeg spør, synes du ikke det er kaldt nok her ? Dette landet har en gjennomsnittlig sommertemperatur på 12 grader. + 2 skulle bli 14, oi, oi for en katastrofe. Det ville vel bety at vi ikke behøvde å fyre i peisen til langt uti mai. Synes det høres Ok ut, jeg. Skål for global oppvarming!”
Thomas gapte. Han var ikke vant til motargumenter, og slett ikke fra Karsten, den lett naive djevel-rockeren. Ingrid forsøkte å komme til unnsetning. ”Ja, men tenk på ørkenspredning, og så mye mer dårlig vær vi vil få”
Karsten løftet blikket igjen ”Hm, siste jeg hørte var at ørkenspredningen var slått tilbake, var ikke det en undersøkelse som hjelpeorganisasjonene finansierte? Tror du virkelig at det er praktisk mulig med dårligere vær en det vi allerede har her omkring? Jeg skulle forresten si ja takk til litt mer uvær dersom det betydde at det ikke var så kaldt.”

Et par av de andre begynte å nikke til det Karsten sa. De hadde frosset noe voldsomt i vinter.
”Jammen Nordpolisen og stigende verdenshav, da?” sa Thomas prøvende. ”Eh, ja” sa Karsten ”Der var det noe jeg husket fra fysikk eller var det kjemi, uansett, kan jeg få en kopp kaffe og to isbiter”. Barmaiden Christine J så undrende på ham, men gav ham det han ba om. ”Hei, se nå her” sa Karsten ” nå slipper jeg isbitene oppi kaffen, se kaffen stiger litt?” alle nikket og akte seg nærmere for å se på. Karsten satt et merke med tusj på kaffekoppen der overflaten på blandingen av kaffe og isbiter var. Isbitene smeltet. ”Se, nå er isbitene smeltet. Har kaffen steget? Nei, det har den ikke, for isbitene fortrenger…vel uansett, siden nordpolisen flyter, så vil ikke verdenskaffen, eh verdenshavene stige dersom den smelter.”

I møtet med fysikken så det ut som om Thomas måtte gi tapt, men han forsøkte seg likevel igjen:
”Jammen, alt er tima og tilrettelagt, vi skal ha en miljøaksjon mot global oppvarming….”
Karsten sa ” Det var da voldsomt Egon Olsensk av deg, blir jeg nødt til å minne deg om…”
Pål sa ”Nei”
Ingrid sa ”Nei, nei”
Karsten sa: ”sist gang du tima og tilrettela en aksjon mot verdenskapitalismen ? Kan du husk AMKJ – aksjon mot kommersialisert jul ?”
”Du måtte si det !” sa Petter
Thomas ble rød i ansiktet, og hans pasifistiske overbevisning vaklet alvorlig, og ble satt på harde prøver.

AMKJ2002 ble unnfanget 14 desember 2002. Thomas hadde lest en bok kalt No Logo, og var intenst opptatt av å finne en måte å protestere mot kommersialisering og globalisering, og andre ing’er.

Han satt og så på TV. Coca Cola-reklamen med de julepyntede trailerne og ”holidays are comming, holidays are comming, always coca cola” rullet over skjermen. Han skiftet kanal i vemmelse, tok en slurk av Pepsien sin og begynte å se på “Norge Rundt”, det lammeste av alle lamme programmer fra distriktene. Ikke for det, innslagene fra byene var like lamme. Det var et innslag om hvordan nordmenn tok etter amerikanerne i julefeiring. Der var bilder av utvendig juletrebelysning i klare farger, selvlysende Rudolfer med rød, lysende nese, og motoriserte Julenisser med lyd ”Ho, Ho, Ho”. Fraværet av den norske fjøsnissen var merkbart. Denne lille, sjenerte skapningen som helst likte seg i stallens varme og mørke, og kanskje snek seg ut en vinternatt – usett selvsagt – for å få sin rettmessige, årlige grøtrasjon, var fullstendig utradert av lysende, blinkende og støyende Colanisser.

Thomas reiste seg fra tv-stolen med en dramatisk bevegelse. Pepsien fløy i en bue mot glassbordet og glasset gikk i tusen knas. Potetgullbitene han hadde sølt på genseren regnet ned på teppet. Noe måtte gjøres med overkommersialiseringen og amerikaniseringen, og det som måtte gjøres var…hva? Tankerekken snublet like fort som den hadde stormet ut av godstolen.

En eller annen aksjon måtte til. Man kunne jo ikke ha det slik. Ute ulte den kalde nordavinden forbi, og inne tenkte Thomas så det knakte. Fjernsynet surret videre med Chevy Chase i ”Hjelp, vi feirer jul” eller noe slikt. Da Chevy Chase puttet ledningen i stikkontakten og slukket lyset i hele nabolaget, fikk Thomas sin ide: Han løftet armen opp triumferende, løftet høyre foten, satt den på støvsugeren som stod like ved, og stod der som en stolt tindebestiger. Han hadde det! Han visste hva de skulle gjøre…foten gled og startet støvsugeren et lite øyeblikk, før lyset gikk på grunn av overbelastning eller overledning i støvsugeren. Det var kanskje et omen, men Thomas var ikke til å stoppe nå. Skjebnen var kanskje mot ham, men skjebnen skulle få jobbe hardt for å få frem poenget sitt; Du kødder ikke med julen !
Han stod der i mørket som en frihetsgudinne og la planer for Den Store Hevnen Mot Coca Cola Og Andre Julekommersiallister. Aksjon Mot Kommersiallisert Jul 2002 var født. Nå trengte han bare en aksjonsgruppe, noen å aksjonere med. For, som alle vet, terrorisme trenger tilskuere og hjelpere. Det var terror han hadde planlagt. Terroren skulle riktignok bli liten og relativt, om ikke uskyldig, så ikke så veldig skyldig.
Thomas hadde ideer, og etter noen timer ved computeren, hadde han også planer. Nå trengte han bare kadre, eller folk. Ingen kunne gjøre denne typen aksjon alene, i alle fall ikke uten svært store vanskeligheter. Han forstod også at han ikke kunne fortelle de nyttige idiotene, ellers kjent som vennene, om hele planen.
Det ble lettere enn han trodde. Det er utrolig hva en kan få sine venner med på over noen øl på den lokale puben, og alt er timet og tilrettelagt. Litt senere på kvelden la de i vei for å stoppe kommersialiseringen av julen. Hovedplanen var å klippe ledningene til kitsj og julepynt, og slippe fjøsnissen til igjen. Avtalen var å møtes på puben senere på kvelden for å oppsummere.
Thomas og Karsten stod foran trafoen som fordelte strøm ut over hele området. Den satt oppe i en stolpe, og summet sakte mens elektronene passerte. Thomas dro fram et stort spett fra bilen. Nå skulle all julekitschen gå i svart. Han satt foten på første stigetrinn. Plutselig kjente han en hånd på skulderen.
”Nei”. Nektelsen kom kontant og uventet fra Karsten. ”Er du helt på styr? Dette har du ikke sagt! Klatre opp der med metallredskaper og stikke de inn i x tusen Volt med strøm. Ødelegge pinnekjøttmiddager, kålrabistappe og poteter. Kort og greit knuse hele julaften for folk ? Sinnsykt!! Slutt med det der, nå holder det, du har hatt den moroen du kan.”
”Hva mener du, vi kan ikke gi oss nå! Hva vet vel du om elektriske apparater?” Spurte Thomas Karsten retorisk.
Enhver som har tjuvkoblet en elektrisk gitar og forsterker kan se at dette ikke er en god ide!” repliserte Karsten.
For en gangs skyld så det ut som om Karsten hadde mer kontakt med de høyere makter enn Ingrid. En kråke eller en flaggermus, det var i ettertid ganske vanskelig å se forskjell, fløy uforvarende inn i transformatoren. Den geografisk utfordrete fuglen døde en spektakulær død i et gnistregn verdig et kinesisk nyttårsfyrverkeri. En svart forbrent vingeting falt i bakken som den klumpen med kull den var redusert til.
Thomas ble svært usikker da han så kullklumpen på bakken. Kanskje dette ikke var hans mest brilliante idé likevel. Men Saken var viktigere enn enkeltmennesket, han tok den uisolerte stålstangen og gikk mot transformatorstolpen. Han fikk foten på første trinnet opp til trafoen, men der var det slutt. Karsten tok ham resolutt i kraven og trakk ham med seg til bilen. Thomas var sterk i troen, men han var ingen mr. Universe, så Karsten hadde kontroll. Han kastet Thomas i bilen, satt på barnelåsen, og kjørte av gårde til møtestedet. Vel fremme i puben, plasserte han Thomas ved et bord, med streng beskjed om å ikke drikke noe med alkohol i. Selv gled han tilbake i en hyggelig Karsten-tilstand med et godt grep om halvliterglasset.

Kameratene kom ikke til avtalt tid. Merkelig nok hadde ikke aksjonen mot kommersiell julefeiring vært særlig populær. Folk så ut til å like kitsch og julefeiring med amerikansk utseende. I tillegg så folk ut til å legge atskillig mer vekt på eiendomsretten enn Thomas hadde forutsett.
Klippingen av lysende og blinkende julepynt hadde derfor blitt en hasardiøs affære. Det tok ikke så lang tid før eierne av julepynten la to og to sammen, og skjønte at det ikke var strømmen som hadde gått, siden det bare var julepynten som slukket. I forbløffende antall og fart kom de dermed stormende ut på gaten med balltrær, grillspyd og andre tradisjonelle våpen for å finne smådjevlene som hadde ødelagt MIN julepynt. Det var kanskje mer at den var MIN enn at den var julepynt. Eiendomsfølelsen er en sterk drift. Den kommer på tredje plass etter misunnelse og seksualdrift. En klok italiener med forskrudde ideer om styresett sa en gang ”En mann glemmer lett mordet på sin far, men aldri farsarven som ble fratatt ham”
Det ble et kappløp, gjengen foran med hagesaks, dukkende inn i hver hage for å klippe av strømforsyningen til julepynten. Gnistene føyk og den middelaldrende mobben med pondus og diverse spisse redskaper kom nærmere hver gang.
Endelig var de kommet til siste hus på veien. Siste hus var eid av Jakob Hellmyr. Jakob var formann i skyterlaget. Han samlet på våpen, og var vel den eneste i gaten som hadde juledekorasjon med julenissen i kamuflasjedrakt, sittende i et troppetransportfartøy trukket av seks stridsvogner. Små blinkende lamper kom ut av kanonmunningene på tanksene slik at det så ut som de fyrte av en liten julesalutt.
Jakob var kanskje litt militaristisk, sersjant i HV fordi hæren ikke ville slippe ham inn på vilkår. Det var en bagatell av en episode der han skjøt måker med AG3 under oppstilling, mens hele kompaniet stod på geledd som var den formelle årsaken. Den reelle grunnen var at selv forsvaret forstod at folk var et problem dersom de hadde våpenfetisj og stor glede av å skyte, men mindre bekymring i forhold til hva og hvem de skjøt på. Men, Jakob var ikke dum. Han hadde sett lysene gå ut på juledekorasjonen i gaten. Nå lå han og sønnen klare. Han hadde truffet sin kone i ungdommens HV, og sønnen var et eksempel på at eplet ikke faller langt fra stammen.
Jakob & sønn hadde hver sin dobbeløpte hagle. De var klare til å forsvare lysende stridsvogner og kamuflasjenisser. Pål, Petter og Ingrid kom stormende inn porten med hekksaksen hevet, klar til å skille dekorasjonene fra strømforsyningen. De bøyde seg ned for å klippe. Da smalt det. Det hørtes ut som fyrverkeri, avbrutt av en svie i bakenden. Det svei noe voldsomt. Ikke så rart, kanskje, fordi Jakob &sønn hadde byttet ut haglet med salt. Jakob var som sagt ikke dum, og skjønte at en del kanskje ville reagere dersom han skjøt ned en gruppe ungdommer i utkanten av hagen. Dessuten var det litt tidlig å lære hans syv år gamle gutt å drepe.
Ingrid slapp rimelig lett unna, men Pål og Petter fikk en full ladning i skinken. Det svei. En fordel var det imidlertid, det satte skikklig fart i dem. De rettet seg brått opp, og la på sprang som om de hadde gammel-Karsten i hælene. Djevelen var kanskje ikke der, men hele nabolaget var en god erstatning. Mobben var bare fire meter bak da Pål og Petter hoppet over gjerdet, inspirert av intens saltsvie ubehagelig nær reproduksjonsorganene. Det svei nær balla på godt norsk.
Med den typen inspirasjon, saltsvie og en gal mobb av forstadsbeboere, gikk meterne unna. Tre kilometer unna, hadde de ristet av seg villamobben. De så på hverandre, uten å senke farten. ”Legevakten” sa Pål ”Legevakten”, nikket Petter, og tok til høyre i krysset. Etter en god time stående i kø på legevakten – de kunne ikke sitte, det gjorde vondt – kom de til. En lattermild kvinnelig turnuskandidat fikk jobben med å vaske ut salt av rumpene. Det gjorde hun bra, men hun hadde tydeligvis lyst på enda en god latter. Hun smurte inn bakendene med salve for å lette svien, og satt på dem hver sin voksenbleie for å holde salven på plass og sårene rene, som hun sa. Pål forsøkte likevel å sjekke henne opp i bleie, men fikk til svar at han fikk komme tilbake når han kunne sitte.
I bleier med fortsatt tendenser til rumpesvie, kom Pål og Petter til avtalt møtested, puben. De kom vaggende inn, og Thomas skjønte med en gang at han kanskje ikke var deres favorittperson akkurat nå. De gikk bort til stolen der han satt, uten å sette seg ned. De ble stående og se ned på ham. Karsten kom bort med noen papirark i hendene, og Ingrid var også kommet. Thomas bød Pål og Petter noen saltstenger. Pål slo til ham kontant med flat hånd så han rullet av stolen.
Kameratene stod bøyd over Thomas. De skulte på ham. Han skjønte tegningen. ”OK, jeg innrømmer det, dette var en dårlig ide, til tross for timing og tilrettelegging. Vi hadde gode intensjoner…Au!” Karsten slo til ham med håndflaten mot bakhodet og sa bare tørt ”gode intensjoner??”,. Thomas ga opp. ”Ok, Ok, dette var en dårlig ide fra ende til annen!”

”Riktig, og for at du skal huske det, har jeg tatt meg friheten til å formulere et lite dokument” Karsten halte frem fire tettskrevne sider med paragrafer og underpunkt. ”Skriv under her og her, og her…og der….initialer der!”.

Dokumentet var omfattende. Hovedpunktene var
§1 Undertegnede lover å aldr, aldri, aldri under noen omstendigheter spontant time og tilrettelegge noe som helst idealistisk eller politisk aksjon uten å ha
a) tenkt grundig igjennom det
b) diskutert aksjonen med sine venner

§2 Dersom vennene skulle råde ham fra det, skal han aldri, aldri, aldri gjennomføre slik aksjon

§4 Dersom vennene ikke råder ham fra det, skal han likevel ikke gjennomføre aksjonen dersom den innebærer overtredelse av eiendomsretten hos potensielt godt bevæpnede naboer.

§73 Enhver overtredelse av bestemmelsene i dette dokument medfører den konsekvens at underskriver skal stå frem på neste møte i ”Boot Boys” og Fremskrittspartiets ungdom med talen ”Jødene, våre venner og brødre, og hvorfor vi bør gifte oss og få barn med dem eller eventuelt med negresser”.

”Ok, OK!” luften hadde gått litt ut av Thomas. Ingen kamp mot global oppvarming, da.
”For global oppvarming!” Djevel-Karsten løftet glasset
”For cabrioleter og bikini-damer!” Pål løftet pilsen
”For solbrune menn!” Ingrid justerte Påls manssjåvinisme med litt kvinnesjåvinisme
”For Fyrverkeri!” Petter, litt off selvsagt
”Fyrverkeri? Om sommeren? Jaja, whatever, for at dere alle snart får dere en kjæreste, en dame eller en type, sånn at dere blir litt mindre rare!” Thomas løftet sitt glass også, og de skålte, med bare begrenset påfølgende sprut av ølskum over bord, stoler og venner.

Torsdagsklubben - Kapittel 5 del 2

2007-02-28T00:23:00.000-08:00

En prest

Dette har hendt: Vi har blitt kjent med Djevel-Karsten og hans forhold til det kristne ungdomskoret ten-sing. Vi forlot Karsten i det han holdt intimkonsert under andakt og knuste skallen i vasken etter en heftig gitarsolo. Her fortsetter gitarsoloen, og her fortsetter diskusjonen med presten Nesten Gud.

Smellen gjorde ham susete, og det fysiske trøkket ga seg utslag i noen originale akkorder der han lå. Det nærmeste en kommer i en beskrivelse er G#maj7sus4 og A#7-5 med Fanden i bassen og blodig E-streng.
Presten Nesten Gud hadde nesten håpet at nærkontakten med vasken skulle stoppe ham, men der hadde han undervurdert Karsten. En bit falt av vasken.
Karsten spratt opp igjen etter en litt tåkete periode der bakhodet forsøkte å overtale ham til å besvime. Karsten nektet plent, og fortsatte konserten.
“I wanna fuck Virgin Mary
She looks really hot
I wanna fuck Virgin Mary
She looks nice and soft
I bet she’s on the pill
I wanna fuck Virgin Mary
And see her BURN IN HELL!!!!”
Med gitaren i hånden, fire kverkete gullfisker i en vanndam på gulvet, blod strømmende fra pannen, og et naglebelte, to naglearmbånd, en boots, og en hel hær av hjerneceller i manko, var Karsten helt i Alice Cooper og Ozzy Osburne modus.
Han fortsatte gitarriffet mens han nærmet seg skolens hamsterbur. Det kunne ha gått greit og alt kunne gått bra dersom en, bare en, av de kristne menneskene i rommet hadde tatt seg bryet med å se en hardrockvideo. Dessverre hadde de ikke det, og dermed var hamsteren ille ute.
Den ene hånden til Karsten fortsatte å slå på gitarstrengen i hurtig tempo. Strengene var nå våte og ustemte, og det bråkte noe sinnssvakt. Utrolig nok var pluggen fortsatt i, og lyden kom ut av forsterkeren. Karsten lurte den andre hånden inn i buret og grep hamsteren.
I en hurtig bevegelse bet han av hodet til hamsteren og skrek ”Beelzeebub!!!!!” mens hamsterdeler sprutet ut av munnen. Det var et hedersmerke for enkeltes toleranse og storsinn at Karsten ikke ble kastet på dør der og da.
I stedet ble han møtt med Stillhet, absolutt Stillhet. Ingen sa noe, utenom Johnny som digget som bare det på første benk ”Dritkult, yeah, mer, mer, mer, mer”. Johnny var en hyggelig kristen gutt som skjønte mye om bibelen og god musikk, men hadde fatale mangler når det gjaldt forståelsen av det engelske språk.
Karsten fikk som nevnt bare være med på den ene bekjennelsen. Han var veldig misfornøyd med det, og kunne ikke skjønne hvorfor. Det var ikke så underlig som det hørtes ut, for smellen i skallen mot vasken hadde effektivt radert ut alle minner fra hendelsen. Han måtte ta en ukes sykefravær på grunn av hjernerystelse.
Presten Nesten Gud tok et par uker fri for å forsøke å få det mentale bildet av Karstens bekjennelse ut av hodet. Kombinert med noen piller fra en snill psykiater, gikk det også bra. Hamsteren og gullfiskene var det dessverre ikke mulig å redde. Presten måtte mobilisere all sin overtalelsesevne for at de fortsatt skulle få lov til å ha øvinger på Kringlekrinsen skole. Rektor syntes ikke ”hendelig uhell” og ”Guds vilje” var tilstrekkelige forklaringer. En liten overføring fra kollektbøssen var derimot en helt akseptabel måte å si unnskyld på. Rektor fikk det som hun ville, og skolen fikk ny fauna i form av gullfisker og hamster, og i tillegg et nytt TV. Hun takket høflig nei til alle tilbud om kompensasjon i himmelen.
Presten Nesten Gud og Karsten kom samtidig tilbake til ten-sing. Presten hadde hatt to uker rekonvalesens og var litt småhøy på antidepressiva. Han hadde ikke glemt bekjennelsen, men var likevel svært optimistisk, sannsynligvis på grunn av medisinene. Optimismen ga seg uttrykk i nok et forsøk på å omvende Karsten. I psykiatriske termer ville dette vært kalt et tilbakefall. Falt gjorde forsøket uansett.

Kapellanen startet tradisjonelt og godt. ”Du Karsten, er du ikke enig i at vi må tilbake til de grunnleggende tingene, til omsorg og kjærlighet og tro. Ting var på en måte bedre før, folk hadde mer tid til hverandre og Gud…”
Han kom ikke så mye lenger før Karsten langet ut i et retorisk angrep an Napoleonske dimensjoner. Slaget i hodet hadde tydeligvis ikke skadet tungen. Eller kanskje var han bare ekstra løsmunnet fordi han fortsatt gikk på Paralgin Forte. En prest på happy-piller og en djevelrocker på Paralgin ble i alle fall til en interessant filosofisk diskusjon om gamle dager.
Presten Nesten Gud fortsatte:

”Vi burde tilbake til en tid da verdiene stod i sentrum, og folk hadde tid til hverandre, og levde i pakt med naturen! Skjønner du hva jeg mener, Karsten ?”

Djevel-rocker Karsten skjønte, men var bare ikke enig. Han mente at livet uten innlagt vann og strøm måtte ha vært jævlig, kort sagt. I en paralgintåke kom det overraskende klart frem hva han mente.

Karsten sa omtrent noe slikt:
”Helt siden syndefallet har mennesker ønsket seg tilbake. Tilbake i tid - tilbake til den enkle, ukompliserte barndommen, men mest av alt - vekk fra teknologiens skremmende, pulserende utvikling.

En gang for lenge, lenge side oppfant en mann en spinnemaskin - «Spinning Jenny». Det betydde at man slapp å sitte og spinne for hånd. Det førte selvsagt til rasende protester fra dem som hadde som yrke å sitte og spinne. De aksjonerte ved å ødelegge stakkars Jenny. Siden da har fagbevegelsen hatt et komplisert forhold til arbeidssparende teknologi. Der finnes politiske partier som har programfestet «nei til datamaskiner» - selvsagt har partiet i dag egen web-side.

Mellom verdenskrigene førte denne teknologideterminismen - troen på at teknologien fører rett nedenom - til framveksten av ultrareaksjonære krefter - som nazisme/facisme - og en ubendig tro på bondemannen som grunnlaget for sivilisasjonen. Hamsuns Pan er en slik idè.”

”Neimenn Karsten, da, du sammenlikner vel ikke meg med nazister ?” Presten var sjokkert, men det skulle bli verre.

”Neida, for både nazisme og «Spinning Jenny» havnet på historiens skraphaug, men fremtidspessimismen lever. Du er en fremtidsprestimist eller pessimist. I Iran sitter den ved makten. Ayatollahene kom til makten på programmet «Tilbake til fortiden» - noe de også har gjennomført, bare for å finne ut at dert finnes ingen vei tilbake. I mellomtiden flyter blodet. I Algerie kjemper man en desperat kamp for å holde den stangen. I Norge har en prest blitt statsminister to ganger.

På det litt mindre dramatiske planet spys det ut bøker og filmer der temaet er mer eller mindre dette; «Robotene kommer». Historier om hvordan automatiserte skapninger tar over jorden. Intet menneske har ennå klart det, hvordan skulle en litt avansert menneskeskapt PC klare det?

Siste skudd på teknologifryktens stamme er år 2000 - hypen. Alt skulle gå ad undas fordi man bare brukte de to siste tallene i dataprogram. Enhver 14-åring visste selvsagt at alt du trenger å gjøre er å reboote programmet, og starte det på nytt fra 01012000.

I Norge har vi hatt en sterk påvirkning fra disse kreftene. Erik Dammans drømmerier om en lykkelig øy i Stillehavet der alle levde i pakt med naturen har fått underlige følger. Det er underlig at man ikke fatter at der er forskjell på å leve på en sydhavsøy i tropene, der man ikke trenger å bekymre seg for klær, tak over hodet og maten vokser vilt i palmene, og et land der ingen måned har en gjennomsnittstemperatur over 15C. Det hadde nok vært lett begrensende for vår befolkningsvekst dersom ungen våre løp ute nakne i desember og sang julesanger. Helsefarlig, og jeg finner personlig nudist-julebukker direkte støtende.

Alle disse dommedagsprofetene tar feil ! Vi har det stadig bedre på grunn av all teknologien.
Aldri har vi vært så mange, så friske, så mette og så rike. Ingen land i verden er fattigere i dag enn de var for 20 år siden, øst-europa inkludert. Den teknologiske utviklen er å takke.

Teknologipessismismen er en sammensvergelse uten rot i virkeligheten. Helt uten grunnlag vil jeg påstå at Internasjonale Pessimister (IP), et forbund av desillusjonerte politiske fundamentalister av religiøs-kommunistisk-anarkistisk overbevisning, står bak dommedagsprofetiene. Det kommer intet teknologisk Armageddon. De vil stoppe utviklingen og føre oss tilbake til en tid da kunnskap ikke var viktig, men troen på den allmektige (Marx eller Gud, fritt valg) var det sentrale. De er villig til å ta i bruk alle virkemidler, inkludert høyteknologisk overvåkningsutstyr for å oppnå dette.

Pessimistene sniker seg inn overalt. I pressen, i film - overalt.

Nå er det på tide at vi reiser oss og sier: VI VIL IKKE TILBAKE TIL NATUREN ! Vi trives med biler, strøm, kjøleskap, computere, TV med fjernstyring, fly og mobiltelefon (som slås av i fly). Vi nekter å kravle rundt i gjørmen blant insekter, edderkopper og tøffeldyr. Vi trives på brostein og asfalt og setter pris på trafikklys som forteller oss når vi kan krysse gaten. Vi har overhode ingen ting til overs for naturens mange krumspring som flom, tornado, tørke, snø og vulkanutbrudd. Vi ser med sitrende spenning frem mot de neste, nye teknologiske oppfinnelsene som skal gjøre hverdagen enda lettere og mer interessant. Vi føler oss ikke fremmedgjort overfor teknologi. Den er en del av vår hverdag. Dommedagsprofeter gå hjem og vogg ! Vi er kjempeoptimister med tanke på alt som vi kan få til i fremtiden.”

Sa satan-rockeren. Presten Nesten Gud tok en pille til og spurte ”Kan jeg få prøve en av dine piller ?” Han innså at selv på happy-piller var han mindre optimistisk enn en satan-rocker på paralgin. Karsten ga ham en rosa pille, uten at det gav presten noe annen enn et litt mer susete hode. Presten spurte om Karsten ville ha en av hans piller. Karsten tok en Prozac, ble tørr i munnen, men ville fortsatt ikke tilbake til naturen. Han fikk plutselig lyst til å kle seg i lyse klær, og tok et hvitt teppe fra sofaen han satt i og la det over skuldrene. Han satt nå som en Buddha i lotus-stilling, med et hvitt teppe over seg.

Presten Nesten Gud sa med litt sløret stemme: ”Jammen, gamle dager, Karschten, da folk hadde tid til hverandre, og var lykkelig med lite, lykkeliten!”

Karsten sa ” Hah!”

Presten ante en mulighet til en vunnet diskusjon. ”Hah, er det alt du har å si ? Tenk deg hvordan de levde i harmoni og pakt med naturen, stolte indianere og samer i de gode gamle dager, uten stress og forurensning ? Lykkelige mennesker som ikke skilte seg og levde sammen i haroni hele livet, uten frykt for atombomber og masseødeleggelse. De satt ikke og stirret inn i tanketomme tv-skjermer på Hotell Cæsar. Folk snakket sammen. Fint vær var det også.”

Karsten snøftet: ”Fader Holberg sa at dersom du kunne telle opp et kvarter av samlet fullkommen lykke gjennom et liv, burde du regne det som et lykkelig liv. Jeg vet ikke om han hadde rett, men dersom jeg hadde levd i en tid da personlig hygiene bestod i å vaske liket før begravelsen, og ordet toalett ikke var oppfunnet, ville jeg være tilbøyelig til å gi ham rett. Det må også ha vært vanskelig å leve i en tid da hest og kjerre ble regnet som høy-teknologi.

Hadde Holberg levd i dag ville han vært lykkeligere ! Det er bare barnslig nonsens å tro at mennesker var lykkeligere før. La oss ramse opp noen av «fordelene» med å leve før:
· Koselige kvelder ved peisen.....fordi man ikke hadde elektrisitet, og kveld er i seg selv en overdrivelse, fordi kvelden kom på ettermiddagen, av den enkle grunn at man måtte opp kl. 04.30 for å melke kuen(e)!
· Folk hadde mer tid og tok ting roligere........nåja, mer tid er vel ikke helt riktig - hunder og mennesker hadde samme gjennomsnittlige levealder. Roligere er også litt unøyaktig - tregt er vel riktigere. En enkel reise som tar 45 minutter med fly tok den gang 45 dager, og framdriften var skummelt avhengig av egen fysisk styrke.
· Folk tok vare på hverandre......fordi det ikke fantes noe helsevesen, og doktor, smed, tannlege, bøddel og torturist var synonymer.
· Der var ingen forurensing......men den personlige hygienen fantes heller ikke, og jeg kjenner ikke CO2 og Svovelinnholdet i hestebæsj på åpen gate og innholdet i en utedass, men fy svarte hvor det stinker.
· Folk var mer i nærkontakt med naturen........jada, og av og til kom naturen og tok dem - ulv og bjørn, syndflod og uår.
· Skilsmisseraten var mye lavere.......??????..takker vel for det, ekteskapet var jo instiftet av Gud og opprettholdt ved hard tvang.
· Der var ingen atombombe......men derimot var sverd, ambrøst, pil&bue, klubbe og øks sett på som helt kurante hjelpemidler for avlivning...folk døde sjelden momentant, bare spør kong Arthur og Olav den Hellige....og kriget gjorde de hele tiden. Uttrykk som 100- årskrigen og 30-års-krigen burde si deg noe, spesielt når vi i dag bruker uttrykk som 6-dagerskrigen. Den neste verdenskrigen vil etter all sannsynlighet bli kjent som 60-minutters-smellet. Og takk for det.
· Der fantes ikke såpeopraer og svensktopp......OK, jeg innrømmer at det er et godt poeng - MEN - grunnen til at det ikke fantes såpeopraer, var at de ikke hadde såpe...eller TV. Personlig setter jeg stor pris på både såpe og TV.
· Folk hadde tid til hverandre......tull, arbeidsdagen var på minst 12 timer, og den eneste grunnen til at mann og kone så hverandre var at det var forbudt for kvinner å gå ut alene.
· Der var ingen bråkete biler.....men der var skikkelige mange bråkete hester og knirkende vogner...og de som synes en trafikkulykke er skremmende, har ikke sett en gal heste skjene gjennom et 17. Maitog den lengste veien. Hestehover er ingen spøk i pannen.
· Folk var ærligere mot hverandre.....å jasså nå, så du har ikke hørt om Baron von Münchausens eventyr og utallige skipperskrøner om havfruer og verdens ende, for ikke å snakke om den inngrodde oppfatningen om at jorden egentlig var flat ! Til det siste har jeg et spørsmål: Hvem sa det, og hvor fikk han det fra ? Han kan ikke ha vært fra Norge, for det finnes ikke noe mer uflatt enn dette landet.
· Folk var snillere før....ja det var vel derfor de fikk navn som Peter den grusomme, Wilhelm erobreren, Dracula, Tore Hund og Hårek den Hardbaldne.
· Folk var mindre syke før.......egentlig var de syke hele tiden, de var bare så vant til å ha vondt at de ikke brydde seg om det, i tillegg hadde legevitenskapen ikke kommet lenger enn til å klasifisere sykdommer i tre kategorier; 1: Åpne brudd, sår o.l., 2: Forkjølelse, 3:Alle andre lidelser, se forkjølelse. Kuren var uten unntak en hard iglekur, som egentlig var en fordekt måte for arbeidsgiveren å sjekke om du faktisk var syk. Overlevde du iglekuren var du egentlig frisk hele tiden, døde du var du faktisk syk.
· Fri sex.....når da ? Fri sex har egentlig kun eksistert i en kort periode. Perioden var august 1968 til september 1969, og selv da under sterk påvirkning av LSD, Amfetamin og andre sterkt sentralstimulerende halusinogener. Det er de som hevder det hele var en halusinasjon. Legger en sammen all den tiden en vanlig ‘68-er påstår å ha tilbrakt i forskjellige demonstrasjoner i denne perioden, er det helt klart at hele greia var en bløff - de kunne aldri hatt tid til sex. Ellers i gamle dager var sex stort sett forbudt før, under og etter ekteskapet. Eneste unntak var bryllupsnatten. I mørket. Med klærne på.
· Folk snakket mer sammen.....og hjelpe meg hvor mye sprøyt de klarte å si - har du hørt gamle mennesker snakke sammen; det går i ett av tre samtaleemner: barnebarn, været, eller spørsmål av typen «Står du her du» (Nei, dette er bare et hologram), «Er det du som er ute og går» (Ja, hvem skulle jeg ellers være). Det er en total misforståelse at mye prat gir mye fornuft. Adolf Hitler var en av dem som pratet mest i gamle dager - utelukkende vås i over 50 år. Knapt en fornuftig tanke ble ytret fra den munnen før en vårdag i 1945 - og etter det snakket han ikke mer.
· Været var bedre før - det endelige og avgjørende argument......jeg har bare en ting å si: istiden ! Her i landet er gjennomsnittstemperaturen 12C i Juli. Før i tiden var den -12. Jeg synes +12 er kaldt nok, jeg.

Those where the days.
Ole Paus hadde kanskje ikke rett likevel da han sang «Alt var mye bedre under krigen». Alt er jo egentlig mye bedre nå. Tenker en etter så har vi i dag alt det de hadde før, og i tillegg har vi alt det ny. Og i denne sammenhengen gjelder ikke uttrykket «less is more». For dem som ennå tviler, og helst vil tilbake til naturen, tar jeg med en boligannonse hugget i sten en gang i den yngre steinalder:

Til salgs for kjøper:
Pent brukt steinhule i kambro silur og kvartsitt m/innlagt rennende vann (sommer), svømmebasseng (høst/vår) og skøytebane (vinter).
Aircondoition (v/Nordavind)
Fullt møblert: 4 skinn, ildsted (kjennskap til å lage ild behøves), hardtrampet jordgulv (utenom i vår- og høstflom).
Noe rasfarlig - selges grunnet siste eiers plutselige møte med boligsøkende ulver.
Andre innbyggere: 4 maurtuer, 72 flaggermus og 457689 virvelløse dyr av ukjent opprinnelse + ukjent antall mikroorganismer av varierende giftighet - INGEN SLANGER (om vinteren)
OBS! Om vinteren nyttes hulen også som bjørnehi for binne m/4 unger
Kun seriøse henvendelser

Takk Gud for Husbanken, rørleggere og Thomas Alva Edison.”

Presten ga nesten opp, men prøvde seg med en siste offensiv; ”Men, de tok i hvert fall bedre vare på naturen og omgivelsene”

”Hah” igjen. Presten Nesten Gud var litt forsiktig, han hadde fått bakoversveis etter siste ”hah”. ”De levde jo i pakt med naturen, da!”

Karsten repliserte ”Urinnvånere kan også lage ørken! Hvor er skogen i Sahara og indre Australia ? Den var borte lenge før den industrielle revolusjon. Jeg har bare ett spørsmål når det gjelder urfolk og i pakt med naturen. Hvor i pakten ble Mammuten, Mastodonten, Kjempehjorten og den irske brunbjørnen av ? Gone! Vekke før bronsealderen sa natta og jernalderen var født.”

Presten Nesten Gud hadde motargumentet på tungen, men akkurat da kolliderte Paralgin Forte og Happy-piller i hodet hans, og han sovnet momentant. Karsten fortsatte en stund på egen hånd, men det var ikke så artig å snakke til seg selv. Han var ikke alltid enig med seg selv, men det var ikke noe særlig motstand å snakke om.
Men, en kristen høytid likte han. Julen var ikke så aller verst, bare ikke Thomas fikk nyss om den. Kanskje han kunne diskutere den med presten Nesten Gud. Men, nei, det så ikke ut til å være liv i ham. Djevel-Karsten forlot presten Nesten Gud og gikk ut for å finne julen.

Toorsdagsklubben - Kapittel 5 del 1

2007-02-26T06:12:00.000-08:00

En prest

Karsten var djevelrocker og satanist, i teorien og forsøksvis i praksis. Han hadde langt svart hår, kritthvit hud og et passende assortiment av svarte klær, nagler og boots. Han hadde fortsatt å være medlem av ten-sing selv etter at han var blitt djevelrocker etter mottoet ”Kjenn din fiende”, og litt etter mottoet ”Pene damer vokser ikke på trær”.
Karsten var også audio-freak. Vanligvis var ikke de utbredt bland djevelrockere og heavy-metal fans. De pleide vanligvis ikke bry seg så mye om hva som bråket, hvor det kom fra, langt mindre om det var en motorsag eller elgitar som lagde lyd, og det å skille enkeltinstrumentene fra hverandre, var sett på som overflødig og litt homsete.
Djevel-Karsten var ikke som andre djevel-rockere. Jo da, han digget Madrugada og Marilyn Manson. Han hadde kjøpt Grevens plater. Men, bak forsterkeren, skjult fra verden, og særlig venner og familie, lå en bunke med sorte CD-covre. Helt sorte, var de. Inni lå CD-plater fra plateselskapet Naxos. På CD-spilleren lå en CD med musikk av Guiseppe Verdi. Det var den som hadde gjort ham til aduio-freak.
Slavekoret fra Nebukadnesar, Verdis mesterverk, hadde runget gjennom salen. De «jødiske» slavene hadde stemt i, han hadde kjent den berusende følelsen verket alltid gav ham, han hadde vært lykkelig. Men ikke helt, og med et lett trykk på fjernkontrollen hadde basunenes malmklang tordnet ut, og han hadde vært den seirende hærfører med Aïdas triumfmarsj i ryggen. Etter at stykket hadde tonet ut hadde han blitt sittende med cd’en i hånden og se på sin Mark cd-spiller. Salen var nemlig hans eget rom, og han hadde nettopp spart en flyreise og et par operabilletter på å spille en cd.
Grunnen til at han hadde sittet og stirret inn i displayet på stereoanlegget, var at dette tekniske vidunder, dette tempel av integrerte kretser og Taiwanske kobberspoler, faktisk hadde gjort ham lykkelig! Ikke akkurat en orgasmisk opplevelse, men så nær en kunne komme gjennom musikk. Et smil hadde bredt seg i mellomgulvet og blitt reflektert i munnvikene.
Helt i mot sin rotfestede oppdragelse og den åndelige belæring fra mer eller mindre kvasireligiøst og humanistisk hold, et stereoanlegg hadde gjort ham lykkelig. Joda, han sendte en takk til salige fader Guiseppe Verdi, men faktisk også en til det lokale e-verk som forsynte ham med sin daglige dose elektroner.
Fra den dagen var ikke lenger stereoanlegget kun en samling komponenter made in Japan, det var Det Saliggjørende Musikkens Tempel og Kulturens Formilder, Mitt Elskede Stereoanlegg (2x250W Albert høyttalere). For enkelhets skyld, og for å unngå å bli underlagt intensiv psykiatrisk behandling, kalte ham det til daglig bare «Stereoanlegget». Med stor «S».
Var han gal ? Nei, og hans psykiater var tilbøyelig til å være enig. Det var heller ikke bare fordi han ikke likte å bruke det begrepet. Han ville ikke ha noe problem med å selge anlegget eller kaste det dersom det var nødvendig, f.eks. for å holde på kjæresten sin. Dersom han hadde hatt en.

Han hadde en venn som er gal. Også han eide et stereoanlegg, men det var selvsagt mye større og flottere. Han fikk en gang valget av sin kjære; enten går stereoanlegget eller så går du. Det tok ham 14 timer å tenke ut en måte å få høyttalerne ut døren uten å skade dem. Så dro han, og tok stereoanlegget med. Nå har han nye høyttalere og ny kjæreste med større materiell aksept. Med andre ord, hun tolererer hans besettelse.
Får du noen gang den følelsen at dine ting er viktigere enn dine kjære (mennesker) - enn noe menneske - da er det på tide å søke profesjonell psykiatrisk hjelp. En god indikator er følgende tester:
Blir du mer irritert over en bulk i bilen enn en rift i din datters finger ?
Husker du datoen du kjøpte motorsagen, men ikke din kones bursdag ?
Har du bilde av båten din på kontorpulten og familiebilde i skuffen ?
Den siste syretesten: Dersom din bil ruller ut i vannet, samtidig som din kone/kjæreste faller i sjøen, ringer du da kranbilen før sykebilen ?

Da bør du melde deg til familieterapi. En god advokat kan også komme godt med. Dommere i skilsmissesaker pleier å legge vekt på den slags ting.
Karsten var ikke slik, men, ingenting provoserte ham mer enn new-age guruenes forslitte: jada, vi har fått denne tekniske utviklingen, men er vi blitt lykkeligere av det. Visst faen var han blitt lykkeligere, mye lykkeligere. Som farmoren hans sa da han spurte om de gode gamle dager; ”Det var et blodslit”. Hun tullet ikke. Forestill deg et øyeblikk at du ikke har innlagt vann, varme er noe som kommer fra åpen ild, du må fange, drepe, partere og tilberede maten din, og personlig hygiene var tilfeldig. Dvs. den eneste gangen du vasket deg var dersom du falt i elven.
Glem alle frasene og flosklene om at alt var bedre før, og teknologiens forbannelse, visk ut alle mentale bilder av datamaskiner og roboter som overtar verden. La legeromanen og Glamour være i fred et øyeblikk, og gi katten i myke verdier og pakker.
Lykken var en mikrobølgeovn! Blant annet. Der er mer. Spesielt kjærlighet, men det var så mange som har sagt det før, så det tok han som gitt.
Karsten var blitt materialist. Fremtidsoptimistisk materialist, til og med. For å skjule det fra verden, og samtidig knulle hjernen til alle prester og andre religiøse mennesker som stadig vekk insisterte på at materialisme var roten til alt ondt og penger egentlig burde forbys, ble han også djeveldyrker. Djevelen hadde mye morsommere ritualer enn de kristne. Han innså nemlig at verden ikke kunne akseptere ren materialisme, så han rocket. Det var merkelig, ten-sing miljøet han frekventerte hadde større respekt for en som pleide vennskap med djevelen, enn en som ikke trodde på noe. Troende blir vettskremt av mennesker som klarte seg uten tro. De er fienden, ikke alle dem som tror på noe annet. De er bare konkurrenter. De kan utkonkurreres eller drepes. Dersom mennesker derimot oppdager at de ikke behøver å tro på noe, eller ha dårlig samvittighet for materielle lyster, da har de troende tapt. Tenk på konsekvensene, bare for kollekten.

Mange har trodd på en sammensvergelse av jøder over hele verden. Det var selvsagt sprøyt, enhver som har møtt to mennesker fra dette sympatiske middelhavsfolket, har oppdaget at de har minst tre meninger om ethvert tema, og ingen er enige med hverandre. Verden har mer å frykte fra den internasjonale sammensvergelsen av Liverpool-supportere.
Eller…? Djevel Karsten trodde fullt og fast at der var et internasjonalt samarbeid mellom religionene, der de fordelte inntektene fra gavmilde troende. Det var derfor de var så fiendtlige mot hverandre. De forsøkte å skjule den internasjonale sjelefiskersammensvergelsen. Han snakket ikke så høyt om de teoriene heller.

Nå hadde ten-sing fått en ny prest. Den nye presten likte å diskutere. Helst likte han å diskutere med noen som ikke var fullstendig rettroende. Da kunne han utfolde seg mer, følte han. Det utelukket 98% av medlemmene i ten-sing. De resterende 2% var Karsten. Djevel-Karsten hadde nesten røpet seg da presten i en av diskusjonene hadde begynt å snakke om materialismens fryktlige konsekvenser. Selv om presten het Cirka (!), var an ikke så forferdelig original. Han hevdet det de fleste troende mennesker hevder.
De fleste troende mennesker har av en eller annen grunn den offisielle holdning at livet kan deles i følgende enkle ligninger:

Penger < penger =" snuskete/roten" ondt =" ting"> Penger = Ting < Alt
ð Følelser/Myke verdier = Alt
(Følelser/Myke verdier = Natur, miljø, vennskap, kjærlighet, katter, osv....)

Det er den offisielle holdningen. Presten holdt på den. Djevel Karsten sprakk en smule, denne hadde han hørt hundre ganger før, og han tok 10 minutter av evigheten for en liten enetale. Han sa;
”Men, er det nå egentlig slik, da ?

50% av all kjærlighet ender i uvennskap og hat. Bare sjekk skilsmissestatistikken. Dette er mer en noen annen enkeltfaktor. Da har vi ikke talt med alle de forholdene som endte før de kom så langt at det ble ekteskap av dem.

Ingen annen faktor enn kjærlighet fører så ofte til hat. 50% av alle mord holdes innen familien. Den utløsende hendelsen er ofte en eller annen myk opplevelse - som en ferie. Uaktsomt eller overlagt, folk liker å kjenne de menneskene de skal hate og drepe.

Av dette kan vi slutte at å stifte familie er noe av det mest risikable du kan gjøre, muligens med unntak av å satse alle sparepengene på aksjer i norsk landbruk.

Ting har noen klare fordeler i forhold til kjærlighet og andre myke verdier:

1. Ting fåes i varierende hard- og mykhetsgrader
2. Ting protesterer ikke
3. Ting får ikke vondt i hodet
4. Ting står ikke i døren med en anklagende mine dersom du har tatt en dobbel natt på byen
5. Ting snakker ikke dersom du ikke eksplisitt ber om det
6. Ting snakker ikke med sine venninner
7. Ting har høy smerteterskel
8. Mange ting har AV/ANGRE eller rewind/erase-knapper som stopper dem før de gjør brølere av kosmisk omfang. OBS! Følgende ting har IKKE denne funksjonen; Atombomber, skytevåpen, de fleste typer sprengstoff.
9. Dersom en ting, f.eks. en bil. Du kan knuse (dine egne) ting på en så bestialsk og brutal måte du bare lyster. Det er lov å bruke slegge og sprengstoff.
10.Du trenger ikke prevensjon for å bruke ting”

Han så på ansiktsuttrykket til presten at han burde moderere seg litt for ikke å bli avslørt som materialist.

”Men, det er selvsagt noen viktige prinsipper en bør være klar over

1. Ting har ikke egen vilje eller intelligens, det gjør det lett å kommunisere med dem, men det betyr at DU har ansvaret for det du får dem til å gjøre. Det nytter ikke å skylde kulens frie vilje dersom du kommer i skade for å skyte noen.
2. Som nevnt har ting høy smerteterskel, og gir derfor sjelden beskjed når noe er i veien. Dette gjelder f.eks. de fleste bremsesystemer på biler. Andre ting, nærmere bestemt windows-baserte dataprogram, gir deg til gjengjeld beskjed om de rareste ting du overhode ikke har noe behov for å vite om, og fyller dermed svigermorfunksjonen i tingenes verden.
3. Ting går i stykker. Innse det; de fleste produsenter tjener penger på å selge deg nye ting, og derfor går ting i stykker. Tidspunktet for sammenbruddet kan lett defineres ut fra følgende formel: Totalkollapstidspunkt = Garantitidens utløp + 10%.
4. Garantier dekker NORMAL bruk av en gjenstand. Normal bruk av slegge og datamaskin er forskjellig ! Forskning viser at garantier i praksis bare dekker det tilfelle der du lar den tekniske innretningen stå urørt til dagen før garantitidens utløp, for så å slå det på. Da fungerer innretningen ofte som forutsatt i en uke. Jeg siterer fra Microsofts garanti for år 2000-problematikken. «Microsoft dekker kun utgifter dersom kunden har siste oppdaterte versjon av programvaren, og svarer kun for å bytte ut programmet med et nytt, eventuelt å gjøre tilgjengelig de endringer som blir gjort, hvis noen».

Men, nå var han i gang igjen

”Ens eget og andres kjærlighetsliv skal en holde trygg avstand til. Nyt det i fulle drag, men la det ikke ta over livet ditt.
Det finnes en lang rekke skapninger som er tryggere å legge sitt liv i hendene på enn mennesker. Gullfisker eller hunder er for eksempel langt mer til å stole på en et gjennomsnittlig selvrealiserende menneske. Jeg har ennå til gode å høre min labrador eller mine guppier be om mer tid for seg selv.
Bedre til å lytte er de også.”
Presten så på ham med en vantro mine. Prester skal vel egentlig ikke kunne se vantro ut, men presten Nesten Gud gjorde det. Djevel-Karsten skjønte at han måtte taue seg inn.

”Mennesket er nemlig i bunn og grunn egoistisk. Først meg selv, så meg selv, deretter min familie, mine venner, så mine naboer, mine klubbmedlemmer, mine landsmenn, og en gang i året - hver gang det er tv-aksjon - alle de sultne barna i Afrika. Tenk deg om selv; det høres kanskje vanvittig ut, men se på dine venner. Finnes det noen som virkelig viser følelser dersom det lokale fotballaget taper eller vinner. Hvor mye følelser viser de samme vennene dersom de får høre en sultkatastrofe der 2 millioner står i fare for å sulte i hjel.

La oss ta et eksempel fra virkeligheten. Da Prinsesse Diana døde gikk hele den vestlige verden omtrent i koma av sorg. 7-10 sider i de største avisene i land som Norge og Spania hver dag var ikke uvanlig, for ikke å snakke om Storbritannia og USA. Samtidig kantret en ferge i den Dominikanske republikk. 250 mennesker omkom. De var verd en notis på side 32.

Prinsesse Diana var blitt en del av familien gjennom utallige oppslag og intens fokuser hos vår tids sladrekjerringer; tabloidpressen. De dominikanske fergepassasjerene kjente vi ikke, og derfor brydde vi oss ikke. La gå, Diana-dyrkelsen tok etter hvert form som massehysteri, men det illustrerer bare poenget; dess nærmere dess viktigere. Just goes to show – Lucifer Rules!!!” Han gjorde tegnet, og kunne se at presten slappet tydelig av. Presten het Cirka G. Stålesen. Karsten var overbevist om at G stod for Gud, og kalte han bare Nesten Gud.
”Ja, du Karsten, di Karsten, du er nå noe for deg selv, men du vet, jeg tror det er håp for deg ennå, Gud elsker deg”. Han klappet Karsten lett på skulderen. Karsten vred seg unna og gjorde tegnet tilbake

Det var ikke lett å være djeveldyrker i ten-sing. Men, det var vanskeligere å tro på Gud, så Karsten holdt fast på sin overbevisning som en standhaftig liten tinnsoldat. Han fikk være med på alt unntatt to ting: Bekjennelse og andakt. Andaktsutstengelsen skjedde etter at han stilte spørsmål til andaktsholderen etter hver annen setning. Spørsmål av typen;
”Er du seriøs, jomfru, lærte du ingen ting om forplantningslære på søndagsskolen, forresten, er du jomfru ?”
”Du kan ikke seriøst tro på det der ?”
”Treenighet, er ikke det en fin måte å si at guden deres er helt schizo? Jeg mener, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd i en person, det er jo enten schizo eller incest!”
”Men, hvordan kunne Gud sende sin sønn, den påstått enbårne, når sønnen var ham selv, og hvordan kunne sønnen gi disiplene den hellige ånd, når det er faren hans, og hvor mange rom er det egentlig i farens hus, som egentlig er sønnen og den hellige ånd, og får alle de 144,000 hver sitt rom, eller må de dele med dyret?”
”Jammen hvordan kan jeg komme til himmelen, når det står i Johannes åpenbaring at der bare er plass til 144.000, og de skal være fra Israels tolv stammer ? Jeg føler meg ikke særlig jødisk, hjelper det om jeg flytter til Israel ? Blir jeg jødisk nok dersom jeg gifter meg med en jødinne?”
I oppsamlet raseri skrek andaktsholder ”DU KOMMER ALDRI, ALDRI, ALDRI INN I HIMMELEN UANSETT HVEM FAEN DU GIFTER DEG MED, DIN, DIN, DIN, DIN...........DUMMING” og løp gråtende ut.
Presten Nesten Gud rystet fortvilet på hodet og sa atter en gang ”du Karsten, du Karsten…” etc…osv….
Bekjennelse fikk Karsten bare være med på en gang. Det var like før han ikke fikk være med den gangen heller. En lang diskusjon mellom ham og korleder om hvorfor de ikke kunne synge Roling Stones’ ”Sympathy for the Devil”, førte nesten til at han måtte gå hjem.
Første og siste gang Djevel-Karsten bekjente, stilte han med elektrisk gitar, gitarforsterker, svarte skinnboots, svart t-skjorte med bilde av Greven, svart dongeribukse og et utvidet sortiment av nagler, komplettert med 75cm langt svart hår som hang foran ansiktet, og en falsk tatovering av korset opp ned på venstre underarm.
Dette skulle vel ikke så veldig mye kløktig tankespinn til for å skjønne at dette ville gå temmelig galt. Presten Nesten Gud tok ikke tegningen selv da Karsten presenterte navnet på låten han skulle bruke som bekjennelse ”Burn in hell”. Kanskje var presten vant til svovelpredikanter som tok litt hardt i om helvetes flammer og langet ut mot alt og alle i en homofob tåke. Han sa ingenting.
Karsten begynte ”rolig” med et tungt heavy-riff på gitaren

BURN IN HELL
”They say there is a God
But the dark lord’s in heaven
With Darth Vader at his side
And the angels’ lost their wings
And they’re frying baby Jesus
‘Cause he’ll burn in hell!!!!”

Gitarsolo og menigheten satte kirkekaffen i halsen.
Presten Nesten Gud vendte det andre kinnet til, og det ble ”bitch-slapped” eller kjerringklasket tvers gjennom andre vers.

”God fucked Mary
Mary fucked Josef
And Gods little bastard
Was born
His Dad’s in heaven
Mother’s a virgin
And he thinks he’s the son of GOD
Crazy! But they’ll burn in hell!!!!!!

Presten Nesten Gud hadde nå ikke flere kinn igjen å vende til, og han forsøkte fortvilt å få kontakt med Karsten for å avslutte bekjennelsen. Han følte den gikk i en lite ønskelig retning, du Karsten, du Karsten. Ikke minst fryktet han neste vers og hva som ville komme etter det. Et par av jentene så fascinert på det som foregikk fremme ved forsterkeren.
Presten Nesten Gud fikk bare det samme svaret han fikk hver gang han forsøkte å snakke med Gud, ingen reaksjon. Karsten var nemlig ikke der lenger. Bak alt det svarte håret var det ikke så lett å se ut mellom hodebevegelser ala AC/DC og armsvinging verdig The Who. Karsten var nå Slash, Mötley Crüe, David Lee Roth, Gene Simmons og AC/DC alt i ett. Inn bak håret var Karsten hovedattraksjonen på en stadionkonsert med 40-50-60.000 mennesker som rocket med ham. Utenfor håret satt 15 lamslåtte unge kristne og Presten Nesten Gud. Han enset ikke dem. Nå spilte han for sin menighet.
Karsten la i vei på Den Store Gitarsoloen. Han hoppet opp på den imaginære 3000-watts-høytaleren, som viste seg å være en pult på Kringlekrinsen skole. Den svaiet faretruende frem og tilbake under vekten av Karsten, gitaren, bootsene, naglene og håret. Det hjalp ikke at Karsten bevegde både seg og gitaren i vinkler og bevegelser som var langt større enn flaten på en standard skolepults bordplate.
Til slutt ga pulten etter, og veltet. Karsten skled av pulten akkurat I det han trampet hardt i den. Trampet traff ikke pulten, som allerede hadde bestemt seg for å velte, men stolen bak, som var en lærerstol, også kjent som en kontorstol med fem hjul. Karsten skled over på den, og sparket sendte den i en ubegripelig fart over gulvet, mens naglene fløy. De tålte ikke helt rutsjingen fra pulten og ned på stolen.
Stolen føk over gulvet, men Karsten var fortsatt på stadionkonsert, og spilte uforstyrret videre mens han stod på stolen. Han gled over gulvet som Beach Boys på surfebrett. Halvveis over gulvet stoppet stolen resolutt mot en ransel som lå på gulvet, og tippet over. Det sendte Karsten i saltomortale over gulvet, fortsatt med gitaren i hendene. Flere nagler ga opp for tyngdekraften og ramlet av, sammen med en av bootsene som forsvant som en prosjektil på tvers av rommet fra toppen av saltomortalen og knuste akvariet ved vinduet. Karsten trosset tyngdekraften og spilte fortsatt sin gitarsolo. Levende fisker og vann spylte over gulvet i det han landet etter en full saltomortale. Kontakten med bakken sendte ham ned i kne, og han skled videre på det glatte gulvet mens han spilte riff på gitaren. Han stoppet først å skli da han med et brutalt smell traff vasken med pannen. Det gav ham en skikkelig smell, og han begynte å blø. Kraften i smellet sendte ham hurtig til bakken med bakhodet først, som også fikk seg en smell. Karsten tenkte ”Wow, kult, blod”, og fortsatte å spille der han lå med beina under vasken, blødende fra pannen.

Torsdagsklubben Kapittel 4

2007-02-23T02:29:00.001-08:00

Et veddemål

Det var ikke unaturlig at det kom opp. Temaet måtte komme opp før eller siden, hun var for pen, og den stemmen… Hun hadde kjæreste, det var alle klar over. De regnet med det var en usannsynlig tøff og barsk kul type med rufsete hår fra byen. En som kunne banke deg med høyrehånden, mens han holdt ølglasset rolig i andre hånd og tenkte dype tanker og gav henne komplimenter. Han var en slags ung James Bond med filosofisk og følelsesmessig dybde i deres tanker, uten at de noen gang hadde sett ham. De visste at de ikke likte ham for han var helt sikkert en sånn type som de og alle andre ville like.
Karsten lurte på om hun kanskje var lesbisk. Ideen ble sådd, og alle satt stille en stund før Pål reiste seg med et påfallende stivt ganglag og gikk på do for å fjerne det mentale bildet. Det tok sin tid.
Da han kom tilbake var samtalen i gang igjen.
Samtalen varierte fra beskrivelser av stemmen til øyne og til andre kroppsdeler. Alle var helt enige om at hun var deilig. Deilig dekker for de uinnvidde hele spektret fra fysisk tiltrekningskraft og utseende til vesen og intellektuell dybde. Begrepet inneholder mer av de tre første enn den siste.
Uansett, de ville ha henne for seg selv, alle som en. Petter hadde som eneste ikke deltatt aktivt i diskusjonen, men han noterte flittig.
Diskusjonen gikk frem og tilbake, men Pål formulerte etter hvert det alle tenkte. ”Hun må jeg ha, koste hva det koste vil ! Jeg gjør hva som helst, og jeg skal klare det!”
Hun var Christine J., barmaid og sjarmtroll, med en stemme som gjorde deg myk i knærne og rundt hjertet, og steinhard i skrittet.
”Koste hva det koste vil?” sa Thomas. Alle rundt bordet nikket, unntatt Petter. De snakket litt dempet, ettersom hun stod bak baren og egentlig kunne ha hørt dem, hadde det ikke vært for den gjengen som satt og pratet ved baren.
”Jeg tror vi har et veddemål!” Bifallende nikking fulgte.
”Den som klarer å nedlegge Christine J. får….vi snakker om Christine J, her, et halvt års forbruk av halvlitere! Siden det er Guds gave til manneheten, the body with the voice vi snakker om, frøken våt drøm personlig, så tror jeg vi må endre på de vanlige reglene litt. Det holder i denne sammenheng med en skikkelig råklining, sex betyr bonus. Bonusen er …sex – den som får den jenten i seng behøver ingen annen belønning. Et forsøk hver på å be henne med ut Et halvt års forbruk av halvlitere, er alle med opp med hånden?” De var enige, og akkurat da han sa ”et halvt års forbruk av halvlitere” våknet også Petter og rakte opp hånden til alles forundring. De ga hverandre to uker.
Pål var mest frempå og gikk rett bort og ba henne ut. Det var ikke det at hun sa nei, det var måten hun sa nei på. Hun bare overhørte ham fullstendig. Ikke på en uhøflig måte, hun svarte på alt han sa, hun bare overså de delene der han forsøkte å be henne ut. Han gikk slukøret tilbake.
”Går ikke, sa han ”dama er frigid”. Petter skulle til å spørre hva det betydde, men Thomas avbrøt ham ved å reise seg. Det var hans tur nå. Han gjorde et bra forsøk. Han fikk kontakt. Han tørrpratet. Han var morsom. Hun lo. Akkurat da han skulle sette inn støtet, klappet hun ham på overarmen og sa ”Du er en god venn, du”. Der og da visste han at han kunne bare gi opp. Hun hadde sagt V-ordet. Det var ingen sjanse, det var ordet som gjorde alle virile unge menn til evenukker i løpet av et sekund.
Djevel-Karsten forsøkte magnet-blikket sitt, men det hadde ingen effekt, og han ga opp før han i det hele tatt hadde reist seg fra bordet. ”Ikke min type” mumlet han. Ingen trodde på ham, men de lot det bli med det.
Da slo Petter til, i teorien. Han var ikke egentlig regnet som en del av veddemålet. Derfor ble alle helt stille og så på ham da han sa; ”Da var det vel min tur, da?”
Pål sa ”Høh, du har jo ikke tatt et initiativ i hele ditt liv, og hvordan kan DU klare å få en dame som ikke er interessert i MEG ???”. Rettere sagt han forsøkte å si det, men det eneste som kom ut var ”Hmglllkgh hvordan hkknlhkgkg!”. Det var nemlig vanskelig å snakke gjennom fingrene til Thomas.
Thomas hadde skjønt to ting. Nr. en var at det som ville komme ut av munnen til Pål ikke kom til å være behagelig. Det andre var at selv om en liten krangel kunne være stimulerende, med friske verbale fraspark, og kanskje noen fysiske konsekvenser, ville det helt sikkert ta knekken på Petters initiativ. Han ville ikke gå glipp av et seriøst sjekkeopplegg fra Petter. Derfor la han hånden over munnen til Pål, før han fikk sjansen til å si noe.
Han ble ikke skuffet. De visste alle at Petter levde etter sine 100+ regler. Det de ikke hadde vært klar over før nå, var at Petter ikke kom opp med disse reglene som spontane ideer. Petter gjorde grundig for- og etterarbeid.
Han så på dem og sa ”Regel nr. 45; Hvem som helst kan få hvem som helst, det er bare drittsekkene som har oppdaget det”
Thomas visste at dette kom til å bli bra. Petter fant frem forarbeidene til regelen og hans personlige etterprøvinger. Opp av sekken som han alltid bar med seg kom notatbøker, lister og a3-plansjer og kurver. 10 a3-ark og like mange a4-ark ble hengt opp på veggene i hjørnet der de satt.
Ingen så noe av det som var på arkene i den dunkle belysningen, men Petter, som tydeligvis hadde ventet på dette øyeblikket, vippet frem en lommelykt og begynte å forklare.
Gjengen satt lamslått mens han gikk gjennom Petters teori for å sjekke opp uoppnåelige (og oppnåelige) damer. I stille undring så de ham slenge opp referanselitteratur, lærebøker i psykologi og ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus” og til slutt ”Bridget Jones dagbok”. Petter hadde tydeligvis lagt mye arbeid og energi i spørsmålet. Ennå var det ingen av dem som tok det alvorlig. Petter slengte ut en penn som ble til en pekestokk. De følte et øyeblikk at de var i et klasserom og Petter var en rar professor som holdt foredrag om teorier innen et mystisk område som ingen visste noe særlig om. Øyeblikket varte en time.
”Og her” sa Petter ”er de 100 beste sjekkeutsagnene, sortert i tredimensjonal matrise etter suksessrate (y) og tid på døgnet (x), og type jente (z), justert etter alkoholkonsum (g), ja Thomas”. Thomas hadde rukket opp hånden for å komme med et spørsmål der de satt på sjekkekunstens skolebenk. ”Hvilket sjekketriks fungerer best på et tidspunkt som dette, på en jente som Chirstine J. ”
”Hmm, godt spørsmål, fint at du hører etter, Thomas, da må vi trekke en linje mellom superbabeområdet, kl. 2325, justere for edru, og da befinner vi oss i dette området her!” Pekestokken smalt mot diagrammet. Han pekte på en prikk med et referansenummer som lå øverst til høyre. Han myste mot prikken og lyste med lommelykten. Tallet var 4.
”Sjekketriks nr. 4, meget originalt, egnet til å skape oppmerksomhet, men uten at du blir oppfatte som helt loco, bare litt småsprø og spennende. Fungerer ikke i fylla, krever for mye konsentrasjon og koordinasjon. Is og hår!” Petters utsagn ble møtt med spørsmålstegn.
”Is og hår” humret Thomas ”kan vi få en praktisk demonstrasjon ? På Christine J. ?”
Petter så på ham. Praksis var mot hans natur. Han mente praksis var ødeleggende for gode teorier. Ta bare kommunismen, alt så hyggelig ut på tegnebrettet, men resultatet når det ble prøvet i praksis var sult, nød, diktatur, kollaps og ny revolusjon. En vakker, rett kurve kunne bli fullstendig uregjerlig når den ble transponert til det virkelige liv.
Innerst inne forstod han at for at kameratene skulle feste lit til plansjer, diagrammer og teorier, måtte han bevise dem i praksis. Han løftet glasset ”For teorien!”, skålte han, og tok glasset med seg til bardisken. Da han kom fram grep han en neve is fra isboksen bak bardisken, gikk bort til Christine J. og knuste en håndfull is mot bardisken. Hun skvatt litt, og han fikk oppmerksomheten hennes. Så sa han ”Nå som vi har brutt isen, kan vi snakke om deg ?”. Hans neste spørsmål var ”Er det din egen hårfarge ?” Det interesserte ham ikke det fnugg, men det fikk henne på gli.

Vel en time senere var baren i ferd med å stenge, men Petter snakket fortsatt med Christine J. Gjengen hadde blitt stillere og stillere etter som Petter hadde fått henne til å le, smile og glemme hele barjobben.
Et øyeblikk så det ut som om Petter skulle vinne hele veddemålet, da Christine J. bøyde seg over bardisken mot ham, men så ble det bare en avskjedsklem. Det var milevis lenger enn noen av dem hadde klar å komme, men tross alt ingen endelig seier.
Petter kom bort til dem. ”Nå, ” sa Pål, med dårlig skjult selvtilfredshet ”teoriene dine fikk deg ikke forbi bardisken, ser jeg?”. Petter sa ingen ting, han bare åpnet sin 7de sans på en side og holdt den opp foran ansiktet til Pål. Øynene til Pål ble kulerunde, og kjaken falt ned som et lodd mot bakken. Der traff den Påls illusjoner og knuste dem hardt og brutalt.
På siden stod:
25 juli
Christine
Telefon: 955 55 555
e-post: Christine_J@hotbabe.com
Fødselsdag: 24.03
Kino fredag, kl. 2115 „Himmelriket“ .
Dersom Påls kjake kunne falle lenger enn leddet tillot, vill den gjort det. Han pekte på lappen og stotret fram noen onomatopoetikons som ingen hørte eller skjønte noe av. Til slutt faset talesenteret i hjernen hans inn, og gjenopprettet kontakten med kjeve- og tungemusklene. ”HvahvahvaHVA! Har DU fått en date med Christine J.?!?Neinei, har du fått en DATE med Christine J ? En date med CHRISTINE J?”. Pål pekte vantro på dagboken med en dirrende pekefinger.
Resten av gjengen stimlet til rundt Påls stol og Petters Time Manager™. Djevel-Karsten hadde nesten tårer i øynene, han visste ikke om det var av sjalusi eller glede på kameratens vegne og over at noen – noen i gjengen endelig hadde fått en date med Chirstine J. Mest sannsynlig var det sjalusi, tenkte han, og gjorde Tegnet. ”Respect”.
Petter virket helt uberørt av det hele. Nesen var allerede stukket ned i pairer og diagrammer. Neste trekk var under planlegging. Thomas spurte hvordan han hadde fått henne slik på gli. Petter så opp, og sa ”Hår”. Thomas så spørrende på ham. Petter pekte ned i boken som lå foran ham. ”Gjennom å høre etter på samtaler andre har hatt, har jeg kommet frem til at i 90% av tilfellene er jenter interessert i å diskutere sitt eget hår. Kombinert med komplimenter om deres eget hår, gir det en 75% suksessrate for å munne ut i et nytt møte, fordi 80% er interessert i å fortsette diskusjonen om eget hår på et senere tidspunkt. Kombinert med det oppmerksomhetsskapene is-knuse trikset, hadde jeg beregnet en 95% suksessansynlighet i en T-test. Vitenskapelig sett, er det en banker.”
Petter hadde uten tvil tatt ledelsen i sjekke-maratonet. Han var inne på stadion allerede, mens de andre knapt hadde komt ut av startgropen.
Christine J. visste ikke hva som traff henne. Hun hadde vært offer for mange patetiske tilnærminger i sitt liv. Noen av dem hadde vært rett og slett skremmende. Pene jenter får av og til flere tilnærmelser en de strengt tatt ønsker. Hun hadde fått sin andel. Det var opptil flere eks- og nåværende beundrere som hadde fått føle hennes vrede. 4 hadde fått dom på at de ikke fikk ringe, sende sms eller e-post, brev, eller komme nærmere enn 250 meter fra huset og katten hennes. Selv dommere lar seg påvirke av et vakkert ansikt og en sensuell stemme. I en av sakene hadde dommeren siklet på kappen sin.
Fellesnevneren for disse beilerne var imidlertid mangel på organisering og planlegging. De hadde mye følelser, og handlet etter bevisthetsstrøm- og innfallsmetoden. Petter hadde en helt annen agenda. Der var ingen følelser involvert, følelser kom bare i veien for vitenskaplige tester. Han testet en teori, og det var mye viktigere enn ukvantifiserbare følelser og irrelevant kjærlighetsliv. Dessuten var det penger å tjene dersom han vant veddmålet.
Christine J. skulle med andre ord møte en helt annen organisering og grundighet, når hun på et vitenskaplig teoretisk grunnlag skulle sjekkes opp. Kunne hun vinnes over ?
Petters sjekking, episode 2, var like elegant som den første. Han møtte ikke opp på kinodaten. Det var med nød og neppe Thomas og Karsten klarte å stoppe Pål fra å kvele Petter på stedet da han fortalte det. Pål føk mot Petter med armene fremover, klar til å lukke seg rundt halsen hans, og Thomas og Erik heiv seg etter armene hans, og fikk hold ham tilbake. Pål mente han var i sin fulle rett til å begå alvorlig legemsbeskadigelse mot enhver mann/gutt som sa nei takk til halvannen time i et mørkt rom med Christine J. tett inntil seg. Til tross for det åpenbart logiske i argumentet, valgte Thomas å Petter å fortsette og holde ham fast.
Christine J. hadde aldri blitt sviktet på en date. Det var en meget uvant følelse å stå der utenfor kinoen og se alle parene som møttes, klemte og kysset, for så å gå inn. Hun ventet og ventet, men ingen kom. Christine gikk og hentet ut billettene, for å være klar når han kom. Han kom aldri. I stedet fikk hun en tekstmelding to minutter før forestillingen skulle starte. ”Hei, kan ikke likevel. Familiegreie, sorry. C u l8er.”
Christine var ikke glad. Det var heller ikke Petters ide å gjøre henne glad. Hans teori var at kvinner likte drittsekker. Dersom du kunne fremstå som en litt mystisk drittsekk med forbedringspotensiale, mente han mulighetene var store for at hun falt for ham, selv om det var Christine.
Hvorfor liker kvinner drittsekker ? Petter var ikke helt sikker på det, men han hadde selvsagt noen teorier. Han delte det grovt sett inn i Martin Luther teoremet og Evolusjonsteoremet.
Martin Luther-teoremet, gikk ut på at kvinner ville forandre og frelse verden. Siden de vanligvis ikke fikk den sjansen, begrenset de seg til å forsøke å forandre sin mann. Det førte ofte til at mannen begynte å leve livet sitt i garasjen, eller et annet sted borte fra hjemmet, som for eksempel puben. I følge denne teorien ville da en jente heller velge noe som kunne forandres til det bedre, enn noe som allerede var forandret. Dermed fikk drittsekkene en fordel.
Evolusjonsteorien bygge på Darwin, den best tilpassede overlever og får forplante seg. Det innebærer også at kvinner og menn ubevisst velger partnere som er godt egnet til å overleve. For menn kan dette beskrives som den peneste damen som er tilgjengelig, for jenter har det i 10.000 år vært den beste jegeren og krigeren. Siden Beste jeger/kriger = den som dreper mest og best, gir også dette drittsekkene en fordel. Ingen hyggelig, snill og velbalansert mann vil frivillig gå ut å drepe noen. Drittsekkene, derimot, er i hvert fall villig til å slå noen helseløs fordi ”han ba om det” eller han ”så stygt på meg”. Uttalelsene beskriver også at intelligens neppe er grunnleggende for forplantningsmuligheten hos menn heller. Menn ser etter boobs & butts, kvinner ser etter andre b’er, bullshit, balls and bastards.
I følge denne teorien vil snille datanerdene rule kjærlighetslivet om ca. 2000 år. I mellomtiden får man støtte seg på litt Sosial Unøyaktighet. Sosial Unøyaktighet var Petters fellesbetegnelse på ting som man strengt tatt ikke burde gjort, men som man gjorde likevel. Hvite løgner og å sjekke opp bestekompisen sin kjæreste, eller å date tvillinger, eventuelt å dumpe en jente for så å sjekke opp søsteren hennes, var alle handlinger som kunne betegnes som sosialt unøyaktige.

Dermed var neste steg klart. Petter flørtet med Christines beste venninne, Tove. Hun var ikke like pen, men hun var heller ikke et eksempel på at alle pene jenter har en stygg venninne. Tove hadde ikke samme sensuelle stemme, men hun brukte stemmen sin minst like mye som Christine. Hun var ikke vanskelig å komme i snakk med, for hun var vant til at Christine fikk all oppmerksomhet.
Det var en ny opplevelse å møte en fyr som ikke snakket et ord om Christine J. Det hun ikke visste, var at Petter hadde planlagt samtalen til minste detalj. Derfor skjønte hun heller ikke hvorfor Petter fra tid til annen stakk nesen i en notisbok. Han gjorde det fordi han ikke husket alle detaljer i planleggingen, og fordi hun av og til førte samtalen inn på områder som ikke var planlagt. I de fleste tilfeller hadde han notert ned mulige samtalevinkler, men av og til kom notatene til kort. Da hadde han et sett med standardfraser som han serverte:
1. Dersom hun snakket om noe som var totalt uinteressant: ”Sier du det, det var interessant, det vet jeg faktisk ingen ting om, fortell mer”
2. Dersom det hun sa var helt dumt: ”Ja, det var en original synsvinkel”
3. Dersom hun snakket om noe han ikke visste noe om bare nikket han bekreftende og interessert til alt hun sa og lot henne fortsette
4. Dersom han ble fullstendig lei, og ikke klarte å beherske seg: ”Ja, det er sant, kan du unnskylde meg, jeg må a) tisse b) ta denne telefonen (uansett om den ringer eller ikke) c) vise deg den thai-massasjen jeg har lært, og dersom ingen av disse virket og han måtte bort d) bare ha deg nå! Eller e) løpe som faen.

Det var ikke nødvendig å si så mye, Tove var ekspert på å få sagt sitt. Hun hadde uoffisiell verdensrekord i antall ord pr. pust. Hun delte tittelen med Hans Wilhelm og Dag Steinfeldt.
Tove sa ting som ”Vetduhvasomhendtemegpåbussenidagjegkomikkepåengangfordidenstoppetikkeidetheletattderjegstodsvikerbussen!”
Det holdt hard, men Petter holdt ut, og ga henne en klem før han forlot henne. Hun likte ham, det var ingen tvil.
I løpet av de tre første trinnene av sitt sjekkeopplegg hadde Petter gjort tre ting
1. Vist at han var tøff nok til å be henne ut, og at han kunne snakke om tema som interesserte henne (hår). Det ga inntrykk av selvtillit.
2. Blitt venner med venninnen Tove, som han nå visste ville gi Christine J. en meget positiv omtale av ham. Veninnen er viktig, og etter Petters observasjoner var det ofte venninens negative innstilling som ødela et forhold.
3. Vist at han var en litt mystisk drittsekk ved å ikke møte opp på kino. Dermed var han litt utilgjengelig, og Christine ville se på det som en utfordring hun bare måtte overvinne. Han kalte det for kaninleken – jegeren var ute etter kaninen, og for å holde jegeren interessert, var det om å gjøre å få henne til å tro at hun nesten kunne få tak i ham. Han hadde nå fått Christine til å bli jegeren, og det var bare å stille seg lagelig til for skudd

Han stilte seg lagelig til i baren. Christine kom tilfeldigvis over for å vaske bordet hans, og startet en litt tilfeldig samtale. ”Du kom ikke på kino ?” ”Nei” sa Petter ”det ble noe familiestyr”. Hun så på ham med dådyrøyne og sa med sin mykeste stemme. ”Ja jeg hører det var en veldig bra film, men jeg gikk ikke da du kom, litt dumt å gå på kino alene, synes jeg”. Ingen reaksjon fra Petter. Nå ble Christine nervøs, og virkelig interessert. Normalt skulle den kommentaren med det stemmeleiet, gitt en umiddelbar invitasjon til en ny date. Petter sa ingenting, derimot, han bare nikket litt. Christine forsøkte igjen og lente seg litt fremover og ga Petter et glimt ned i Bh’en ”Ja, den går jo fortsatt en stund, da, så jeg kan jo få den med meg….”. Det var en direkte invitasjon, men stadig ingen reaksjon av betydning utover ”Ja, det er bra”.
To meter unna satt Pål med en hjerne som holdt på å smelte. Han hørte og så alt, og det var bare så vidt at Thomas og Karsten klart å hold ham fra å plassere håndflatene sine på puppene til Christine J. Han forsøkte å skrike til Christine at han kunne ta henne med på filmen, men det var unfair play i veddemålet. Thomas visste det kom, så han holdt allerede servietter over munnen til Pål. Lyden stoppet i fire lag med brettet serviett.
Christine ga opp, som Petter hadde forventet, og teoriene forutsagt. Hun ga opp ved å spørre ”Har du lyst å bli med på lørdag igjen ?”. Ka-ching, JACKPOT, sa det inne i hodet til Petter, men han klarte å skjule det. Han satte inn nådestøtet. ”Ja, nei, jeg vet ikke helt, du skjønner jeg er litt usikker.”
”Usikker?” Hun så på ham, uten helt å kunne fatte situasjonen. Stemmen mistet litt av sin naturlige kattaktige mykhet. ”Hva mener du ?” Hun lurte virkelig.
”Jo du skjønner, jeg er litt usikker på hva slags følelser jeg har for deg, om jeg har lyst å gå på kino fordi jeg liker vennskapet ditt, eller fordi jeg har lyst på deg.”
Christine begynte å skjelve. Det hadde ikke skjedd før, og ingen hadde lagt merke til det om det ikke hadde vært for at hun bar på et brett med tomme ølglass. De begynte svakt å klirre. Klirringen steg til et crescendo, men like før glassene nådde et svingningstall og et kontaktnivå som ville ført til at de knuste, samlet Christine J. seg, og sa med sin aller mest sensuelle stemme. ”Hm, kan vi ikke bare gå på kino da, og se hvordan det går ?”. Hun smilte. Hun trodde hun hadde kontrollen nå. ”Ok,” sa Petter ”samme tid, samme sted ?” ”Klart!” sa Christine, ørlite grann for ivrig for å ha full kontroll over situasjonen.
Det var da Petter slo til igjen ”Njei, jeg tror jeg må tenke på det litt, svarer deg i morgen, kan du gi meg en øl til”. I Bergen har de et uttrykk som heter ”Månebedotten”. Det betyr en mellomting mellom helt utslått, kjempeoverrasket og fullstendig tatt på sengen eller forbløffet. Omtrent som om du eller noen andre hade falt ned fra månen, altså. Christine så månebedotten ut. Hun hentet ham en ny øl, glemte fullstendig å ta betaling, og så fortsatt månebedotten ut.
Pål lå under bordet og dunket knytteneven i gulvet, og skrek ”Nei, nei!” med munnen full av Thomas’ servietter. Det var vanskelig å høre hva han sa gjennom servietten. Kropsspråket talte tydelig. Han var ikke månebedotten, til det var han for aktiv i sin frustrasjon.
Petter var kommet til nest siste steg i sin teori; romantikk. Nå skulle han vise at han hadde romantikk i seg.
Neste morgen våknet Christine som vanlig til vekkerklokkens uvelkomne ringing. Hun vred seg rundt i sengen og stoppet den grusomme lyden. Hun lå en stund og håpet at dagen skulle ombestemme seg og skru tiden tilbake til natt. Klokken tikke dessverre ufortrødent videre inn i en ny dag. Christine rullet seg ut av sengen og satte føttene på det kalde gulvet, og trakk dem like fort tilbake. ”Ai, kaldt”. Hun fisket frem tøflene under nattbordet og stakk tærne forsiktig inn i dem. De var også kalde. Håret stod til alle kanter, øynene var plirende små sprekker, og rester av det hun hadde slevet i løpet av natten hadde laget belegg på tenner, og et skikkelig slevespor fr høyre munnvik og ned mot haken. Hun hadde morratryne, det var en ny dag.
Hun rev til seg en t-skjorte fra stolen og toke den på seg. Christine trakk gardinene til side uten særlig begeistring for å få inn litt lys. Lys er gjerne det siste du ønsker en tidlig, trøtt morgen når du ønsker at natten skal vare litt lenger, men det måtte til for oppvåkningsprosessen. T-skjorten var også nødvendig. Det var mange naboer med fenomenalt lange øyner. Av og til skulle en tro noen av dem så rundt hjørner. Fru Akselssen tre hus nedenfor i samme gate gjorde faktisk det, hun hadde montert sladrespeil på hushjørnet. Ingen slapp unna CIA, Caroline Irene Akselssen, med tre s’er.
Hun snudde seg for å sette kursen mot dusjen. I det hun skulle begynne å gå, nølte hun litt og tenkte seg om. Selv tanker gikk saktere om morgenen. Det var ett eller annet med utsikten som ikke hadde stemt denne morgenen. Christine snudde seg mot vinduet igjen. I en tråd ned fra taket, utenfor vinduet, sånn omtrent midt i vinduet på utsiden, hang en bukett røde roser. Hun hadde fått blomster før, men ikke på denne måten.
Christine åpnet vinduet og tok inn blomsterbuketten. Der var et kort: ”Jeg har tenkt. Jeg blir gjerne med deg på kino i dag. Hilsen Petter”. Det hadde tatt Petter åtte timers hardt arbeid å finpusse formuleringen. Han var fornøyd med den. Petter hadde kjøpt blomster, laget kort, og funnet seg en stige, for å klatre opp og feste blomstene slik at de hang foran Christines vindu i andre etasje. Det hadde gått overraskende greit for praksis å være.
Det vil si… det med kino i dag kunne bli litt vanskelig. Han var litt bevegelseshemmet denne dagen. Alt hadde gått greit, helt til han skulle sette foten i bakken etter å ha klatret ned stigen. Der hadde han møtt to lokale politimenn, som hadde dukke opp på tips fra en viss fru Akselssen. De var ikke særlig vennlig stilt overfor fremmede menn som klatret på andre folks husvegger, med eller uten stige. Petter forsøkte å forklare, men gestikuleringen ble oppfattet som ”truende” av en av politimennene, som plantet batongen resolutt mellom bena på Petter. Petter knakk sammen, slo hodet mot stigetrinnet, og sluknet.
Neste morgen våknet han opp bak lås og slå. Petter satt i fengsel. Han var fengslet for første gang. Han bannet for seg selv ”sånn går det når man setter ting ut i praksis, alltid noen ukjente variabler”. Men, han hadde bestemt seg for å vinne dette veddemålet.
Petter banket hardt på celledøren. ”Slipp meg ut, jeg er uskyldig”. Den hadde de vel aldri hørt før på fengselet, men uansett gikk døren opp og en fengselsbetjent kom inn.
De lot ham gå. Selv politijuristen skjønte at stigeklatring og blomsteropphenging ikke var straffbart. Spesielt siden Petter viste seg å ikke være en av Christine J’s tidligere kjærester som nå hadde besøksforbud.
Dermed kunne Petter gå på kino med Christine, nydusjet og fin, med litt mystisk bustet hår. Det var jo en del av spennende og farlig-profilen. Han luktet godt og var pen i tøyet, for det sa observasjonene hans at han burde være. 30% høyere suksessrate med pene klær og godlukt, hadde han notert.
De satt tett sammen i kinosalen. Petter var litt urolig, for det var ikke så lett å se notatene i mørket i kinosalen. Dessuten, på grunn av den fraværende belysningen, hadde han aldri kunnet observere strategier og sjekktriks i kinomørket.
Petter hadde hatt en utfordring der. Han visste at par gikk på kino, og at noe skjedde der inne, men han hadde ikke kunnet observere noe annet enn at de viste film, på grunn av lysforholdene. Han hadde valgt å forsøke å transponere adferden han observerte i dunkel belysning på puben til mørket i kinoen. Heldigvis hadde han skjønt at det ikke måtte inkludere høylydt skriking for å overdøve musikken.
Han så mot et punkt der han trodde øynene hennes var, og bøyde seg over mot henne. Christine var overbevist om at han ville forsøke å kysse henne. Hun så ham komme, og stilte leppene i snurpet utgangsposisjon. Kyssene hennes traff bare luft.
Mens hun smasket i løse luften, kjente hun kinnet til Petter langs sitt eget. Han var ikke så nær at han klemte henne, men akkurat så nær at det sitret i de små hårene på huden, og akkurat så langt i fra at det kjentes som en myk varm vind som strøk henne langs kinnet. Christine fikk plutselig en helt rabiat sommerfuglflokk i magen. Hun kjente pusten hans mot øret, og rørte ikke en finger, men satt helt stille i forventning.
Petter sa ”vil du ha litt sjokolade”. Christines svar kom litt for fort og på innpusten ”jah”. Hun tok mekanisk sjokoladen som ble bydd henne. Sommerfuglene fløy nå i formasjon som jetjagere, men var ikke mindre plagsomme av den grunn.
Akkurat da jetjagersommerfuglskvadronen gikk inn i en loop, bøyde Petter seg mot henne igjen. Christine var bombesikker på at nå ble det leppesamba. Petter hadde ingen slike planer – ennå. Leppene hennes viftet fortsatt i løse luften, mens han lot kinnet sitt stryke langs hennes akkurat som sist, men det andre kinnet denne gangen.
Han visket inn i øret hennes ”Liker du filmen”. Christine kjente pusten hans mot øret, og de små, følsomme hårene kilte. Knærne ble gele og jetsommmerfuglene satte på etterbrennere og tok av. ”jah” sa hun, selv om hun ikke ante hva filmen handlet om lenger.
Christine J. var ikke en jente som tok initiativ. Hun var bortskjemt i så måte, gutter pleide å still i kø for å få en mulighet. Problemet var som oftest å hindre dem i å forsøke seg for mye, ikke å få dem til å prøve seg. Petter var tydeligvis annerledes, og det holdt på å gjøre Christine J. fullstendig gal. Hun kunne ikke skjønne hvorfor han ikke ville spille tungetango. Like før hun hadde bygget opp nok forundring til å forsøke seg selv, tok filmen slutt, og lysene kom på. Øyeblikket var borte, hun forsøkte å ryste sommerfugler og gele ut av mage og knær.
Det gikk bra, helt til Petter tok henne i hånden og sa ”kom”. De gikk hjem hånd i hånd. Petter fulgte sine teorier til punkt og prikke. Han spilte kaninleken. Hver gang Christine trodde hun hadde ham og leppene hans, trakk han seg unna. Da de kom frem til huset hennes, var all motstand brutt ned, og etter noen høflighetsfraser, bare sprutet hun ut med ”Kan ikke du bli med opp, da ? Ikke si nei! Jeg takler det ikke dersom du sier nei!”. Hun hørte at det lød som fullstendig desperasjon, og ikke den vanlige kjølige Christine med full kontroll over alt inne mannlige, heterofile og biseksuelle menn, og langt inn i mannlige homfile men ikke helt sikre - miljøer. Men, hun var desperat, så pokker heller.
Petter sa ”Det er det jeg har ønsket at du skulle si i hele kveld! Du er min Juliet, jeg er din Romeo. Dette skal gjøres skikkelig. Jeg klatrer opp stigen til vinduet ditt, vent på meg der oppe!” Det hørtes ut som noe som var skrevet på forhånd, og det var det. Men, det spilte ingen rolle, Juliet eller Christine J. falt for det. Hun klarte å holde seg til han forsvant rundt hjørnet. Da knyttet hun høyrehånden, rakte armen opp og trakk den ned med et skikkelig ”YES!”. Bevegelsen var velkjent fra amerikanske filmer, men føltes godt for det.
Petter var rundt hjørnet. Han var nær målet, og alt kunne ha godt bra, hadde det ikke vært for et par ting. Den første var Petters behov for å verifisere forskningsresultatene ved bruk av eksterne kontrollører. Kort sagt, han hadde bedt dem om å være der, eller de hadde insistert, han var ikke helt sikker. Uansett lå Thomas, Pål og Karsten i buskene bak huset til Christine for å observere om han vant veddemålet. Han viste to tomler opp til dem i det han nådde stigen. Christine hadde alt kommet opp på rommet og slo på lyset. Derfor så hun dem ikke, og de passet på å skjule seg godt før hun åpnet.
Christine/Juliet sa ”Oh Romeo, Romeo, wherefore art thou Romeo ?”
Pål brekte seg I buskene. ”Hva var det?” sa Christine. ”Sikkert bare en katt, min Juliet” ”Look, what light yonder breaks…” Pål hadde store problemer med å holde seg alvorlig, men med Thomas hånd foran munnen, gikk det sånn noenlunde bra.
Petter gikk inn vinduet, hjulpet av Christine/Juliet. Til tross for venner i buskene med brekningsfornemmelser, og en fullstendig teoretisk tilnærnming, så alt nå ut til å lykkes. Christine trakk ham inntil seg. Han strøk hånden opp langs ryggen hennes, og tungehockeyen begynte. De pløyde dypere enn bondens plog. Petter klarte å avslutte med et ømt kyss. Christine begynte å se vekselvis inn i øynene hans, og vekselvis mot sengen. Han hadde vunnet prinsessen og veddemålet, ingen tvil. Akkurat dette øyeblikket valgte Petter å vise hvorfor han alltid tilnærmet seg livet fra et teoretisk ståsted, og aldri deltok aktiv. Han tok et steg tilbake, rakte armene i været og gjorde v-tegn. Han så ut som en underlig utgave av underlige Richard Nixon der han danset rundt med innlagte hoftesving og ropte ”Jeg vant veddemålet, Jeg vant veddemålet”. Han bøyde seg ut det åpne vinduet og ropte til kameratene ”Jeg vant, jeg vant! Gratis øl et halvt år!!!Yeah! Who’s the man???”
Pål og Karsten kom stormende frem fra busken, og åpnet hver sin halvliterboks med øl og sprutet rundt, mens de pekte på Petter og ropte ”You the man! You the man!”. Thomas satt bak busken og gremmet seg. Han gjorde en grimase og holdt hendene foran øynene for å slippe å se på. Han hadde forsøkt å si ”Nei, nei stopp, det der er ikke så lurt, ikke la henne se dere…”, men til ingen nytte. Han tok opp mobilen og ringte et tresiffernummer som begynte på 11.
Christine J. , nå uten sommerfugler, gele og slett ikke Juliet lenger, både så og hørte. Hun likte verken det hun hørte eller det hun så. Petter stod fortsatt med hodet ut vinduet og hojet til Pål og Karsten som danset rundt på plenen.
Hun tok løpefart, og plantet et skikkelig strakvristet spark midt mellom beina på Petter. Petters karriere som Romeo fikk en brå og smertefull ende. Det ringte i bjellene hans som om det skulle være julaften. Han bøyde seg fremover i smerte, og veltet sakte over vinduskarmen og ut i luften, med hendene rundt testiklene i et alt for sent forsøk på å beskytte. Petter snurret rundt i luften. Det kunne gått veldig galt, hadde det ikke vært for hans to venner som ufrivillig tok i mot. Han landet oppå Karsten og Petter, og alle hylte av smerte. Over dem ble vinduet slått igjen med et smell, og gardinene trukket resolutt for. ”Au, jeg tror hun ble litt småsur, au” sa Karsten.
Thomas hadde allerede vært på tråden med sykebilen i flere minutter. Sykebilen ville ikke komme, til tross for at han lot dem høre smerteskrikene gjennom mobilen. Sykepleierne husket hav som skjedde sist gang de skulle plukke opp Petter, med krykker og det hele. De mente at dersom Petter var der han var, så ble i alle fall ikke flere mennesker (les: sykepleiere) skadd. Thomas kunne ikke annet enn være enig, i bunn og grunn.
De måtte ta seg til legevakten selv. Den halte hjalp den skakke som hjalp den med hjernerystelse, og Thomas gikk foran og meldte deres ankomst. På legevakten fikk de behandling, under tvil. Legen konstaterte en forstuet fot, to hjernerystelser og to svært sårede stoltheter. Den ene var Påls, fordi Petter vant veddemålet, den andre var Petters fordi en jente hadde sparket ham ut et vindu.
Neste dag kom den tredje hjernerystelsen. Petter forsøkte å vinne tilbake Christine J. ved å synge serenade under vinduet hennes. Sangen var ikke særlig bra, men gitarspillet var fryktelig. Christine ga ham en blomsterpotte som takk, kastet fra andre etasje og i hodet hans. Fru Akselssen ga ham et misbilligende blikk. Petters karriere som Romeo var definitivt over. Selv ikke Tove, Christines snakkesalige venninne ville si et ord til ham, men det var egentlig en lettelse. Hun kunne snakke hull i hodet på en elefant.
Petter måtte møte denne utfordringen alene, for Pål var på jobb, Thomas var borte vekk, og Karsten hadde dratt for å finne en prest. Bare i tilfelle blomsterpotten skulle være for tung, selvsagt, eller så for å drive presten til vannvidd. En av de to var det i alle fall.

Torsdagsklubben - Kapittel 3 del 2

2007-02-19T04:45:00.000-08:00

En søknad om godt vær - del 2

Dette har hendt (se under): Rørleggervikar Pål har forsøkt å samle gjengen i bønn for bedre vær, uten synlig virkning, og leter nå etter alternative måter å tette igjen lekkasjen i himmelen på.

Pål slo ut med armene på en truende måte, og nærmest ropte til Ingrid "Hva gjør vi nå da?"
"Underskriftskampanje!" sa Thomas
"Hæh" sa Pål
"Skal du få noe gjort, må du vise at du har støtte, samle underskrifter for bedre vær, da må Gud høre etter."
"Hm" du kunne høre at hjernecellene til Pål arbeidet. Han gikk over til baren og ba om påfyll.
Ingrid så noe takknemlig opp på Thomas. "Jeg tror vi går før...vel jeg tror vi går" sa hun. De samlet sammen løse deler og gamle latterkuler og gikk ut.
Thomas så opp, det øste ned fortsatt. Ingrid kom opp på siden av ham og sa noe om været og de tullingene som trodde de kunne be det bort. Thomas spurte hva hun syntes om keltiske guder. ”Min Gud er sterkere en alle dine guder til sammen”, sa hun og møtte blikket hans. Han bøye seg ned og kysset henne. Hun protesterte ikke.
”Du, sa han, dette virker mye mindre kaldt og vått på film” hun nikket. De praiet en taxi som kjørte forbi, og dro hjem for å høre regnet tromme mot ruten på soverommet hans.
Pål var ferdig med å tenke. Han hadde en ny plan. Underskrifter var ikke nok. Det måtte søknader til. Gode søknader. Personlige søknader med gode begrunnelser. Pål hadde mange venner, og nå skulle de få en utfordring. Pål hadde bestemt at alle skulle skrive en personlig søknad til Gud om bedre nedbørsfordeling, kort sagt bedre vær.
Pål fikk det gjort, den skal han ha. Han gikk først til Ingrid og Thomas som i hans øyne hadde sviktet så fundamentalt på bønnekvelden.
Ingrid skrev brev mens Pål stod og så over skulderen hennes.
"Kjære Gud. Jeg vet at det er ganske respektløst å be om bedre vær. Du har en mening med alt, og har du bestemt at det skal regne, så tror jeg det er best at det regner. Jeg vil likevel be om et gløtt av sol, kjære Gud, ellers blir jeg spik spenna gal. Ekstypen min kommer ikke til å gi seg, og jeg er drittlei av å ha ham løpende rundt her hele tiden. Kjære Gud, dersom du i din store visdom kunne se ned til oss og gi oss sol, for eksen min er ikke riktig navla. Amen. Din Ingrid"

Pål hadde også en venn som var advokat. Alle rørleggere har det.
Hun var litt mer formell
Til: Gud, Himmelen, juridisk avd.
Fra: Helene MNA
Klient: Rørlegger Pål
Vedr: Klage på distribusjon av H2O
Rettsgrunnlag: Bibelen, også kjent som bøkenes bok
Situasjonen: Det har vist seg at mengden nedbør over fornærmedes geografiske område langt overstiger gjennomsnittet i verden, og det har over en periode også overskredet maksimumet beskrevet i saken Noa mot Gud den allmektige, populært referert som "Syndefloden"
Rettsstilling: Viser igjen til "Syndefloden" der anklagede leverte skriftlig lovnad (Se Bibelen, nn.nn) samt fysisk markering (regnbue) som etter fornærmedes oppfatning helt klart gjelder som avtale, nemlig at regn i 40 dager og 40 netter ikke lenger skulle skje. Vi vurderer det derfor slik at avtalen er brutt, i og med at regnet har oversteget 39 døgn i durasjon. Fornærmede kjenner ikke til at noe unntak er gjort for Bergensområdet, og krever derfor at regnet opphører umiddelbart, og at erstatning for tort og væte blir gitt i form av godt vær.

mh
Helene
Advokatfellesskapet DH-AS

Enda mer kort og presis var hans venn sersjant Dragenes

Til: Øverstkommanderende for de Himmelske armeer, Himmelmarskalk Gud
Kopi: Nestkommanderende General St. Peter
Avs: Sjt. Dragenes
Tema: Vær

SOL! NÅ!

..og sli fortsatte det nære og fjerne venner og bekjente.

Kommunisten Geir krevde sol for de proletare masser som ikke hadde råd til solarium, og truet med revolusjon og væpnet overtakelse av alle solstudioer for fri benyttelse for de kjempende masser. For øvrig fant han det nødvendig å si at han ikke trodde på Gud, altså.

Kapitalisten Christian Andre tilbød Gud 5000 kr for bedre vær.

Hippie-Solfrid ba om sol fordi solsikker var så pene.

Rødstrømpe-Lena understrekte at bikinier, soling og hårfjerning var mannlige hersketeknikker for å undertrykke kvinner gjennom et unaturlig og usundt skjønnhetsideal. Men det var litt for vått nå da.

Pasifist-Jonas ba om bedre vær, ellers ville Pål ty til vold og sånt.

Djevel rocker-Karsten ba om bedre vær for Helvete.

Pål skrev og tilbød sine tjenester som nesten kvalifisert rørlegger, og ba om at jobben med å tette himmelrørene ble tildelt ham.

Til sammen 20 brev ble det. Ikke verst i løpet av to dager. Eneste problem var nå å få dem avlevert til riktig adressat.
Det naturlige sted å gå for å få sendt brev var postkontoret. Som sagt, så gjort. Brevene ble pakket i offisielt utsende manilla-konvolutter og nøye adressert "Gud. Himmelen."
Posten var ikke helt imøtekommende.
Pål gikk til postkontoret og spurte om portosatsen for Himmelen.
Postbetjenten trodde at han spøkte. Det var kanskje ikke helt unaturlig å tro det, men Pål var fullstendig alvorlig da han igjen spurte om portosatsen til himmelen.
Mannen bak skranken sluttet å le, og sa "jeg tror dessverre ikke vi vanligvis sender brev dit"
Pål ga mannen et intenst blikk som ikke levnet noen tvil om at han var seriøs. "Dette er viktig, det gjelder været"
"Vi sender ikke brev til himmelen, snakk med en prest."
Han følte seg trygg bak plexiglass-luken sin.
Pål hadde tenkt på å sende brevene til en av Herrens stedlige representanter. Den nærmeste han kunne komme på var Paven, men da hadde Ingrid skapt seg fullstendig på vegne av Martin Luther og hele den lutherskprotestantiske tro.
Det hadde ikke skremt Pål, men det hadde fått ham til å mene at det kanskje var best å gå rett til Far Sjøl.
Postmannen bak glasset var i ferd med å trykke på kølappknappen, den teknologiske måten å si "neste" på. Mellom skrankebordet og glasset var der en 15cm glip for å levere og ta mot brev og penger, som vanlig er på et postkontor.
Det var akkurat nok plass for Pål. Han skjøt armene gjennom glipen og fikk tak i skjortekraven på postfunksjonæren. Han dro tilbake armene med et godt grep om manens krave. Ansiktet til postbetjenten smalt mot pleksiglasset, og ble underlig forvridd i smerte, men mest av alt fordi det ble flattrykt mot glasset.
"Jeg vil sende et brev til Gud og du skal hjelpe meg, jeg tar ikke nei for et svar" Pål holdt mannen fast.
Det gikk mange tanker gjennom hodet på den flattrykte mannen, men til, slutt kom han til at dersom han lot Pål sende brevene sine, ville de komme tilbake til Pål med "adressat ukjent". Da ville sannsynligvis Pål komme tilbake og diskutere hvorfor posten ikke gjorde jobben sin, og det ville postfunksjonen unngå for enhver pris. Folk hadde en tendens til å være enda hissigere og slippe ut sitt oppdemmede raseri dersom de ikke fikk brevene sine frem. Han følte at det var mer en nok udemmet raseri i Pål allerede.
Han sa "hmfllleheggebe"
Pål løsnet grepet akkurat nok til at mannen som var presset mot glasset kunne snakke rent.
"Vi har ikke noe postkontor i himmelen. så vi kan ikke hjelpe deg, dessverre, dersom du finner noen som kan sette oss i kontakt med postvesenet i himmelen, skal vi hjelpe deg. Med en gang"
Pål tenkte litt, og slapp grepet. Han måtte finne en annen måte.

Den andre måten var ikke så lett å finne. Det å overføre fysiske brevark til det metafysiske Himmelriket var en nøtt.

Djevel-Karstens forslag om å brenne arkene på krikegulvet for å la røyken stige opp til Gud, ble heller ikke møtt med jubel. Spesielt ikke etter at det ble klart at det nødvendigvis måtte bety at hele kirken gikk opp i røyk. Pål var heller ikke sikker på at det ville nå riktig adressat etter at Karsten tegnet opp et digert Pentagram på kirkegulvet der bålet skulle være. Kirkens vaskepersonal brukte hele uken etter på å få det vekk fra gulvet. Karsten hadde vært så hyggelig å brukte alternativt griseblod. siden han ikke hadde det tradisjonelle offerblodet tilgjengelig. Alternativt betydde spraymaling. Etter at renholderne hadde gnukket og gnidd i fire dager, hadde den lokale presten lagt en forbannelse på den som hadde gjort det. Karsten syntes det var kult, og hadde sørget for å få den skriftlig.

Til slutt kom Pål til at han egentlig bare trengte å gjøre en symbolsk gest. Han samlet gjengen. mesteparten var nå temmelig lei av hele prosjektet, men Thomas, Ingrid og djevel-Karsten kom. Sammen gikk de ut på en odde med et bratt stup ned mot sjøen. Det regnet og blåste og var generelt utrivelig.
Nå skulle Gud få sin søknad om godt vær. Med en dramatisk bevegelse hev Pål alle brevene opp i luften og ropte "Gud, vi ber om fint vær". Ingrid syntes det var noe respektløst, men sa ikke noe. Det gjorde ikke Gud heller, og regnet fortsatte.
Pål hadde lagt ned en stor innsats og Thomas følte at han hadde fortjent bedre, men regnet bare fortsatte. Mot egne prinsipper sendte han en liten bønn opp til Gud. Det regnet og regnet.
Da fikk Pål nok. "Helvetes overlegne Gudefaen! Åssen skal en stakkar få gjort noe eller tro i det hele tatt, når der ikke er noen som helst respons overhode. Nichts, nada , nothing,,,, Jeg gir opp, jeg har andre rør å røre!"
Han stormet av gårde. Karsten fulgte etter for å se til at han ikke forsøkte å få et direkte møte med Gud før sin tid.
Ingrid og Thomas samlet sammen de halvvåte papirarkene. Vinden var stilnet, så det gikk ganske greit.
Thomas så på alle arkene og spurte hva de skulle gjøre med dem. Ingrid visste ikke. Thomas begynte noe fraværende å brette arkene.
"Hva gjør du ?" spurte Ingrid
"Bretter papirfly. Jeg har ikke tenkt å bære disse arkene med meg hjem. Vil ikke Guden din ha dem, så kan sjøen og Poseidon få dem."
Ingrid orket ikke ta opp den teologiske hansken, og hjalp ham i stede med å brette. Det var mye hyggeligere og mer moro. Etter et par mislykkete forsøk på å treffe hverandre med papirfly, samlet de dem sammen og sendte dem alle ut over sjøen, medvinds.
20 papirfly seilte sakte mot evigheten. Akkurat da brøt solen igjennom skydekket for første gang siden 16.mai. Pål mente det var søknadsskampanjen som gjorde susen, og Petter var enig med ham. Thomas mente himmelen rett og slett var gått tom for vann, men han var en hedning uansett. Karsten kunne ikke helt avgjøre om regnet var djevelens verk, og han derfor burde like det, eller om den skåldhete solen var inngangen til helvete, og han burde like den. Han fant det tryggest å holde seg innendørs med gardinene trukket for og musikken på fullt, så ble han verken våt eller brun. En god brun, sydenfarge er en skikkelig sosial bommert i det miljøet.
De andre fant en strand, et bål, en gitar, noe øl og kom ikke hjem. Endelig sommer, tenkte de 15.august. Det ble et helvete da Pål oppdaget at Thomas hadde brutt regel nr. 21 og hatt sex med Ingrid.
Situasjonen ble løst ved et veddemål over den mest utilgjengelige damen i lokalsamfunnet.

Torsdagsklubben - Kapittel 3, del 1

2007-02-16T05:57:00.001-08:00

En søknad om godt vær

Det hender det regner her vest. Noe så inn i hampen som det regner. Når vi hørte om Noas ark i bibelen som små, var vi ikke vestlendingene særlig imponert. 40 dager og 40 netter ? Med gjennomsnittlig 270 regndager i året er det bare barnemat. Pål sa at det måtte ha vært ekstremt dårlig drenering i Kanaan.
Rett skal være rett, det regnet mye det året. På det stedet vi her snakker om, betyr det at det regnet så mye Glomma hadde blitt storebroren til Nilen, dersom alt regnet hadde havnet der. Fra natt til 17.mai skulle en nesten ha trodd at noen hadde brukt det store viskelæret og visket solen vekk fra solsystemet. Den ble ikke sett igjen før i begynnelsen av august. Pål mener det var han som brakte den tilbake.
Pål ville bli rørlegger. Det ble han ikke, unntatt den sommeren han fikk sommerjobb hos Matti Mensen Rør AS, den lokale rørvrider.
Matti var en original, selskapets motto var ”heller rør en tør(r)” – ”vi kan vann” Matti, var ikke mannssjåvinist. Han ansatte bare blonde, pene jenter, fordi han mente han solgte mer boblebad på den måten. Han hadde rett – når mannsgrisene fikk se de søte jentene med de flotte…brosjyrene… ble det fart i salget.
Matti drev en sesongbedrift. Om vinteren tinte han rør, på våren solgte damene boblebad, og på sommeren tettet han rør. Ja, så var han forresten med i det frivillige brannvesenet. Det var ikke frivillig, men brannsjefen hadde oppdaget at Matti stort sett alltid var til stede før dem når et hus brant. Det kan hende det hadde en sammenheng med at han brukte primus til å tine rør. Uansett, sammenhengen ble aldri bevist, men brannsjefen meldte Matti inn i styrken, og utstyrte ham med egen mobiltelefon og slokkeapparat. Etter det ble ingen hus totalskadd, bare litt svidd. Brannsjefen var fornøyd, og Matti var fornøyd. Huseiere med hus betaler fortere enn huseiere med branntomt.
Pål fikk altså sommerjobb hos Matti. Han hadde ingen kvalifikasjoner, utenom at han likte boblebaddamene, men ettersom Matti var eneste lokale rørlegger, betydde dårlige kvalifikasjoner bare ekstra oppdrag når feilene skulle rettes. Så det var greit.
En uke inne i sommerjobben sin, og med litt mer erfaring, konkluderte Pål med at noe måtte være fundamentalt galt. Noe måtte være galt med Gud. Nåja, ikke Gud som sådan, men med rørleggerdivisjonen i himmelriket. For å være utgått fra den allmektige, var rørleggerarbeidet usannsynlig unøyaktig. Spesielt over Bergen, der dryppet det jo fra alle retninger og stort sett hele tiden.
Mens i Sahara og dalstrøka innafor var der ikke en dråpe, nada, niente, nothing! Slikt kunne man ikke være bekjent av. Pål tenkte umiddelbart på å tilby sin kompetanse for å tette de lekke himmelrørene over Bergen. Det skulle være en enkel sak å fikse, hadde han fått bestemt og overtatt anbudet på rørlegging i himmelen.
Problemet var bare at den eneste måten han kjente for å komme i kontakt med personalavdelingen til Gud (avd. Perleporten), var å dø. Da var han ganske sikker på å møte St. Peter, og dersom de trengte rørleggere, skulle han nok snart snakke seg forbi de sorte flekkene på sitt sjelelige rulleblad.
Det å dø var forventet, men det passet liksom ikke akkurat nå. Dessuten innebar det som oftest blod og gørr, og ikke minst smerte... Smerte er ikke gøy. Pål var verken masochist eller satanist, så døden ble fort utelukket som søknadsform.
Pål var nødt til å finne noen med religiøs kompetanse. Den eneste han kjente av den typen var Ingrid. Ingrid, personlig kristen og moralens selvutnevnte vokter, unntatt når hun tok en fest og ble litt småfull og danset Jesus-rumba på bordene.
En av Rumbaene hadde på underlig vis ført til at Pål og Ingrid hadde blitt sammen. Ingrid hadde dessverre nevnt Herren og ingen sex før ekteskapet en gang for ofte, så det hadde bare blitt en to-måneders sak.
Nåvel, en får søke kunnskap der kunnskapen er, tenkte Pål. Han dro på besøk til ekskjæresten.
Pål mente at der var fordeler og ulemper ved kristne. Der er en fordel med mennesker med religiøs overbevisning, de mener at det meste skjer etter Guds vilje. Derfor blir de ikke så sint når verden går dem i mot, Guds veier er uransakelige, og det er sikkert for det beste. Der er en ulempe med religiøst overbeviste mennesker – de tror de har Gud på sin side. Dermed blir de pokker så påståelige.. Korsfarerne, for eksempel, påstod det hele veien på sitt plyndrings- og mordtokt gjennom Midtøsten. Salige Rikard Løvehjerte, helten fra Robin Hood kunne dermed med ren samvittighet halshugge 12000 uskyldige (relativt, og i alle tilfelle målt i forhold til Rikard) mennesker ved Accra.
Ingrid var ikke noen morderske av Løvehjertestørrelse, men hun hadde som sagt skremt vekk Pål uten problemer. Men for anledningen anså Pål seg som rimelig trygg, og satte seg mentalt i åpen for Gud-modus, Og ringte på. Dørklokken spilte Kyrie Eleison.
Ingrid var leder i ten-sing, og ville understreke sin musikalitet. Hun var også dirigent, etter at den forrige dirigenten var blitt sparket. Han fikk fyken av menigheten etter at han ropte ”Dobbel nattverd – on the rocks” til presten mens han rakte frem nattverdsglasset en litt for tidlig Søndag formiddag i Tveiten kirke. Det ble en dobbelt fiasko, han fikk sparken og nattverdsvinen var alkoholfri. Han satte siste spiker i egen kiste ved å utbryte ”Jesu blod har vist mistet noe av kraften siden sist”.
Tensing er et underlig kor. Aldri har så mange så unge lært så mye om Gud, og aldri har de blitt så grundig introdusert for festing, alkohol og røyk med forskjellig innhold. De fleste ten-singere forlater relativt fort Gud, men forblir trofast mot alkohol og tobakk resten av livet. Det lokale koret hadde fått tilbud om sponsing fra den lokale kramboden, Arnes kaffe og tobakk, men hadde takket nei på grunn av pastoralt press. Presten sa nei. I stedet fikk de en hyggelig rabatt når de skulle på hyttetur. De var en liberal gjeng, men styret satte ned foten da dirigent Ingrid ville arrangere ost & altervinkveld med nattverd og høysang. Sånt kunne jo føre til dans.
Det var ikke slike tanker som gikk gjennom Påls hode der han stod og hørte dørklokken kime. Han tenkte mer ”faen, faen , faen, jeg har ikke lyst til å møte eksdamen min, jeg har ikke lyst til å møte eksdamen…” og så videre.
Men han var på oppdrag. Han var på rørleggeroppdrag mot Gud. Han hadde funnet en mening i sommerjobben. Ingen kunne stoppe ham, men Ingrid gjorde et kvalifisert forsøk.
Ingrid møtte ham med korset høyt hevet. Det var et imponerende kors i smijern, en suvenir fra Roma (made in Taiwan), rikt dekorert, men heldigvis bare 15 cm høyt. Pål syntes i hvert fall det var et hell, siden Ingrid plantet korset i pannen hans og proklamerte, ”Vik fram syndige slavesjel, du stygge, stygge mannen”. Amen, tenkte Pål, ”Jada, jada, jeg er glad i deg også, men akkurat nå har jeg ikke tid til djevelutdrivelse, jeg trenger hjelp” Ingrid sa ”la oss…, ”Og nei, jeg mener ikke at du skal be for meg!” kuttet Pål inn, og før hun fikk sagt ”…be….hei, du kan ikke bare gå inn på den måten!”, var han på vei inn i den kombinerte stuen/kjøkkenet.
Han feide forbi den signerte plakaten av Rune Larsen og den usignerte av Che Guevara. Ingrid var politisk korrekt til fingerspissene, og jada, hun var betalende medlem i natur & ungdom også. Pål ignorerte den svake, kvalmende lukten av røkelse, og satt seg bak frem på en stol midt på gulvet. Med armene i kors over stolryggen, så han Ingrid dypt inn i øyene, og sa ”Fortell meg om Gud”.
For en personlig kristen å få et slikt spørsmål, er vel omtrent som for Jehovas vitner å bli invitert inn på en kopp kaffe og en prat. Eller for Frankrike som da Hitler plutselig dukket opp i Paris i 1940, sammen med hele den tyske hær. En uventet overraskelse. Det er et filosofisk-lingvistisk spørsmål om en overraskelse kan være noe annet enn uventet, men denne var altså det. Dermed var svaret heller ikke forberedt.
Ingrid gikk gjennom et helt følelsesspekter. Først ble hun helt perpleks og så ut som et spørsmålstegn. Deretter gjenvant hun fatningen, men var fortsatt fullstendig i villrede om hva hun skulle si. Det var så mye som ville ut, og så lite som kom frem. Hun fikk ut en del ”Det…..øl…Du….Hva…Jeg…Ahhhh”
Så brast demningen, ut flommet skapelsesberetningen, Moses, profeter og Guds sønn på løpende bånd.
Pål avbrøt henne med en håndbevegelse midt i ”og så høyt elsket Gud verden…”
”Ta det med ro” sa han, ”Du trenger ikke ta alt fra begynnelsen.” Jeg trenger bare vite hvordan jeg best kommuniserer med Gud, uten å dø!”
En enda mer perpleks Ingrid mumlet frem ”Det er vel å be det da..” Var han på vei til å bli personlig kristen, tenkte hun, var der kanskje håp likevel ?
Han brøt alle eventuell illusjoner da han sa: ”Jeg trenger å snakke med Ham om været!”
Hun siterte opp til flere vers fra Johannes åpenbaring uten å åpne Boken. Dyret og flytende bly og evig fortapelse figurerte flittig i de linjene hun valgte. Hun fortsatte direkte med hvilke ugudelig stakkar han var, og hvordan det var hans feil at de hadde slått opp.
Han heiste opp skuldrene litt og slo ut håndflatene, hevet øyebrynene i en spiss som når en italiensk fotballspiller sier ”ikke min feil”. Akkurat i det hun trodde han skulle komme med en unnskyldning, sa han ”Bygones!” og liksom viftet det hele unna. Sitatet fra den amerikanske TV serien hadde kanskje ikke den ønskede effekt, men effekt hadde det.
Kommentaren utløste noe som kunne synes som hele Johannes åpenbaring på en gang, akkompagnert av englenes syv basuner og dyrets raseri, hoppet Ingrid på ham. Nestekjærlighet og tilgivelse ble gitt på båten til fordel for et korsfareraktig handlingsmønster. Hun slo rundt seg, men traff ikke så mye, utenom et par nipsgjenstander. Hun nærmest ramlet over Pål mens armene gikk som propeller. Han var overrasket, og de falt over hverandre ned på teppet, med henne på topp.
Hadde dette vært en amerikansk film, hadde den søte musikken begynt, og dette vært innledningen til et klassisk filmkyss. Men, verken Pål eller Ingrid hadde særlig kontakt med amerikanske filmmanusforfattere, så Ingrid fortsatte å slå i sin hellige vrede.
Etter et halvt minutt som punchingball for henne, klarte han endelig å få tak på begge håndleddene hennes, og rullet rundt slik at han kom på topp.
”Ingrid, vil du ta det med ro med denne hellig krig greien!”, ”Idiot”
”jajajaaaarghh, bygones, au” Ingrid hadde fått fri ene armen.

Han fikk tak i armen hennes igjen, og så henne dypt inn i øyene i nok et potensielt Hollywood-øyeblikk. ”Hør her, jeg trenger ikke Jihad, jeg trenger å vite hvordan jeg best kommuniserer med Ham der oppe. Det betyr…” hun vred seg for å komme ut av grepet, men han holdt henne fast som en svingdør i vranglås. ”….det betyr at jeg faktisk er villig til å akseptere at der finnes en Gud, et ufeilbarlig omnipotent vesen der oppe. Men jeg setter spørsmålstegn ved rørleggerarbeidet der. Det er det hele, og det betyr at jeg er kristen, eller i hvert fall tror på Gud, og dersom du skader meg nå, så skader du en troende.”
Han lot det synke inn. ”Ok, ok, slipp meg ” Han slapp, noe skeptisk, og de kravlet seg på bena. Så ga hun ham en salig lusing. ”Hei, hva f…vel, ok, men du kan bare glemme at jeg vender det andre kinnet, SÅ kristen er jeg ikke.” Han skubbet henne unna.

”Altså, hvordan kommuniserer jeg med Gud”
”Du ber”
”Blir ikke det litt monogam…monotei… monologt ?”
”Den som ber skal få”
”Få hva da, en lusing fordi han var så dum å spørre”
”Ikke bland meg, svake kvinnesjel, inn i dette”
”Du var innblandet fra første gangen du sa Amen. You’re still in the God business, ikke sant?”
“Religion, ikke business, jeg er protestant, business det er katolikkene”
”Kan vi være litt økumenisk her, du har jo også en praktisk tilnærming til religion, står det ikke et sted at kvinner skal tie i forsamlinger ?”
”Det Paulus egentlig…”
”Ja vel, OK, men tilbake til poenget, hvordan får jeg en dialog med Herren ?”
”Nja..jeg, vet ikke helt..”
”Hva, mener du å si at i alle disse årene som kristenfundamentalist har du aldri hatt en samtale med Gud ?”
”Njeii, kan ikke si at Gud har slått av en prat, nei, men jeg har bedt en del…”
”Hm, bedt, ja, du bare for å være litt nysgjerrig, hvor ofte får du det du ber om?”
”Litt opp og ned”
”Hvor mye opp ?”
”Hmf…Mest ned”
”Noe opp i det hele tatt? Har du noen gang fått det du har bedt om?”
”Njaei, ikke….det var en gang jeg ble kvitt tannpinen!”
”Før eller etter besøk hos tannlegen?”
”Eh…etter, men du kan ikke holde Gud til ansvar som i en regnskapskontroll. Han vet bedre en jeg hva som er bra for meg.”
”Så bare for å få dette klart, du vet ikke hvordan du får Gud i tale, og har aldri fått svar på dine bønner?”
”I prinsippet stemmer det, men…”
”Ok,Ok, HVORDAN FÅR JEG SNAKKET MED KAREN?” Han begynte å bli amper.”..og spar meg utleggingene om at han egentlig er kvinne.”
Hun snublet i setningen, og en kunne ane et djevelsk lit glimt i øyet, men bare i en tidel av et sekund før hun sa ”Jeg har hørt at noen tror at massebønn hjelper.”
”Massebønn???”
”Ja, du vet, flere mennesker som ber sammen samtidig om den samme tingen.”
”Som når vi ba for maten på skolen, jeg hørte aldri noe svar på de bønnene”
”Ja og nei, litt mer intenst, liksom”
”Så, hvor mange trenge jeg for en sånn massemesse ?”
”Nei, jeg vet ikke, en ti-tolv stykker burde vel holde, dersom du ikke ber om for mye. Hva er det egentlig du vil be om?”
”Pent vær, eller litt bedre fordeling av det.”
”Bedre fordeling ?”
”Ja, litt mindre regn her, litt mer i Sahara”
Ingrid måtte konsentrere seg for å ikke bryte ut i latter. Etter hvert begynte en ide å forme seg i hodet hennes. ”Kanskje du kan få torsdagsklubben til å be med deg?”
Han lyste opp. Det var en idé. Gjengen var bra på å stille opp. Han takket for ideen og tok opp mobilen for å ringe rundt og mobilisere den ellers strengt ateistiske klanen. Ingrid hørte nøye etter. Litt fordi hun ville vite hvor og når det skulle skje, hun ville ikke gå glipp av dette for alt i verden. Men, etter hvert ble hun også fascinert av hvordan Pål klarte å snu alle samtaler fra ”Er du fullstendig sinnssyk” og ”Jeg tror da faen ikke en gang på gud” til ”OK, da, det kan jo være verdt et forsøk”
Det var bare to som sa endelig nei. Den ene var djeveldyrkeren Karsten, men han lovte å gjøre noen besvergelser, og ikke å være i rommet mens bønnen pågikk, i tilfelle Gud faktisk skulle oppdage dem. Da ville han nok ha hatt problemer med å godta selv en relativt harmløs djeveldyrker.
Den andre som sa nei var Thomas. ”Jeg tro IKKE på guder, men jeg holder med de keltiske” sa han, men lovte å være til stede for moralsk støtte og økumenisk kompetanse.
”OK!” sa Pål, ”jeg har ti, holder det ?”
”Det holder sikkert, det, du!”

Torsdag kveld var det klart for massebønn på den lokale puben. Lokale helter så undrende på i det gjengen gjorde klar for bønn. Utenfor regnet det trollkjerringer. Ti stykker satt med hver sin øl rundt et bord, klare for å snakke med Gud. Petter var litt bekymret. ”Hva gjør vi om Gud svarer, da?” ”Jeg så Alanis Morisette spille Gud i Dogma, og det brølet kunne jo kverke hvem det skulle være !” De ignorerte ham. Ingrid stod halvskeptisk men med mye forventning og så på opptrinnet.

Thomas stod ved vinduet med gardinen halvt fratrukket og stirret ut og opp for å se hvordan været ble påvirket av bønnene. ”Jeg tror dere kan begynne nå, det regner smådjevler der ute.

”OK” sa Pål ”Dere hørte mannen, drikk ut!” Alle slurpet i seg de siste ølslantene, kastet glassene bakover slik at de knuste, og foldet hendene. ”Dere kjenner reglene; Ingen banning, ingen alkohol og ingen tanker om sex før dette er over. Alle ber, og alle ber om det samme – bedre vær”
”Innta utgangsposisjon – vekk med smilene – bøyde hoder - foldede hendene – tenk på evig fortapelse eller Valgjerd naken” Petter brekte seg ”Be!”
Ingrid bet seg i leppen for ikke å smile av den lett brisne gjengen som forsøkte å oppnå kontakt med høyere makter.
Etter ca fem minutters intens konsentrasjon skrek Petter ”Nei, nei, nei!!!!”. Han hadde sovnet og drømt om Valgjerd Svarstad Haugland naken. ”Jeg klarer ikke dette, jeg må ha noe å drikke” ”Sitt” sa Pål ”Thomas er der noen virkning?” ”Nope! Regner fortsatt.”
”Nå da”
”Nix”
”Nå?”
”Nei, høljer”
”Nå?”
”Pisser”
”Nå?”
”Vått”
”Nå?”
”Kanskje…enda litt mer regn nå”
Slik fortsatte det i ett kvarter mens Petter duppet av. Til slutt ba Pål Petter om å skjerpe seg for en siste innsats.
De forsøkte en gang til. Denne gangen holdt Petter seg våken. Etter fem nye minutter med intens bønn, gikk Ingrid over til Thomas for å se om bønnen mot formodning hadde noen virkning. ”Thomas” sa Pål, og akkurat i det han sa det, startet et rullende drønn som vokste til et stort brak. ”Guds stemme” ropte Petter og kastet seg under bordet og ba om en øl før dommedag var over dem.
”Mnei, ikke Guds stemme” sa Thomas, ”men nå lyner og tordner det også!”
”Kanskje det er noe feil med måten dere ber på – jeg mener at alle de som ber virkelig intenst, de går ned på kne”
Ingrid snurret rundt og så ham inn i øyene. Han var helt alvorlig, men det ene øyebrynet traff svakt nedover. Ingrid var absolutt med på notene. ”Ja” sa hun ” det må det være, alle må ned på kne”.
Pål så ut som han var i villrede, men så vinket han gjengen ned på gulvet. De knelte, foldet hendene og lukket øynene og begynte å be.
30 sekunder inn i den knelende bønnen, ødela Ingrid hele opplegget. Kanskje var det det forvridde i hele situasjonen med denne gjengen knelende mot Gud, eller kanskje var det bare det at Pål fikk dem til å knele og bøye seg opp og ned som om de var gode muslimer i bønn mot Mekka, unntatt kanskje for ølglasset de fortsatt holdt i hånden. Hun sprutet ut i latter.
Pål ga henne et surt blikk, og resten av karene reiste seg usikkert fra knelende posisjon. Sprutlatter var litt mer enn egoene deres kunne tåle.
Pål strente bort til Ingrid og satte øynene i henne. "Du vet du har ødelagt alt nå, ikke sant?"
Ingrid hikstet fortsatt av latter. Pål slo ut med armene på en truende måte, og nærmest ropte til Ingrid "Hva gjør vi nå da?"
"Underskriftskampanje!" sa Thomas

Torsdagsklubben Kapittel 2

2007-02-15T07:26:00.000-08:00

En påkjørsel

Petter var ikke en aktiv deltaker i eget liv. Han hadde tidlig funnet ut at det å leve livet helt ut var alt for slitsomt og sosialt utfordrende. Man måtte jo forholde seg til andre mennesker hele tiden.
Petter foretrakk en filosofisk-teoretisk tilnærming til livet. Han satt helst i et hjørne og observerte livet. Han var ikke jomfru, for av og til hendte det at livet bare tvang seg på, eller bokstavlig talt falt ned i fanget på ham. Han tok det som en nødvendig praktisk øvelse i hans forskning på den store livsteorien.
Han hadde opparbeidet et regelsett på over 100 leveregler for livet og sosial interaksjon. De fleste av levereglene var bygget på andres feil, og han kom sjelden i konflikt med noen av dem. Regel nr. 21 "Du skal ikke ha sex med dine venners kjærester" hadde han brutt en gang, men igjen var han kun passiv deltaker. I den grad en mann kan være passiv undere seksualakten, og det kan en mann. Hans eneste aktive bidrag var ereksjonen - som han hardnakket hevder ikke var hans feil - og utløsningen. Hun lå selvsagt øverst.
I forbindelse med ereksjonen kom han i et fryktelig dilemma - var det mest aktivt å forsøke å bli kvitt den, eller bare la den bli. Han valgte opphisset passivitet i stedet for passiviserende aktivitet. Så kom jenten og tok saken i egne hender, så og si.
Denne hendelsen førte til regel nr.78 "Dersom du har brutt regel 21 sørg for å bli ferdig påkledd og komme deg unna før vennen din kommer og oppdager at du har hatt sex med kjæresten hans"
Denne kvelden skulle bli opphavet til regel nr. 93 "Du skal ikke slåss med biler som har flere hjul en deg!"
Petter var på vei hjem fra puben da lyset gikk.
Det var en regntung kveld. Han kunne se det fra der han lå i veien og så opp på regndråpene som kom farende mot ham. Det lignet litt på spesialeffektene i Star Wars når ”Millennium Falcon” fløy mellom stjernene. Det var en deilig, svevende følelse, til tross for at han lå på bakken. Han hørte ingenting, han kjente ingen ting. Han var skikkelig høy uten å vite hvorfor. Hadde han drukket, nei, jo men ikke så mye. Han husket så vidt at han svevde og så ble alt svart og stille. Nå var lyset kommet tilake, men alt var fortsatt stille og smertefritt. Det skulle snart endre seg.
Hørselen kom først, og gradvis. Han hørte føreren av bilen som hadde truffet ham og sendt ham i en vakker bue over panser og asfalt hoppe rundt og rope "Nei, nei, han ligger helt rolig, han er død ikke sant ?". Hun dunket etter hvert hodet i panseret på bilen. Dunk. Dunk.
Petter var ikke død, han var bare litt borte. Ettersom han ikke kjente noen ting, kjente han heller ikke at benet hans var brukket. Han forsøkte å reise seg, men helte veldig til den ene siden, og falt ned igjen. Høyrebeinet ville ikke bære. Ikke så rart, han så ned, og så det stå i en grei 30-graders vinkel utover et sted nede på leggen. Han innså at det ikke var helt normalt. Han kjente ingenting, så dersom dette var å brekke beinet kunne han gjøre det oftere. Han savnet allerede svevingen.
Et par tilskuere til episoden tok tak i ham og bar ham forsiktig inn i puben igjen. De la ham forsiktig på et bord.
Thomas og Karsten kom bort for å se hva som hadde skjedd. Thomas bøyde se ned og sa med en bekymret mine; "Går det bra med deg, hva har skjedd ?"
"Jeg har vært i en bilulykke," sa Petter "og jeg kan virkelig anbefale det! Det var helt fantastisk, jeg bare svevde over asfalten som en svale, og så besvimte jeg før jeg traff bakken. Deilig"
Petter kjente fortsatt ingen smerte. Thomas sa bare "eh, du tuller, ikke sant?" Han så på beinet til Petter som fortsatt stod i en klassisk vinkel. Han tittet opp mot ansiktet til Petter som så spørrende på ham..
"Nei," sa han, "jeg er seriøs, jeg har alltid drømt om å sveve som en fugl, og nå har jeg gjort det. " han skar en grimase. Thomas skjønte hva som foregikk.
"Ah, du har ikke fått smertefølelsen tilbake ennå. La oss ta en øl og vente fem minutter, så ser vi hva du sier."
De bestilte ny runde, og drakk i stillhet. Det var stille til de var kommet halvveis ned i halvliteren.
Da begynte ansiktet til Petter å fordreie seg. Først bare en og annen gang, litt innimellom. Det var raske smertestøt som løp opp nervebanene så raskt at han ikke helt registrerte dem med annet enn lett forundring. Munnviken trakk opp mot høyre, og øyet blinket lett, mens de små nålestikkene ble hyppigere.
Ambulansen kom akkurat i det smerten slo til med full kraft. Petter brølte ”Ooooondt…helv…fa…!!!!Hjeeeeelp” mens han sprutet øl til alle kanter.
Fra nederst i tærne hadde smerten startet som en liten tingling. Den fulgte nervebanene opp til bruddstedet, og samlet kraft til en stor klump av au-au og brennende ondskap, som for med lynets hastighet opp nervetrådene til smertesenteret i hjernen. På veien opp samlet denne klumpen med seg smerte fra små skrubbsår og andre mindre ubehag som den konsentrerte, foredlet og forsterket før det i et rødt crescendo banket på døren til smertesenteret. Smertesenteret var åpent, og ønsket velkommen inn. På signal slo det nå på de store smertepaukene og satte i gang en smertesymfoni av monumentalt omfang. Orkesterets største tubaer og kontrabasser ble tatt i bruk, og pinglete instrumenter som triangel og pikkolo, var med men ble fullstendig utradert. Orkesteret tok ikke pause i verket mellom satsene, og det sved, det verket, det vridde, trykket på vonde steder og gjorde rett og slett veldig vondt.
Petter grep tak i hodet til Thomas i en tåke av og skrek inn i øret hans ”Auuuuuu…få det til å stoppe….Fa…auuuuuuu”. Thomas forsøkte med noe han hadde hørt i barnehagen ”Pyttippytt?”
Det falt ikke i god jord. ”Pyttifaen..auuuuuuuu…hvordan får jeg det til å stoppe!!!!” Han ga Thomas en god lusing. Thomas slo igjen, og en stund ble baren en blanding av lusinger og smerteskrik fra Petter og litt mer lavmelte ”Au, skjerp deg” fra Thomas. Han tenkte på å forklare Petter at den beste måten å unngå slik smerte på, var å være til stede i den virkelige verden litt mer aktivt enn utelukkende teoretisk. Et første steg kunne være å ikke vandre ut foran Audier på åpen gate. Til slutt fant han ut at det var meningsløst. Petter var skadd nok fra før, han hørte ikke etter og skrikene var plagsomme. De holdt på å sprenge trommehinnene hans. Dessuten stinker etterpåklokskap.
Det eneste bedøvelsesmiddelet som fantes i baren var alkohol, så Thomas foreslo det. Petter var villig til å forsøke, og stillheten senket seg mens han drakk igjen. Smerten forsvant ikke, men det var godt.
I mellomtiden hadde pleierne fra ambulansen kommet inn. Det var ikke noen heksekunst å finne ut hvor den skadde lå i bygningen, de hadde bare fulgt skrikene. Skrikene hørtes uten problemer fra utsiden av huset. De hadde rygget tilbake da de kom inn i puben og fikk ølsprut og full effekt av hylene midt i ansiktet, men hadde omgruppert, og kom nå sterkt tilbake. Væpnet med krykker og midlertidig gips gikk de i gang for å forsøke å spjelke beinet til Petter. Det bød på motstand.
Beinet til Petter stod i en rar 30-graders vinkel midt på leggen. Det var ca. 25 grader for mye for den midlertidige gipsen i hardplast. Beinet måtte brekkes tilbake på plass.
Petter var ikke en gang i teorien helt innstilt på å bidra positivt til den prosessen. I fem minutter gjentok et skuespill seg der pleierne forsøkte å tas tak i foten, Petter brølte i smerte og slo ut med den hånden som ikke holdt ølglasset mot de han kunne se i nærheten. Det var stort sett pleierne som fikk gjennomgå. De var veldig synlige i røde og gule jakker med refleksstriper. Spesielt refleksstripene var veldig avslørende i diskolyset i puben.
Etter fem minutter grep den ene pleieren tak i Petters arm og holdt den fast mens den andre tok hånd om beinet. Det førte til at beinet ble brukket tilbake på plass, og at Petter hev ølglasset i hodet på han som brakk tilbake foten. Han hadde allerede klappet sammen den midlertidige gipsen fast rund foten. Ølglasset som smalt mot pannen hans knuste ikke, men førte til at han mistet balansen der han stod konsentrert om spjelkingen, og han falt og trakk Petter med seg ned fra bordet i fallet. Petter landet oppå krykkene som pleierne hadde tatt med, og sørget i fallet for å trampe skikkelig på pleierens venstre pekefinger. Pekefingeren svarte resolutt på det mekaniske trykket ved å brekke. Dermed satt to mennesker på gulvet mellom og knuste ølglass og skrek som stukne griser og slo etter hverandre. Situasjonen var i det hele tatt lite produktiv. Petter måtte på sykehuset, men valgte heller å sloss med pleieren, som hylte over vondt i fingeren mens han slo tilbake.
Thomas så det hele i begynnelsen med et vantro uttrykk i ansiktet. Til slutt ga han opp, snudde seg mot baren og bestilte en ny øl. Han spurte om de kunne sette opp musikken for å overdøve skrikene. Barmaiden så undrende på ham. Han hadde ikke tenkt på hvem som var bak baren til han nå så henne i øynene. Han fikk en ide.
Barmaiden var Christine J. J stod ikke for etternavnet hennes, det var Ellingsen. Christine hadde gått i klasse med ikke mindre enn ni andre Christiner og Kristiner eller Kristinaer, flere av dem med samme etternavn. Smiths venner kan gjøre sånne ting med en bygd. Til sammen hadde det blitt veldig forvirrende, før læreren hadde kapitulert, og bare kalt dem alle Christine, og gitt dem betegnelse a-j i alfabetisk rekkefølge. Christine hadde vært fem minutter sen til den timen, og ble ”J”, eller 10 som hun også ble kalt. De fortsatte å bruke det fordi Christine ”Yeah” var en god beskrivelse av henne.
Christine var…. spesiell…. Ikke sånn amerikansk ”special”, altså psykisk utviklingshemmet, eller sånn merkelig spesiell. Hun fikk derimot menn til å se ut som om de var psykisk utviklingshemmet. Guttene stod ofte med blanke øyne og siklet.
Noen vittige tunger hadde forsøkt å kalle henne CJ etter Pamela Anderson i Baywatch. Hun hadde stoppet det enkelt ved å bare si ”Nei, jeg tror ikke jeg liker det”, men hun så dypt inn i øynene på han som foreslo det. Dermed var den ideen over og ut.
Hun hadde en måte å si navnet ditt på som fikk menn i alle aldre til å bli veldig våte. Våte, fordi når hun sa navnet deres sluttet de å drikke og frøs fast med et fjernt uttrykk i øynene. Uheldigvis var fortsatt ølglasset eller flasken støttet mot leppene i lett helling. praktisk for drikking, men ikke når man plutselig slutter å drikke. Som sagt, hun gjorde mange menn våte.
Hun var den perfekte barmaid med andre ord. Unntatt når hun sang fra stedets scene. Da satt guttene bare der og gapte, og bestilte ikke en eneste øl de minuttene.
Thomas fikk æren av å være den første og eneste gutten noen gang som ikke ble uforvarende brukt av Christine J, men som faktisk brukte Christine J.
Han visste det ville virke fra det sekundet han så henne. Han hvisket noe i øret til Christine J. Hun gikk bort til bordet der pleierne og Petter fortsatt drev og skrek til hverandre. ”Petter” sa hun ”og dere sykepleiere, kan dere ikke roe ned litt, du må jo på sykehus, ikke sant”. For å toppe det hele smilte hun og la hodet litt på skakke slik at håret på den ene siden falt lett inn over kinnet hennes og hang ut og ned på den andre siden. ”Pent hår”, tenkte Thomas, han skjønte at det hadde virket.
Både pleierne og Petter tidde bom still og kikke fascinert på hodet der stemmen hadde kommet fra. I perfekt synkronisering beveget de hodene sine slik at de fikk øyekontakt med henne, og la det på skakke akkurat som henne. Hun snudde seg raskt, tok med noen tomme ølglass og gikk bak baren igjen. Thomas ga henne en tommel opp mens hun feide forbi ham.
Stemmen hennes hadde roet ned situasjonen, og etter tolv halvlitre var det kanskje ikke så rart at Petter var begynt å ikke høre etter på smertesymfonien lenger. Smerten var der, men han var så susete at han ikke lenger kunne høre, eller rettere sagt kjenne hvor den var.
Den ene pleieren grep tak i ham og reiste ham opp. Petter stod på en fot, og fikk krykkene i hånden for å holde balansen. Puben var ikke egnet for bårer, så Petter måtte hinke til sykebilen.
”Ok,” sa pleieren, ”da skal vi få deg på sykehus slik at vi kan fikse beinet ditt”
”Ok,” mumlet Petter "men," sa han "en ting," mens han stirret alvorlig inn i øynene på pleieren som hadde spjelket beinet hans. Beinet som stod i en underlig vinkel etter nærkontakten med Audien, var nå tilnærmet i normal vinkel. Det var andre ting som var viktig nå. "har de skjenkerett på dette sykehuset ?"
"Nei,” sa pleieren, "nå blir det vann og brød noen uker.”
Ansiktet hans forvred seg, men ikke i smerte. En plan formet, seg i hodet hans, .men hadde problemer med å trenge gjennom de tolv halvliterne og smerten fra foten .

Han vred seg løs fra pleierne med en helt ny høyre-venstre finte - Krykkene til høyre og venstre, han rett frem mellom pleierne, Pleierne har til denne dag avtrykk av krykkene i pannen.

Han hinket som en tresteghopper i verdensklassen, krykkene holdt han høyt over hodet, mens han ropte: "øl, øl, med det samme, før sykebilen tar meg."
Da pleierne kom til seg selv, ble det en liten duell. han hinket rundt på et ben som den standhaftige tinnsoldat, mens pleierne forsøkte seg på ekstremsporten "Fange hinkende mann med krykke uten å få krykken i skallen"
Akkurat den delen med å unngå å bli truffet i planeten klarte de bra, men kroppen hans var ikke hengslet på samme måte som andres, og på et unaturlig vis, ved hjelp av sentrifugalkraft, og et lite fysisk mirakel, svingte han krykkene rundt som om de var skovlene på Skibladner, og traff pleierne i skrittet. De knelte, han bestilte ny runde.
Slik fortsatte den en liten stund til Thomas sa ”Christine”, Christine J sa bare ”Petter”. Petter frøs fast på en fot med krykkene hevet til slag. Han forsøkte å snu seg mot stemmen. Med bare en fot i bakken som kunne gi balanse, og krykkene fortsatt hevet, ble det mislykket. Han datt i bakken med et smell som en nyhugget gran. Der ble han liggende uten mulighet til å komme opp.
30 sekunder senere var han på vei til sykehuset med en six-pack mellom beina for ”niste” som han kalte det. Pleierne hadde hver sin ispose mellom beina.
Thomas tok hele opptrinnet som et eksempel på at nok smerte og alkohol kan få selv innbarkete teoretikere til å praktisere vold.
Tre dager senere var Petter tilbake på puben med gipset fot. Han oppdaget at det var en fordel. Bjørn Kåre spanderte gratis øl. Pene jenter skrev hilsener på gipsen. Han nøt det, selvsagt med en viss distanse.
Thomas spurte ”Gjør det vondt?”
”Spør meg etter et par halvlitere til!”
”Jammen, gjør det vondt?” Pål fulgte opp
”Slutt for hel…, kan dere slutte å minne meg på at det gjør vondt! Snakk om noe annet, snakk om…snakk om været!”
”Været? Ja det er spesielt jævlig i år!” sa djevel-Karsten
”Særskilt elendig!” Ingrid var enig
”Noe så borti hampen vått” Thomas fulgte opp
”Jævlig, noen burde gjøre noe med det” sa Pål tankefullt
”Nettopp” sa Petter
”Skål for bedre vær” sa Thomas.

Torsdagsklubben - Kappittel 1

2007-02-13T05:01:00.000-08:00

En pub

Det var midt i juni, men likevel mørkt i lokalet. Vinduene var dekket av sorte pledd, og veggene var mørke. Rommet lå under gateplan. I det ene hjørnet stod en liten scene, et lite dansgulv, en dj-boks med lys. Videoprosjektør i taket, lerret på den ene kortveggen. Sorte stoler og bord, en sort sofagruppe midt i lokalet Mørk parkett på gulvet, flekket av årevis med sigarettstumper og ølsøl.. Midt på langveggen, rett overfor inngangen en bar. Over baren hang et stort, stygt skilt ”Kjelleren”. Bak baren drev en søt jente og tørket disken og satte opp glass. Hun het Christine J., og var relativ ny som barmaid. Stryk søt, hun var direkte sexy.
Bak baren var et lite rom med lager og kontor. Pubeier Bjørn Kåre forsøkte å føre helgens kasseoppgjør samtidig som han chattet med en eller annen på msn. Det hadde nok gått bra, om ikke det var for at han forsøkte å gjøre vareopptelling samtidig, og dersom kontorstolen ikke hadde hatt hjul. Stolen beveget seg til høyre, og Bjørn Kåre til venstre. Han gikk i gulvet med et brak, med hånden rundt en ølflaske. Ølflasken knuste og ølskum sprutet over ham.
Christine ropte ”Går det bra der inne?” mens hun nokså fraværende pusset glass.
Bjørn Kåre blåste ølskum fra skjegg og bart, og ropte ”Jada, ingen grunn til panikk, kun en død!”
”Ok…”
Han rettet seg opp, tørket av seg ølskum og sopte opp glassbiter. Heldigvis hadde han ikke skåret seg.
Puben ”Kjelleren” var tom. Det var tidlig ennå, og folke ville begynne å komme snart. Bjørn Kåre hadde mestret kunsten med å drive en lokal pub gjennom de siste fem årene. Det var egentlig bare tre regler som var viktige å huske på:
Få folk til å tro at de eier puben – derfor åpen mic kveld og ”spesielle” arrangementer og kundekort for stamkundene.
Sørg for at områdets mest attraktive single jente er barmaid. Det var oppnådd gjennom ansettelsen av Christine J.
Dersom ingen av disse tingene virker, så vann ut ølet. Det hendte…

De tre reglene hadde han fulgt slavisk, og det hadde gitt ham et pent overskudd de siste åene. I år så det verre ut, men det ble vel en løsning. Han hadde store håp for Christine, hun var…nam! Han skulle akkurat til å strengt tatt bryte reglene om seksuell trakassering, da den første pubgjengeren kom surrende inn.
Han surret ikke fordi han var full, men fordi han var litt surrete. Petter var typen som surret og fulgte sine egne regler. Han kunne for eksempel finne ut at det å gå på høyre side rundt en stolpe var helt umulig, man måtte gå på venstre. Han kubbet røyken i askebegeret som fortsatt stod på bardisken, til tross for røykeloven. ”Hei, Christine J., gi meg, hrm, èn. Hvor er alle sammen?”
”De er ikke kommet ennå, klokken er bare syv!”
”Oisann, sier du det, jaja, gi meg èn til mens jeg venter, da.”
To halvlitere kom opp foran Petter. ”Og en kaffi!”
Kaffen kom på bardisken. Petter prøvesmakte begge ølene og kaffen før han betalte.
”Hvorfor gjør du det?” spurte Christine
”Hm, det bare må til, kvalitetssjekk, og vannsjekk!” det siste kom litt høyere, og var tydelig rettet til Bjørn Kåre. Han ble sittende ved bardisken, delvis fordi det var for vanskelig å balansere 2 halvlitere og en kaffe i to hender, og delvis fordi han bare ville titte på Christine.
Det tegnet til å bli en bra kveld, tenkte han. Pen dame bak baren, to halvlitere, kaffe, og resten av gjengen var på vei. Sommeren var kommet langt nok til at alle ville være hjemme fra utdanningsinstitusjoner, og ikke langt nok til at folk begynte å forsvinne på ferier. Han så frem til å treffe dem. Han strakte seg ut på barkrakken og tente en ulovlig røyk. Ingen sa noe. Et par av de lokale nesten-alkoholikerne drev inn. Han nikket gjennkjennende til dem. Heldigvis var det ingen av dem som var full nok ennå til å starte noen samtale. Der var begrenset hvor interessant det var å høre halvfulle folk fortelle deg hva slags fantastisk person du er. Han antok at de gjorde det mest for å bli spandert en gratis halvliter.
Han hadde nesten tømt den første da Thomas kom slentrende inn, nonchalant, men akkurat rufsete nok til å være moteriktig nok til at det ikke ble plagsomt. Han hadde akkurat nok skjeggstubber til å virke litt røff, og akkurat brune nok øyne til å virke litt dyp. Det var forresten ingen bløff. Thomas var dyp, på sitt vis, trivelig, utenom at han var så forferdelig politisk korrekt at en kunne grine. Han hadde et lett irritert drag over munnen i det han kom inn og klaget høylydt over bilen til Bjørn Kåre som stod rett utenfor og gikk på tomgang. Petter løftet en fing i været og nikket til Christine, som stoppet munnen på Thomas ved å skyve en nytappet halvliter over mot ham. Miljøargumenter og antiamerikanske holdninger druknet i ølskum.
”Skål”
”Slainte!”
Petter tok kaffe og øl og Thomas med seg over til sofaen i midten av rommet.
Pål kom inn hånd i hånd med en jente. Ingen kjente henne ennå. Pål slengte seg ned på sofaen mellom Petter og Thomas. ”Skaff oss to halvlitere, Jenni.”
Jenni var 1.73 høy, blond og pen. De blå øynene gnistret litt, men hun gikk bort til baren.
”Og hvem er…..Jenni?” Thomas løftet et øyenbryn
”En dame, ny dame. Jenni, med ”i”. Hvor er Karsten?”
”Han er på….vei!”
Svaret kom i form av et brak. En gitarkasse kom seilende over gulvet, fulgt av en kar med langt mørkt hår og altfor mye i hendene. Karsten hadde snublet i døren. Han halvt skled halvt hoppet opp mot den lille scenen på litt for store sorte støvler.
Han åpnet opp gitarkassen og tok ut en sort og hvit gitar med klar heavy metal profil. Det kom et skarpt smell i høyttalerne da han plugget inn gitaren. Christine smilte og puttet ørepropper i ørene.
Karsten løftet hånden dramatisk og slo til mot strengene. Først to kraftige slag mot strengene med masse fuzz. Karsten slo raskt over i riff som hørtes ut som Dimmu Borgirs greatest hits for det trenede døve nok øret. For de fleste andre hørtes det ut som rent bråk. De fleste var alle i puben utenom en kar med ustelt hår som så ut som det var farget svart for ca et halvt år siden. Nå hadde det en underlig blanding av halvblondt og helsvart. Han digget hemningsløst der han satt og headbanget.
Bjørn Kåre stakk hodet ut av bakrommet for å se hva alt bråket var. ”Åja, Karsten” tenkte han høyt og stakk hodet inn igjen. De fleste andre stirret mot scenen med et svakt håp om at lidelsene Karsten påførte dem, lydanlegget og gitaren snart ville ta slutt.
Karsten var slett ingen dårlig gitarist, heller tvert i mot. Det var smaken til menneskene i lokalet det var noe i veien med, på en måte. De likte stort sett boksmusikk eller litt mykere versjoner av rock enn hva den svartkledde Karsten utsatte dem for.
Akkurat nå gikk det imidlertid svært hardt utover gitaren. Midt i et spesielt intrikat riff sa det først SPJOING, så SPJOING igjen og SpJOIng ennå en gang da den tredje strengen røk. Et øyeblikk hørtes det ut som en motorsag som hadde mistet kjeden midt i en svært komplisert tresagingssekvens for deretter å treffe en stålstang som noen hadde gjemt inne i treet. Det lød som om djevelens og himmelens horder møttes på Harmageddon. Alt dette ble selvsagt etterfulgt av den rituelle gitarknusing, uheldigvis fortsatt med pluggen i forsterkeren. Det finnes ingen god måte å beskrive lyden av en gitar som knuses utenom at det høres ut som en gitar som knuses med pluggen i, og at det føles som å bli lydmessig overkjørt av en skrikende dampveivals.
Folk slappet tydelig av, unntatt to-farget-hår-dude som avleverte stående åtgaum, han klappet vilt og intenst. Resten av puben returnerte til koselig pub-prat, i den grad de fortsatt kunne høre hva sidemannen sa.
Karsten løftet armene over hodet med pekefinger og lillefinger pekende oppover, etterlot gitarrestene på scenen, slengte håret ut av øynene og gikk bort til de tre i sofagruppen og slengte seg ned. ”Bra?” spurte han ut i luften
”Ja visst” Thomas unngikk problemet
”Jada” Petter feiget ut
”Et helvetes bråk” Pål la ikke fingrene mellom
”Word!” sa Karsten
”Hæ?” sa Pål
Den lett surrealistiske samtalen tok slutt fordi Jenni kom med halvliterne. Pål tok imot uten å si takk. Jenni sukket.
”Du Karsten, en ting lurer jeg på” Thomas så spørrende på Karsten som la hodet på skakke og så på Thomas, mest for å få håret ut av øynene-
”du knuser en gitar i måneden her på scenen, hvordan får du råd til det?”
”Feilvare!”
”Feilvare?”
”Har en avtale med en gitarfabrikk, får lett defekte gitarer billig”
”Du flipper!”
”Yepp, jeg ligger og venter utenfor musikkskolen, og venter til elevene blir så frustrerte at de kaster gitarene ut vinduet.”
”Fuck off!”
”Har Karsten knust gitaren ennå?” En myk jentestemme avslørte at hun nettopp hadde kommet. Hun hadde halvlangt mørkt hår, en mørk strikkejakke over en litt lysere topp og et sølvkors rundt halsen.
”Hei Ingrid!” kom det unisont fra Karsten, Pål og Petter.
”Hei Pål” sa hun så iskaldt som bare en ekskjæreste kan møte en eks som nå er en kan-vi-ikke-bare-være-venner-venn. Den slags venner finnes som kjent ikke, de bare later som.
”Hei Karsten” hilsenen var varmere med en viss reservasjon mot djevelrockerens form og mangel på tro.
”Thomas” bare varme.
”Hva skjer?”
”Ikke mye” svarte Thomas ”vi drikker og prater drit, eller driter og prater drikk som vanlig, hyggelig å se deg.”
Ingrid var gladkristen, den eneste jenten i gjengen, og den eneste med noe som lignet på en religiøs overbevisning. Djevel-Karsten var bare djevelrocker, ikke tilbeder, Thomas ateist, og Pål trodde ikke på noe annet enn egen sjarm. Han beviste det i neste setning. Petter bodde i et annet univers, og ingen turde spørre om det fantes guder der.
”Ja Ingrid, du minte meg på noe. Jenni, det er slutt!”
”Hæ” et kollektivt utrop. Jenni så totalforvirret ut.
”Det er slutt, jeg elsker deg ikke lenger!”
”Jammen….” gråten presset på hos Jenni
”Jeg er veldig lei for det, men det er slutt. Vi kan bare være venner. Håper du får et godt liv. Det er ikke deg, det er meg.”
”Jammen….”
”Cheeerio!”
Jenni løp gråtende ut.
Ingrid så oppgitt på Pål. ”Du kan ikke oppføre deg sånn!” sa hun hissig.
”Hva sånn?”
”Du kan ikke dumpe jenter på den måten, jeg snakker av erfaring!”
”Hva da? Jeg må jo være ærlig! Au!”
Thomas slo ham i bakhodet med flat hånd.
”Du kan ikke kaste bort søte, fullstendig velfungerende jenter på den måten. Det er ikke så mange av dem, og de kan bli ødelagt!”
”Tull,,,,”
”Idiot!” freste Ingrid
”Sånn som du knurrer, Du er vel ikke gravid?
”Ikke, det jeg vet, men slikt skjer, se på alle kineserne, dessuten, skjer ikke de fleste ulykker i hjemmet.” Ingrid var kjapp nok til å sitere en gammel Hollywood-film ”Poenget er at du er en drittsekk”
”Pøh, det er bare alkoholen som snakker!”
Ingrid hadde knapt smakt på halvliteren sin.
”Det er ikke alkoholen som snakker, det er du som snakker, og det du vil si som kommer ut. Alkoholen hjelper bare på – uttalen om vi kan si det slik. Uansett, det er helt klart at du er en idiot uten følelser. Den stakkars jenten løp jo gråtende ut, for svarte! Hva synes du, Petter”
”Høh?”
”Hva synes du om at Pål dumpet henne på den måten?”
”Jeg synes situasjonen er et typisk brudd på regel nr. 1! Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, ..”
”og for øvrig kan du dra til helvete!” kom det i kor. Petters regler var ikke ukjente, han delte gjerne med andre.
Pål småknurret og dukket ned i ølglasset sitt.
Christine J. Reddet Pål ved å ta mikrofonen og begynne å synge. Alle ble helt stille.
Petter seg tilbake i sofaen og satt seg komfortabelt til. Han følte at nå var det sommer. Det var en sommer midt mellom ansvar og lekende frihet. Ingen var helt voksne, ingen var helt barn. Ingen var helt ferdig med utdannelse eller helt klar til å ta ansvar og begynne å tjene til livets opphold, måtte Gud forby. Han hadde sett frem til denne sommeren lenge, og nå var den her. Den så bra ut, utenom regnet, da. Men. Det brydde ham ikke så mye fra innsiden av en pub.
Noen timer senere måtte han gå hjem litt før de andre. Katten måtte mates, og dessuten var han blakk.